Hva er vellykkethet?

Tittelen er en utfordring fra en av mine kommentatorer, Krissy. Først tenkte jeg at jeg har nok av temaer liggende som det aldri blir bloggposter av. Men så begynte jeg å fundere på hvorfor vellykkethet er et negativt ladet ord for meg. Så her er noen betraktninger, via et par beslektede begreper:

Å lykkes betyr for meg å få til det jeg vil. Det vil si framgang, mestringsfølelse, eller å nå mål jeg har satt meg.

Lykke kan være vanskelig å definere når det gjelder innhold, men man kan ihverfall beskrive hvordan den føles. I ordboka står det «en dyp og varig følelse av glede og velvære», og det er vel omtrent sånn jeg også oppfatter det, selv om jeg synes «varig» virker i overkant ambisiøst. I min verden kommer lykken stort sett i glimt. Hvis jeg skal beskrive en mer varig følelse, vil jeg heller bruke ordet trivsel.

Noen vil ha det til at man er sin egen lykkes smed. Min erfaring er at lykke, og trivsel, for en stor del avhenger av forhold som er utenfor min kontroll. Men den delen jeg kan påvirke handler mye om å holde på med ting jeg interesserer meg for, og da vanligvis uten tanke på å skulle prestere noe. Derimot betyr det mye å finne ut ting. Lære, forstå og beherske. Her finner jeg altså sammenhengen mellom lykken og det å lykkes, og da i betydningen framgang og mestring. Jeg er en utpreget prosessorientert person, og er mindre opptatt av mål og konkrete resultater.

Å bli sett: De aktivitetene som er viktigst for meg inneholder sin egen motivasjon. De føles meningsfulle i seg selv. De er ikke noe jeg gjør for å oppnå noe annet. Likevel kan respons fra andre være viktig. Dette tror jeg gjelder de fleste; når man selv er opptatt av noe, og bruker mye tid på det, betyr det mye at andre viser interesse for det samme. Det blir viktig å kunne dele opplevelsene med noen. Dessuten trenger vi alle anerkjennelse – først og fremst for den vi er, men det inkluderer det vi gjør, når dette er viktig for oss. Det kan føles tungt hvis ingen bryr seg.

Men vellykkethet er noe annet. Det handler om å lykkes i andres øyne. Det er å leve opp til normer og forventninger fra omgivelsene. Dette kan dreie seg om alminnelige ting som familie, materiell velstand, utdanning og karriere, eller det kan være å oppnå noe som mange drømmer om. Suksess. Å prestere utenom det vanlige. Dessuten kan det nok føles som en anerkjennelse i seg selv å bli sett av mange, dvs. å bli kjent, og figurere i media. Eller å ha en populær blogg, for den saks skyld.

Selvsagt kan slike ting gjøre en lykkelig. Anerkjennelsen gjelder jo gjerne ting man selv synes er viktig. Men hvis det er selve anerkjennelsen som blir motivasjonen, og ikke den indre gleden ved det man gjør, er dette en lykke på andres «nåde». Og blir avstanden for stor mellom en slik ytre motivasjon og det man egentlig har glede av, kan man godt ende opp som ulykkelig, selv om man er aldri så vellykket. Det hele blir en fasade, og man blir ufri av andres forventninger.

Så jeg bryr meg ikke om å være vellykket. Jeg vil være lykkelig. Jeg vil holde på med ting jeg liker, og få dem til. Og da blir det også viktig at andre ser, bryr seg om, og gir respons, men det får aldri bli hovedsaken.

Til slutt kan det jo passe å nevne forskning som viser at ros og belønning kan redusere den indre motivasjonen ved selve aktivitetene, slik at det som i utgangspunktet har verdi i seg selv går over til å bli betinget av belønningen. Dette reduserer prestasjonene. Med andre ord: Belønning som er ment å virke motiverende, kan føre til dårligere resultater.

Så kanskje er det ikke først og fremst sånn at vi blir lykkelige av å lykkes, men snarere omvendt: at vi yter vårt beste når vi trives.

Med det vil jeg få ønske leserne mine et lykkelig nytt år!

Oppdatering: Se post hos Kamikaze om samme tema.

This entry was posted in Betraktninger. Bookmark the permalink.

20 Kommentarer til Hva er vellykkethet?

  1. Krissy says:

    Godt nyttår! Awww.. Du tok utfordringen :-D :-D Nå merket jeg at jag ble glaaaad! :-)

    Mange interssante betraktninger her, og du virker veldig sunn. Men jeg er enig i at ordet “vellykkethet” gjerne kan oppfattes litt negativit, eller overfladisk.

    Men for meg handler vellykkethet, om man skal bruke begrept, mest om å lykkes i EGNE øyne. De fleste ønsker å bli ansett av andre, men mål jeg setter meg handler mest om egne forventninger til meg selv. Og jeg er ofte selv den hardeste dommer av meg selv.Hva jeg gjør eller presterer, lever ikke lenge i andres bevissthet.

    Jeg heller mot at vellykkethet handler mest om prestasjoner, men det er vel forskjellig for folk hvor de er opptatt av å lykkes. Å prestere godt handler ikke bare om å ha åpne veier og muligheter videre, men også om nå sine mål. Ofte er jeg mer opptatt av å ikke mislykkes, enn å lykkes. Når det går godt er det bare som det “BØR” være: Nederlag aksepteres ikke. For meg er målet viktigere enn veien, og jeg tåler gjerne en humpete vei bare fordi det utveier gevinsten etterpå.

    Og det er det jeg synes er litt spennende: for du er åpenbart en veldig ressurssterk person, men hva med de som aldri oppnår mer enn normale bragder?
    Du skriver mye om mestring. Men hva med de som bare opplever ikke- mestring? Hvor henter de sin næring fra?

  2. Et aktuarliv says:

    Jeg er ikke sikker på at man yter sitt beste når man trives, som du sier. Jeg tror man yter sitt beste når man føler seg presset, og kanskje til og med stresset. Hvis man er usikker på sin egen mestring, gjør man mer for å være sikker på å lykkes. Usikkerhet av den typen beskrives gjerne som stress. Trives man derimot godt, så føler man mindre behov for å yte sitt beste.

    Ellers er jeg glad for at du ikke tok ordet «suksessfull» i din munn, som jeg personlig mener er en anglisisme, selv om ordet fins i ordboka.

    Og jeg er enig i at begrepet «vellykket» stort sett forbindes med status og hvordan andre oppfatter deg. Man er vellykket hvis man har en velfungerende familie, god jobb, solid økonomi, og så videre.

  3. abre says:

    Krissy:

    Det meste av det jeg skriver her er jo subjektive betraktninger, så det er klart at andre kan oppfatte begrepene annerledes. Hvis man som deg er resultatorientert, gir det selvsagt mening å snakke om å prestere helt på egenhånd, og da kan man sikkert også være «vellykket» i egne øyne, uavhengig av andre. For meg, som stort sett mister interesse når jeg vet hvor jeg skal, gir dette imidlertid liten mening.

    Uansett tror jeg det er vanlig å oppfatte vellykkethet som en ekstern målestokk.

    «men hva med de som aldri oppnår mer enn normale bragder?»

    Tja, jeg tenker egentlig på helt vanlige «bragder». Hva som er viktig for en selv må hver enkelt gjøre seg opp en mening om.

    «Men hva med de som bare opplever ikke-mestring?»

    Da er det snakk om ekstreme tilfeller, tror jeg. De aller fleste mennesker vil kunne oppleve framgang og mestring, hvis de trives med det de gjør og får ta det i sitt tempo. Og jeg snakker naturligvis om å sammenligne med seg selv. Hvis man først og fremst er opptatt av hvor flink man er i forhold til andre, er vi over på vellykkethet i ekstern forstand.

  4. abre says:

    Et aktuarliv:

    «Jeg er ikke sikker på at man yter sitt beste når man trives, som du sier. Jeg tror man yter sitt beste når man føler seg presset, og kanskje til og med stresset.»

    Det er vel ikke nødvendigvis en motsetning her. Noen mennesker trives med høyt press, andre med lavere. Men blir presset så hardt at man mistrives, tror jeg det går ut over prestasjonene. Hvor grensene går, er selvsagt individuelt.

    Og så kommer det jo an på hva slags oppgaver man snakker om. Hvis de er enkle, og det bare er snakk om å jobbe fort, vil nok et visst press øke ytelsen. Men det å «yte sitt beste» er jo ikke nødvendigvis synonymt med størst mulig anstrengelse. Det vil f.eks. kunne være vesentlig annerledes når oppgavene krever en viss refleksjon og kreativitet.

    «Hvis man er usikker på sin egen mestring, gjør man mer for å være sikker på å lykkes.»

    Ja, man tar nok flere forholdsregler. Sikrer seg mer. Men blir resultatet bedre?

    «Usikkerhet av den typen beskrives gjerne som stress. Trives man derimot godt, så føler man mindre behov for å yte sitt beste.»

    Dette gjelder ihvertfall ikke generelt. Jeg, f.eks, yter langt dårligere ved stress og usikkerhet.

    Jeg vil også understreke at jeg med «trivsel» her ikke sikter til avslapning og rekreasjon, men den indre gleden ved å gjøre det man gjør. Du ser ut til å forutsette at det å yte primært er et svar på ytre forventninger, og at det bør være det. Det er nettopp dette forskningen ser ut til å bestride.

    At folk ikke kan tvinges og dirigeres til å gjøre en god jobb har vel vært en alminnelig oppfatning helt siden Douglas McGregor presenterte sin teori X og teori Y på 60-tallet. Men nå viser dessuten forskningen at man ikke uten videre kan få folk til yte bra gjennom belønning, heller.

  5. Thor says:

    I forhold til vanskelighetsgrad og ytelse: Fra sosialpsykologien erindrer jeg at man presterer bedre med publikum til stede når man behersker oppgaven, og presterer dårligere med publikum til stede når man er usikker på hvordan å utføre handlingen.

    Dette har vel relevans til det du skriver i bloggposten om vellykkethet i forhold til det å lykkes i andres øyne. Vellykketheten trenger å forståes, tror jeg, i både et individ- og kollektiv-perspektiv. Her er vi nok på bølgelengde.

    For å trekke den litt lenger ved å eksemplifisere i forhold til dette med blogging: Det å ha en blogg man er fornøyd med og opprettholder, bør både forstås i forhold til den kommunikasjonen man kan skape og delta i (det kollektive aspektet), og i forhold til at man samtidig føler at man ikke horer rundt seg ut ved å skrive om temaer og å benytte vinklinger som “for lett” gir oppmerksomhet og respons (det individuelle aspektet).

    Det er en balansegang mellom det vi kanskje forstår som vår individuelle integritet som blogger (merk hvordan journalistikkens terminologi her smitter over på blogging), og det bloggingen gir av ekko i bloggosfæren. Det skal ikke være for enkelt/lett/tabloid, men heller ikke for vanskelig/tungt. Igjennom en god balanse her, oppnår vi potensielt en positiv og selvforsterkende dialog med omverdenen igjennom bloggen vår. Bloggingen foregår jo med publikum, ellers skriver du og lagrer word-filen på din egen harddisk og ferdig med det. Lykkes vi med publikum tilstede, fortsetter vi å blogge. Lykkes vi ikke, gir vi opp bloggingen.

    Jeg tror at bloggosfæren, og veldig mange andre deler av det sosiale, kan forstås slik. Jeg ser det som en variant av økonomiske markeder og den pulserende og evige responsen som pågår der. Ting står liksom ikke stille, det skjer stadig noe. Man må tilpasse seg, være aktiv. Noen kapitalister, f.eks Trygve Hegnar, sier at markedet alltid vinner. Det er noe i det, også sosialt sett. Vi trenger tilsynelatende en respons som markedet – i denne sammenheng; andre i bloggosfærenn – gir oss. Ellers slutter vi å publisere.

  6. abre says:

    Thor:

    Takk for interessant kommentar!

    Respons kan være så mangt. Det kan være det å bli sett (dvs. ikke oversett), det kan være at noen deler ens interesse, og det kan være direkte anerkjennelse eller belønning for noe man har prestert. I tillegg kan det, som du sier, være kommunikasjon. Blogging blir dermed et godt eksempel, da det dekker alt dette.

    Skriving, som annen kreativ virksomhet, kan på den ene siden føles meningsfull i seg selv (dvs. uavhengig av belønning), men samtidig krever jo kommunikasjon en mottaker.

    Jeg er enig i det du skriver. Når det gjelder dette med integritet, mener jeg det er et spørsmål om hva som er den primære motivasjonen. Jeg tenker sånn: Hvis jeg har skrevet noe jeg selv er fornøyd med etter mine egne kriterier, og i tillegg får positive tilbakemeldinger fra andre, virker tilbakemeldingene sterkt motiverende. Jeg får da ikke bare anerkjennelse for det jeg har skrevet, men også for min egen vurdering av det. Dvs, responsen kommer fra likesinnede. Det er derimot ikke motiverende dersom jeg får positiv respons på noe jeg selv er misfornøyd med. Det kan tvert om virke irriterende.

    Hvis man begynner å tenke på hva som kan «slå an», har man latt anerkjennelsen bli det primære. Dette kan virke ødeleggende på den opprinnelige, indre motivasjonen ved det å skrive, og det ligger dermed en fare i det å være for opptatt av å bli likt av mange.

    Hvis man tenker seg tilsvarende for en forfatter: Det er enorm forskjell på å selge tusenvis av bøker ved å skrive det man oppriktig føler for, og det å skrive i den hensikt å selge tusenvis av bøker. Hvis salget går ned, og man er økonomisk avhengig av høye salgstall, er det fort gjort å gå fra det første til det andre. Hvis man derimot kan verdsette den responsen man får fra de som tenker som en selv, enten de er mange eller få, kan man lettere ha sin integritet i behold. Problemet for forfattere (og f.eks. musikere, for den del), er jo at salgstall er en av de få formene for respons de får, samt at dette dreier seg om levebrødet deres. Her er vi bloggere heldigere stilt.

    Uansett: Det å «selge seg» handler ikke først og fremst om å bli kommersiell, men om å gi slipp på den opprinnelige grunnen til det man driver med.

    Ellers nytter det jo ikke å beskrive dette med ytelse og respons generelt, for alle typer aktiviteter. Det vil være stor forskjell på kreative aktiviteter og f.eks. rutinearbeid. Noen aktiviteter handler primært om gjøre noe direkte for andre, og kan ikke uten videre beskrives uavhengig av den sosial interaksjonen. Og det er tross alt mange oppgaver vi kun er villige til å gjøre mot en eller annen form for godtgjørelse.

  7. Isobel says:

    Jeg er litt interessert i hva som skjer med ens definisjon av lykke og vellykkethet (først og fremst i egne øyne) ved en kollaps. Det vil si, man har en forståelse av egen lykke og et mål på egen vellykkethet, gjerne knyttet til aktiviteter og prestasjoner, hvorpå noe skjer som gjør at man ikke lenger er i stand til å tilfredsstille kravene (eller ønskene) man har satt til seg selv. Det kan skyldes ukontrollerbare faktorer som sykdom, ulykker, å miste jobben sin, å miste noen man er glad i. Det kan være et kortvarig eller et varig problem. Om man knytter sin egen lykke/vellykkethet opp imot å prestere i, eller tilogmed bare drive på med aktiviteter som jobb, familieliv, hobbyer, idrett. Da vil man nødvendigvis i egne (og andres?) øyne komme dårligere ut om noe skulle skje med ens evne til å gjøre disse aktivitetene. Hvordan omstiller man seg? Hvordan redefinerer man hele sitt levesett, belønningssystem, verdensbilde?

    For meg er dette (etter å ha fått en kjip kronisk sykdom) veldig vanskelig. Jeg kan muligens ikke drive på med drømmeyrket, jeg kan ikke lenger drive på med majoriteten av mine fritidsaktiviteter, og har til tider så begrenset energi at jeg ikke en gang kan bevege meg særlig langt fra sofaen. Hvordan omstiller man seg fra prestasjons/mestrings/aktivitets-instillingen til en alternativ instilling? Skal jeg bare redefinere innholdet i prestasjonene? Bli lykkelig over at jeg i dag har klart å både gå på butikken og vasket tøy? Eller må jeg finne et helt annet innhold i min egen lykkeforståelse? En ting er ihvertfall sikkert, selvtilliten står for fall når man ikke lenger kan prestere en brøkdel av det man kunne tidligere. Kanskje man skulle sikret seg ved å lage seg en mer skuddsikker lykkeforståelse før noe sånt skjedde?

  8. Sigrun says:

    Vedr. Krissys spørsmål (og Isobels kommentar):”Hva med de som bare opplever ikke-mestring? Hvor henter de sin næring fra?”

    Å ikke klare å fungere på arbeidsmarkedet, i familieliv osv. er det mange som gjør. Og jeg tror ikke man blir lykkelig når man anses som en taper av samfunnet man er en del av. Å redefinere, som Isobel skriver om, kan man heller ikke gjøre i det uendelige. Da ender man bare opp med noe så privat at det ikke kan deles av omgivelsene.

  9. abre says:

    Isobel:

    Jeg pleier ikke å være særlig privat her i bloggen, men jeg kan jo si såpass at jeg er i en noenlunde tilsvarende situasjon som deg. Så de spørsmålene du stiller er jo slike jeg har fundert en del på selv, og de er en del av bakgrunnen for det jeg skriver i posten. Jeg har ingen gode svar, jeg heller.

    Man kan selvsagt hevde at det er dumt å f.eks. knytte hele sin selvfølelse til jobben. For man kan bli ufør. Om ikke annet, blir man (forhåpentligvis) pensjonist en dag. Man bør ha flere bein å stå på. Og hvis man lever i et parforhold er det dumt å aldri ha hatt et voksenliv på egenhånd, for man kan bli alene. Osv. Det er mange slike ting det kan være lurt å tenke igjennom, men det er ikke alt man kan forberede seg på. Og jeg tror heller ikke man kan lage seg en lykkeforståelse bevisst, noe mer enn man kan skaffe seg en ny personlighet. Man er den man er.

    Men om man ikke kan endre seg selv, endres man jo når livet blir snudd på hodet. Den konstruktive varianten er å lære seg å gjøre det beste ut av de valgmulighetene man fremdeles har. Det kan ta tid, men man tilpasser seg. Det betyr ikke at man blir like lykkelig som før, men man kan finne glede i andre ting. Det man ikke greier vil kunne fortsette å være et savn, men det trenger ikke bety at man sitter igjen med ingenting. Man kan til og med oppdage evner og interesser man ikke visste om før man ble tvunget til å endre fokus.

    Noen har lettere for å tilpasse seg enn andre, og det kommer jo også an på utgangspunktet. Er man utadvendt og fysisk aktiv, vil fysisk sykdom kunne ramme hardere enn om man er innadvendt og foretrekker å sitte og lese.

    Men det er selvsagt umulig å si noe generelt om slikt. Folk er forskjellige, og ulike problemer gir ulike begrensninger. Men en ting er sikkert: Hvis man ikke har greid å heve seg over andres forventninger tidligere, bør man ihvertfall forsøke å lære seg det når man blir syk. Det får være nok at man ikke lenger greier alt man vil, om man ikke i tillegg skal føle seg mindreverdig fordi man ikke greier det man bør.

    Så jeg tror som sagt det er uklokt å være for opptatt av å prestere utad. Derimot tror jeg det går an å mestre i egne øyne, og ha glede av det, nesten uansett.

  10. abre says:

    Sigrun:

    Det er synd at samfunnet fungerer så enten-eller. Enten er man «frisk», og da forventes det gjerne at man kan følge den standarden som settes av de med størst kapasitet, eller så er man et eller annet kasus som enten trenger spesialordninger eller er helt ute av arbeidslivet (og andre deler av livet).

    Virkeligheten er jo ikke slik. Det er et kontinuerlig spektrum. Alle har en funksjonsevne, de fleste også i yrkessammenheng. Og absolutt alle har begrensninger.

    Hvor lykkelig man er, kommer an på mye mer enn denne funksjonsevnen. Det avhenger blant annet, som du sier, av hvordan man blir ansett av omgivelsene.

  11. Krissy says:

    Interessant det Isobel begynner på her. Enten man bruker en intern eller ekstern standard på vellykkethet, så vil man jo føle seg tilkortkommen når man av sykdom er satt ut av det man vanligvis pleier.
    Dette kjenner jeg meget vel til gjennom peroner som står meg nær.
    De strever med sitt eget selvbilde, og helsa påvirker relasjoner til andre mennesker og til jobb.
    – Humøret skranter når de er satt ut av spill. De opplever tap av det som engang var, og savn etter et bedre liv nå.

    Noen av de jeg kjenner har fått andre ben å stå på, slik her også påpekes, men jeg opplever ikke at det skjer uten en stor innvendig kamp. De blir nødt til å redefinere situsjonen, og det er en lang sorgprosess inne i bilde før de klarer å se gleden over de små ting i hverdagen.
    Det jeg opplever at bærer dem gjennom mye av smerten, er håpet om det som KAN komme senere. Hvordan de har det nå , behøver ikke å være “forever”.
    Noen finner også styrke og selvtillit i det de allerede har oppnådd. Men det krever sin styrke å være svak, det er ingen tvil om det.

  12. kamikaze says:

    Jeg har vært offline og gått glipp av hele denne diskusjonen, som var interessant! Som abre mener jeg også at lykke og vellykkethet er to ganske forskjellige ting, og at førstnevnte er den det er verdt besværet å anstrenge seg for å oppnå.

    I forhold til det Isobel og Sigrun sier ovenfor, tenker jeg at nettopp vellykketheten blir kanskje veldig mye vanskeligere å oppnå når man mister kapasiteten sin, eller — kanskje enda verre — hvis man aldri har hatt den til å begynne med. Hvis man blir sett som en taper, er veien til å bli sett som vellykket lang.

    Men mister man samtidig lykken? Det er klart at disse to konseptene henger sammen, vi behøver å bli sett. Men kanskje kan man finne lykke i å “mestre” situasjonen, i den grad man klarer det?

    Jeg forstår at det er ufattelig mye sorg knyttet til å miste helsen, og jeg skal ikke late som om jeg vet noe om hvordan man takler en slik situasjon. Men jeg vet i hvert fall at de menneskene jeg ser aller, aller mest opp til, er folk som har hatt sitt å stri med, og de har ikke nødvendigvis vært verdens mest suksessfulle. Men de har taklet tøffe situasjoner på måter som får meg til å tenke *wow*.

  13. abre says:

    Takk for kommentar, Kamikaze.

    Jeg er enig med deg. Det er selvsagt helt greit å beundre folk for at de har suksess med det de gjør, og det er også helt greit å ville bli beundret. Men det er farlig å henge lykken på dette.

    Motgang kan gi kompetanse på mye rart. Blant annet evnen til å glede seg over ting.

  14. Graylady says:

    Jeg føler meg vellykket en dag når jeg har en avtale jeg helst vil slippe men greier å gjennomføre den likevel. Jeg føler meg vellykket om jeg skriver noe på bloggen min som andre gir uttrykk for at de har utbytte eller glede av. Jeg føler meg vellykket når jeg gjennomfører dagen min uten å tenke på meg selv som mislykket.

    Men lykkelig er jeg på en måte hele tiden likevel.

  15. abre says:

    «Jeg føler meg vellykket når jeg gjennomfører dagen min uten å tenke på meg selv som mislykket.»

    Den skriver jeg under på.

  16. Krissy says:

    Og hvis avstanden er stor mellom slik andre oppfatter deg, og hvordan du oppfatter eller har det med deg selv, vil man enten kunne si at du har et falsk godt selvbilde. Eller evt et dårlig selvbilde..
    Hvilke tre ting gir mest følelse av lykke, eller selvtillit, for deg?

  17. Krissy says:

    Og vet du forresten hva som er den største sjarmisposten din?
    ;D

  18. abre says:

    Mest lykke? Tja, jeg er jo inne på noe av det i selve posten. Kreative sysler. Læring/mestring. Dessuten kulturelle opplevelser. Lytte til musikk, lese ei god bok. Og så er det jo slike klisjeer som bekymringsløse dager med vakkert sommervær, osv.

    Men ikke minst: å kunne dele opplevelser med andre. Ikke bare opplevelsene nevnt her, men hva som helst, egentlig. Å være opptatt av det samme, vite at man faktisk opplever det samme, og setter pris på det samme. Dette ble kanskje mer enn tre ting, men pytt.

    Selvtilliten tror jeg kommer av seg selv hvis man har det bra.

    Men «sjarmispost»? Nei, nå er jeg spent.

  19. Krissy says:

    Posten daterer til 6.desember 2007. :D Var fin-fin, takk for underholdningen, resten speaks of itself ^o^

    Og så takker jeg for svar på det andre. Men ;

    Jeg tenker litt sånn at “vellykkethet”, eller hva man velger å kalle det, hvem kvalifiserer egentlig best til å synse om det? Er det de som “tilsynelatende” har det, i hvert fall fra noen/andres ståsted? Eller er det de som har stått på den andre siden? Jeg har grublet litt på den i det siste..

    Jeg snakket engang (eller det var forresten ganske nylig), med en som siden barneskolen hadde blitt fortalt at han var “dum”. Han slet også med dysleksi, og kom fra et volds-hjem. Altså fantes flere ulike grunner for at han hadde strevd opp igjennom årene.
    Men fortsatt- fortalte han meg- slet han med følelsen av mindreverd som var innprentet i ham fra da han var yngre. I dag hadde han vært arbeidsledig i tre år, og det var vanskelig å skaffe ny jobb. Det meste av arbeidslivet sitt hadde han dessuten fått høre at han alltid “jobbet for sakte”, selv når han var fornøyd med innsatsen sin. Ergo: Det var ingen senere opplevelser som kunne justere et fra før av slett selvbilde.

    I dag har han kone. Han har fire barn. Dette til tross; han betrodde meg at han slett ikke var lykkelig. Han kunne sette på et smilende fjes foran barna, men det kom ikke egentlig “innefra”. Han gledet seg mest til han kunne forlate kloden. Og jeg tror han mente det, skremmende nok.

    Trist er det. Og så tenker jeg videre at: Ja, man kan gjerne si at andres anseelse ikke er viktig for egen lykke – MEN BARE sålenge man engang har opplevd det?
    For en som derimot alltid har strevd etter å “lykkes” (eller i hvert fall å ikke skille seg ut negativt), kan det derimot framstå som av (all) betydning? Og det handler til syvende sist om egen aksept og følelse av likeverd.

    – Visst var mannen sosialt oppegående, omsorgsfull og empatisk. Men samfunnet – slik det er blitt- mente han at måler mest (bare) ut fra prestasjoner. Da kan det være vanskelig å finne sin verdi bare ved ens blotte eksistens?
    Å prøve å rette opp et selvbilde lagt møysommelig i ruiner, oppfattet jeg at var fullstendig forgjeves- og da stod jeg der hjelpesløs tilbake. Han var impregnert for et hvert motargument som sa at han ikke var mindreverdig.

    Og hvor bringer det oss hen? Sukk.
    Å skape lykke trenger i hvertfall ikke å være så lett som du vil ha det til, I guess.. Det er noen som ikke engang er i nærheten av å surfe overflaten, og de har nok med å holde hodet over vann. :-O

    (og jeg beklager en lang og sikkert kjedelig tekst)..

  20. abre says:

    Takk for interessant kommentar, Krissy.

    Vi har vel snakket litt forbi hverandre underveis, siden vi legger ulikt innhold i «vellykkethet». For jeg mener jo ikke at andres anseelse ikke er viktig. Tvert imot: jeg sier i posten at det å bli sett, og det å få anerkjennelse for det man er og gjør, er viktig for å kunne være lykkelig.

    Det er en trist historie du forteller, og jeg skjønner veldig godt at det må være vondt å ha det slik som denne mannen. Hvis man ikke får trygghet og selvfølelse når man er liten, er det antakelig vanskelig å rette på det seinere. Ihvertfall helt av seg selv. Han burde kanskje søke hjelp?

    Men jeg skal ikke late som jeg forstår hvordan det føles, for sånn sett har jeg vært heldig. Jeg hadde en trygg og god oppvekst, var flink på skolen, osv.

    Så du har nok rett i at den som har «lyktes» ikke er den rette til å uttale seg om hvordan det er å ikke ha gjort det.

    Men de negative tilbakemeldingene som din bekjente har fått er vel en del av det samme fenomenet som de forventningene jeg nevner i posten. Når omgivelsene definerer hva som er viktig, og hva som er et vellykket liv, kan det være ødeleggende enten man faller utenfor eller man lever opp til forventninger som ikke stemmer med det en selv vil.

    Ellers mener jeg på ingen måte at det er lett å skape lykke. Tvert imot. Jeg tror ikke den kan «skapes» i det hele tatt. Så når jeg svarer på hva jeg mener gir meg mest lykke, betyr ikke det at lykken kommer av seg selv bare jeg gjør bestemte ting. Mannen du forteller om kunne kanskje også ha regnet opp tre ting? Det kunne kanskje de fleste, uavhengig av hvordan de faktisk har det.

    Svaret mitt kunne kanske se litt lettvint ut, men hvis man skal gå i detaljer i slike diskusjoner er man plutselig over på sitt privatliv. Og slikt skriver jeg ikke om. Husk at bloggen min er også en fasade. Men jeg har i det minste definert den selv. :)

    Ellers var det jo hyggelig at du likte Å ta det gode med det onde. Særlig siden jeg er ganske fornøyd med den selv. Og temaet er jo relevant for det vi snakker om her: det å bli møtt med respekt, uavhengig av om man lever opp til andres forventninger om hvordan ting bør være.

Leave a Reply to kamikaze Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *