Godt for meg, godt for deg?

Objektivitet og verdi

Av og til støter man på et (uuttalt) premiss om at ting har verdi – i seg selv. At verdi, eller kvalitet, er en iboende egenskap ved objektet. Dette blir f.eks. ofte antydet i debatter om høy- og lavkultur.

Objektivitet kan forstås på flere måter. I filosofien er objektive sannheter slike som ikke skapes, men oppdages. De er uavhengige av vår bevissthet. Slik brukes begrepet også i vitenskapelig sammenheng, i forbindelse med falsifiserbare utsagn. En objektiv sannhet er sann overalt, uavhengig av observatør, og uavhengig av menneskelige tanker og følelser. Objektivitet i denne betydningen gir følgelig ingen mening i sammenheng med verdivurderinger.

En verdi er noe som tillegges noe, av noen. Noen må verdsette. Fra økonomiens verden er jo dette velkjent; verken varer, tjenester eller innsatsfaktorer har noen verdi i seg selv. Men det kan ha verdi for noen. Disse etterspør, og derav oppstår en pris. Prisen kan sees som en statistisk indikator på verdsettingen, men den er ikke verdien. Verdien er subjektiv. Den kan være lik null for den som ikke etterspør.

Slik er det naturligvis med andre ting også. Verdien av et litterært verk, f.eks, ligger i den virkningen den har på leseren. Det er derfor meningsløst å snakke om verdi eller kvalitet uavhengig av leseren.

Objektivitetsbegrepet brukes imidlertid i en annen og løsere betydning i forbindelse med kultur, nemlig at man bedømmer etter felles kriterier, samtidig som man forsøker å legge sine personlige preferanser til side. Så dersom «objektiv verdi» skal ha noe mening må det bety at det er konsensus om slike kriterier. Er det det? Det ser ikke slik ut, siden temaet stadig debatteres.

Høy1– og lavkultur 2

Innenfor kulturen, og spesielt høykulturen, vil det eksistere en «rådende oppfatning». Man snakker også om «historiens dom», som er den rådende oppfatning akkumulert over tid. Dette kan man velge å anse som en norm. Den vil i såfall være like «objektiv» som annen sedvane. En slik norm vil danne grunnlaget for kvalitetskriterier. Disse er altså i seg selv kulturelle produkter, og foranderlige. De vil også for en stor del være vage og implisitte. Det er nok først og fremst de kriteriene som gjelder det rent tekniske og håndverksmessige som er noenlunde presist definert, og som det er bred enighet om.

Forestillingen om en objektiv kvalitet antyder at ulike menneskers oppfatninger vil konvergere mot en noenlunde felles forståelse etter hvert som man fordyper seg i kulturen. Jeg tror at i den grad dette skjer, skyldes det først og fremst at man blir presentert for en kanon som er ferdig filtrert, forklart og bedømt. Når man f.eks. lærer om litteratur på skolen, følger gjerne historiens dom med på lasset. Den som beholder interessen vil da gjerne langt på vei adoptere den rådende oppfatningen, og dermed bidra til å bekrefte den. Effekten forsterkes naturligvis av at det å være kritisk til normen ofte framstilles som at man ikke har forstått.

Dette tilslører et annet fenomen som jeg tror er langt viktigere for å forstå opplevelsen av kvalitet, nemlig at de dype opplevelsene er mye mer individuelle enn de overfladiske. Jeg mener at det er på overflata vi mennesker er like. Når underholdning er et massefenomen er det ikke bare fordi den er lettfattelig, men også fordi den spiller på de strengene vi har felles: de instinktive og umiddelbare følelsene. Spenning, frykt, sex, sorg og glede. Det overfladiske.

Men jo dypere vi går og jo mer komplekse følelsene blir, desto mindre kjenner vi oss igjen i hverandre. Jo mer opplevelsene handler om erfaringer, refleksjon og innsikt, desto mer forskjellige er vi. Jeg tror at det å virkelig forstå et annet menneske – utover det rent trivielle – er noe som skjer bare overfor noen få, og kun i sjeldne glimt. Følgelig er kunsten ekskluderende i mer enn en forstand. Ikke bare ekskluderer den de som ikke har lært seg å tilegne seg den, men i tillegg har ethvert uttrykk sitt begrensede publikum. Det treffer bare noen. Jo dypere det går, desto færre treffer det. Og desto sterkere inntrykk gjør det på dem det treffer.

Klassisk litteratur behandler gjerne problemstillinger som kan sies å være allmenne. Men selv om de fleste kan lære å kjenne igjen selve problemstillingene, samt gjenkjenne dyktighet hos forfatteren, betyr ikke det at alle «kjenner seg igjen». Det er ikke sikkert det treffer. Det kan faktisk være slik at det som gir noen en opplevelse for livet, er verdiløst for andre. Og vice versa.

– Jammen, sier noen, høykultur er da ihvertfall mer verdifullt enn lavkultur!

Men dette er også en verdi-vurdering. Det er noe man mener. Høykultur kan gi større og mer varige opplevelser enn det ren underholdning gjør, forutsatt at man gjør en egeninnsats. Jeg for min del mener at disse opplevelsene ofte er verdt innsatsen, samt at selve innsatsen er av verdi. Høykulturen bidrar dessuten til innsikt i ting som ikke uten videre kan beskrives enkelt og direkte, og dette mener jeg også er verdifullt.

Jeg mener dessuten at høy- og lavkultur er to ulike fenomener, og uttrykk for to ulike behov, og at man har et fattigere liv dersom man bare får tilfredsstilt det ene. Men pga. forskjellen i terskel, samt underholdningens kommersielle natur, er det stort sett høykulturen som blir forsømt.

Så kan man påpeke at høykulturen er mye vanskeligere å lage, og dermed innebærer større prestasjoner. Jevnt over, ihvertfall. Og prestasjoner kan jo ofte gjøres målbare, og dermed objektive. Men jeg synes dette i såfall blir et banalt kvalitetsbegrep som bommer på det essensielle, nemlig hva som uttrykkes og hva slags inntrykk det gjør. Dyktighet er ikke et poeng i seg selv, det er en forutsetning for å kunne uttrykke det man ønsker. Et verktøy. Å verdsette kunst og kultur etter hvor flink noen er, blir å redusere det hele til et sirkusnummer.

Istedenfor argumenter

Ideen om objektiv kvalitet har omtrent samme funksjon som gud har i debatter om etikk: Ved å hevde at ting bare er sånn eller slik, slipper man å argumentere selv. Dette er naturligvis fristende når noe er vanskelig å sette ord på, og kanskje særlig når man opplever at kunnskapsløse mennesker hevder at «alt er like bra». Noe som for øvrig er en helt annen påstand enn at verdivurderinger er subjektive.


  1. Høykultur (kunst): Utfordrende, kompleks, rik på nyanser, subtil, krever en innsats av mottakeren, forutsetter refleksjon, behandler gjerne tidløse eller grunnleggende problemstillinger, gjør varig inntrykk, eksklusiv, elitistisk.
  2. Lavkultur (underholdning): Lettfattelig, ukomplisert, overfladisk, flyktig, tydelig, passiv, preget av trender, minste felles multiplum, massefenomen, folkelig, kommersiell.

Oppdatering: Denne todelingen er naturligvis noe oppkonstruert, og må sees som ytterpunktene på en tenkt skala. I praksis vil et kulturelt uttrykk gjerne ha elementer av begge deler.

This entry was posted in Kultur, Litteratur. Bookmark the permalink.

8 Kommentarer til Godt for meg, godt for deg?

Leave a Reply to abre Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *