«Bare tapere blir lærere, sier fattern»

Det er opplest og vedtatt at den norske skolen er for dårlig. Jeg er helt enig, og har pleid å terpe på det selv. For det er mye som bør rettes på.

Men når så dette er slått fast, om og om igjen, burde vi kanskje heller fokusere på mulighetene til å gjøre ting bedre? En del av den politiske debatten om skolen ser ut til å handle mest om å idiotforklare sine motstandere, og score billige poeng. Da blir det naturligvis viktig å gjenta elendighetsbeskrivelsene ofte.
Men dette er neppe konstruktivt. Tvert om.

For det første hjelper det neppe på rekrutteringen til læreryrket når skolen hele tida svartmales eller latterliggjøres i offentlig debatt. Dessuten tror jeg det gjør noe med både lærere og elever når de stadig får høre at alt blir bare verre og verre. Motløshet er et dårlig utgangspunkt for forbedringer.

For øvrig har foreldre og elever også et ansvar. Det blir veldig lettvint å fraskrive seg dette når det er sosialt akseptert å skylde på «den håpløse læreren» og «dagens elendige skole».

Framfor alt må vi unngå å overføre de negative holdningene til barna. De fleste barn begynner på skolen med lærelyst og pågangsmot. En god skole er en som tar vare på denne innstillingen. Det oppnår vi ikke ved å framstille skolen som et håpløst prosjekt i barnas påhør.

Det har vært nevnt som en viktig faktor at respekten for læreren må gjenopprettes. Og at vi trenger mer disiplin. Begge deler starter faktisk hjemme. Hva sier du om skolen ved frokostbordet?