Hva er vellykkethet?

Tittelen er en utfordring fra en av mine kommentatorer, Krissy. Først tenkte jeg at jeg har nok av temaer liggende som det aldri blir bloggposter av. Men så begynte jeg å fundere på hvorfor vellykkethet er et negativt ladet ord for meg. Så her er noen betraktninger, via et par beslektede begreper:

Å lykkes betyr for meg å få til det jeg vil. Det vil si framgang, mestringsfølelse, eller å nå mål jeg har satt meg.

Lykke kan være vanskelig å definere når det gjelder innhold, men man kan ihverfall beskrive hvordan den føles. I ordboka står det «en dyp og varig følelse av glede og velvære», og det er vel omtrent sånn jeg også oppfatter det, selv om jeg synes «varig» virker i overkant ambisiøst. I min verden kommer lykken stort sett i glimt. Hvis jeg skal beskrive en mer varig følelse, vil jeg heller bruke ordet trivsel.

Noen vil ha det til at man er sin egen lykkes smed. Min erfaring er at lykke, og trivsel, for en stor del avhenger av forhold som er utenfor min kontroll. Men den delen jeg kan påvirke handler mye om å holde på med ting jeg interesserer meg for, og da vanligvis uten tanke på å skulle prestere noe. Derimot betyr det mye å finne ut ting. Lære, forstå og beherske. Her finner jeg altså sammenhengen mellom lykken og det å lykkes, og da i betydningen framgang og mestring. Jeg er en utpreget prosessorientert person, og er mindre opptatt av mål og konkrete resultater.

Å bli sett: De aktivitetene som er viktigst for meg inneholder sin egen motivasjon. De føles meningsfulle i seg selv. De er ikke noe jeg gjør for å oppnå noe annet. Likevel kan respons fra andre være viktig. Dette tror jeg gjelder de fleste; når man selv er opptatt av noe, og bruker mye tid på det, betyr det mye at andre viser interesse for det samme. Det blir viktig å kunne dele opplevelsene med noen. Dessuten trenger vi alle anerkjennelse – først og fremst for den vi er, men det inkluderer det vi gjør, når dette er viktig for oss. Det kan føles tungt hvis ingen bryr seg.

Men vellykkethet er noe annet. Det handler om å lykkes i andres øyne. Det er å leve opp til normer og forventninger fra omgivelsene. Dette kan dreie seg om alminnelige ting som familie, materiell velstand, utdanning og karriere, eller det kan være å oppnå noe som mange drømmer om. Suksess. Å prestere utenom det vanlige. Dessuten kan det nok føles som en anerkjennelse i seg selv å bli sett av mange, dvs. å bli kjent, og figurere i media. Eller å ha en populær blogg, for den saks skyld.

Selvsagt kan slike ting gjøre en lykkelig. Anerkjennelsen gjelder jo gjerne ting man selv synes er viktig. Men hvis det er selve anerkjennelsen som blir motivasjonen, og ikke den indre gleden ved det man gjør, er dette en lykke på andres «nåde». Og blir avstanden for stor mellom en slik ytre motivasjon og det man egentlig har glede av, kan man godt ende opp som ulykkelig, selv om man er aldri så vellykket. Det hele blir en fasade, og man blir ufri av andres forventninger.

Så jeg bryr meg ikke om å være vellykket. Jeg vil være lykkelig. Jeg vil holde på med ting jeg liker, og få dem til. Og da blir det også viktig at andre ser, bryr seg om, og gir respons, men det får aldri bli hovedsaken.

Til slutt kan det jo passe å nevne forskning som viser at ros og belønning kan redusere den indre motivasjonen ved selve aktivitetene, slik at det som i utgangspunktet har verdi i seg selv går over til å bli betinget av belønningen. Dette reduserer prestasjonene. Med andre ord: Belønning som er ment å virke motiverende, kan føre til dårligere resultater.

Så kanskje er det ikke først og fremst sånn at vi blir lykkelige av å lykkes, men snarere omvendt: at vi yter vårt beste når vi trives.

Med det vil jeg få ønske leserne mine et lykkelig nytt år!

Oppdatering: Se post hos Kamikaze om samme tema.

Page 1 of 2 | Next page