Kjønn og konkurranse

Statsviter og forfatter Steingrímur Njálsson hevder i en kronikk i Dagbladet at finanskrisen til dels kan forklares ved mannsdominans. Fordi, som han sier, «selvhevdelse og rå personkonkurranse ofte er sentrale verdier i svært mannsdominerte miljøer». Han viser til menns «erobringstrang» og konkurranse mann-mot-mann som forklaringer på at ting gikk som de gikk.

Siden det skrives en del om feminisme og kjønnsroller (igjen) på bloggene for tida, har jeg lyst til å bruke dette eksemplet til å påpeke det jeg mener er en logisk feilslutning som gjerne dukker opp kjønnsrolledebatter.

Først: Jeg tror også at de egenskapene Njálsson nevner er vanligere blant menn enn blant kvinner. Ja, antakelig mye vanligere. I hvilken grad denne forskjellen skal tilskrives henholdsvis kultur og biologi, vil jeg ikke spekulere i. Jeg er åpen for begge deler.

Jeg er imidlertid fryktelig uenig i at kjønn dermed kan betraktes som årsaksforklaring til at finansmarkedet ser ut som det gjør.

For finansverdenen er rå. Den er ekstremt konkurransepreget. Den er basert på kortsiktig profitt. Dette er markedets natur, og kanskje i særdeleshet børs og finans.

Jeg mener altså at dette er egenskaper ved systemet som sådan, ikke et resultat av aktørenes kjønn eller personlige egenskaper. Og i såfall blir det feil å hevde at finansmarkedet er en macho-kultur fordi det er mest menn som jobber der. Det er snarere slik at denne typen menn trekkes til dette markedet fordi det er som det er. Mens kvinner stort sett holder seg unna av samme grunn.

Samtidig er det slik at kravene som ligger i systemet fremelsker disse egenskapene hos dem som allerede er en del av det.

Med andre ord: Det hjelper ikke med flere kvinner.

Se også: Kvotekvinner og ignorerte individer