Hva slags konkurranse?

Jeg har aldri hatt noe konkurranseinstinkt å snakke om. Jeg drev riktignok litt med idrett som ung, og syntes forsåvidt det var gøy å konkurrere, men jeg greide aldri å ta det helt på alvor. De siste årene har min eneste befatning med konkurranse vært å delta på pub-quiz. Det føles som alvor der og da, men så snart det er over er det kun en lek. Og det er vel det forholdet jeg har til konkurranse: det er en lek, og det er frivillig om man vil delta.

Men det finnes flere former for konkurranse. Konkurransen i markedet, for eksempel. Den er langt fra noen lek, og den har dessuten en noe annen funksjon enn i idretten. For det er i liten grad ønsket om å være best som motiverer aktørene, og som bidrar til lavere priser, høyere kvalitet og bedre service. Rangeringen er uviktig. Det spiller liten rolle hvorvidt man tjener mer penger enn noen andre. Motivasjonen ligger i ønsket om å tjene penger, og – ikke minst – ønsket om å overleve. Poenget er å ikke bli utkonkurrert.

Det er dessuten et vesentlig poeng at de virksomhetene som taper faktisk forsvinner ut av markedet, slik at ressursene blir tilgjengelig for annen virksomhet, som kan gi større verdiskapning. Konkurransen i markedet kan til og med betraktes som drivkraften i en evolusjon: de mest effektive og etterspurte ideene overlever og gir opphav til nye ideer, mens de som taper i konkurransen er «blindveier» som ikke har livets rett.

Jeg tror disse poengene er viktige å ha med seg når man – ofte nokså ukritisk – forsøker å innføre konkurranse som prinsipp på andre områder i samfunnet. Noen vil ha det til at konkurranse ikke trenger å produsere tapere, og at den inspirerer alle til økt innsats. Men konkurranse betyr nettopp at det produseres vinnere og tapere. Og i næringslivet er altså nytteverdien av konkurransen i stor grad knyttet til risikoen for å bukke under.

Eksempel: Det å konkurranseutsette offentlige tjenester fører neppe til at man vekker et dormende konkurranseinstinkt hos de offentlig ansatte. Folk som er motivert av konkurranse jobber helst andre steder. En eventuell gevinst ligger i at de private aktørene driver mer kostnadseffektivt. I den grad det offentlige også effektiviseres gjennom en slik prosess, skyldes det nok mer frykten for nedskjæringer enn entusiasmen ved å konkurrere.

Konkurranse kan altså bety forskjellige ting. I politikken er det kanskje først og fremst et symbolsk begrep – et mantra som brukes til å mobilisere folk på høyresida, slik «solidaritet» og «rettferdighet» brukes på venstresida.

Det snakkes for eksempel mye om konkurranse i skolen. Først og fremst mellom skolene, der det påstås at en rangering vil anspore til økt innsats og bedre resultater. Nå hevder Høyre at også konkurranse mellom elevene kan ha en slik effekt. Men skolen er ikke som markedet, der man konkurrerer om overlevelse, og taperne er ute av spillet. Skolen er heller ikke frivillig. Så hva slags konkurranse snakker man om?

Høyre presiserer at de ikke ønsker å rangere alle elevene. Tanken er visst å innføre en slags utmerkelse for måloppnåelse. Dette vil sikkert ha en viss effekt for noen. Men elever som motiveres av konkurranse er ofte faglig sterke fra før, og disse trenger først og fremst faglige utfordringer og individuell tilrettelegging. Premiering av prestasjoner bidrar ikke til noen av delene. For elever som ikke motiveres av konkurranse (og dette gjelder både flinke og mindre flinke) vil en premiering være bortkastet, og kanskje til og med demotiverende. For de svakeste elevene og de flinke som mistrives med slik oppmerksomhet, vil det kunne være direkte ødeleggende. Og konkurranse innebærer indirekte også et fokus på det å tape, uansett hvordan man velger å framstille det.

Jeg var flink på skolen. Jeg satte pris på tilbakemeldinger og ros, men jeg ble først og fremst motivert av interesse for fagene, samt mine egne forventninger til meg selv. Det falt meg aldri inn at det skulle være noe poeng å gjøre det bedre enn noen andre. Dessuten var det flaut å være flink, og det er det visst fremdeles. Forakten for kunnskap er dessverre utbredt, både i skolen og ellers i samfunnet. Jeg vet ikke hva som skal til for å endre på dette, men jeg er nokså sikker på at utdeling av medaljer ihvertfall ikke hjelper.

Oppdatering: Som f.eks. Fredrik E. Nilsen, Rolf Marvin Bøe Lindgren og Eira har vært inne på, er det et viktig poeng – uavhengig av dette med konkurranse – at ytre belønning kan ødelegge indre motivasjon. Jeg har tidligere vist til en artikkel om dette i forbindelse med en annen post, men den er jo også relevant for denne saken.

This entry was posted in Betraktninger, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

4 Kommentarer til Hva slags konkurranse?

  1. Kirse says:

    Jeg er en av dem som er skeptisk til premiering i skolen. Ikke bare skal elevene fra og med 8. klasse rangeres etter hvem som er best og hvem som er dårligst – det skal allerede fra barneskolen av legges vekt på hvem som er flinkest. Og hva da med den flinkeste jenta som ikke tør å jobbe fordi hun har fått altfor mange premier? eller han som jobbet og jobbet og aldri fikk noe som helst?
    Jeg er for forskjellsbehandling i skolen fordi elever er forskjellige. Jeg er for at elevene skal kunne ha forskjellige læringsmønstre og læringsprosesser. Jeg er for at elevene skal få mulighet til veilednig på sitt nivå. Jeg er veldig for det. Men jeg er ikke for at forskjellene skal bli trukket fram i lyset. Jeg er ikke for at man allerede i skolen skal være redd for kunnskap – redd for å kunne for mye, redd for å kunne for lite. Skolen skal dyrke barnas læring, deres kjærlighet til kunnskap – ikke deres konkuranseinnstinkt.

    Takk for et flott innlegg, her kom jeg med litt av mitt.

  2. Krissy says:

    Høsten 97 var jeg på elevutveksling i Tyskland, og de kjørte etter en annen skolemodell. Tror elevene ble inndelt etter nivå i ulike fag, men tror det fungerte bra der..

    De som gidder å jobbe og er opptatt av resultater er fornøyd med gode karakterer alene – de trenger ikke ytterligere premiering. De som derimot ikke gidder å jobbe bryr seg fint lite uansett. Der tror jeg du har rett i .

    Kan også vise til at konkurranseånden er drevet mye lengre i andre land, f eks engelskspråklige. Søstera mi var gammel nok til at hun rakk å gå på skole i utlandet. Der hadde man avstraffelse, dvs smekk, for de som ikke hadde gjort leksene godt nok. Og man premierte de beste elevene med årbok og fotografering. Inntrykket fra her er at premiering ikke drev fram så mange nye elever, men at straff (og frykt) nok kunne bidra til at unger skjerpet seg til en viss grad. Til gjengjeld var det fryktelig hardt for de som gjorde sitt beste, og allikevel ble straffa for det – fordi de ikke gjorde det grundig nok likevel.. Det hendte nemlig også. Men nok om dët.

    – Og så digger jeg den laidback holdninga di til konkurranse, og at du er blant dem som skriver på en spiselig måte. Det er interessant å merke seg at de fleste bloggerne som uttaler seg om konkurranse er nettopp de som har gjort det bra. Skulle likt å hørt mer fra andre kanten også. :)

  3. abre says:

    Kirse:

    Takk for tilbakemelding, og velkommen hit!

    Ja, vi bør absolutt akseptere at elevene er forskjellige. Målet bør være en undervisning som gir best mulig resultat for hver enkelt, utfra den enkeltes forutsetninger. En individuelt tilpasset undervisning er allerede lovpålagt, men det ser ut til å være langt mellom ideal og praksis.

    Debatten om skolen blir dessverre ofte veldig svart-hvitt og overforenklet. Man kan få inntrykk av de som er imot konkurranse og dyrking av enere også er kunnskapsfiendlige og tilhengere av at alle skal behandles likt. Tilsvarende at de som vil ha tilpasset undervisning og økt fokus på kunnskap ikke bryr seg om de svakeste. Slik er det jo ikke. Det burde være mulig å debattere de enkelte virkemidlene uten å settes i bås.

    Konkurranseinstinktet er jo tilstede hos mange, og da kan det sikkert utnyttes både positivt og negativt. Andre igjen er uinteressert i å konkurrere, og noen demotiveres av det. Det er nesten litt vittig at de som snakker varmest om individuelle forskjeller og tilpasset undervisning, foreslår et konkurransesystem for alle.

  4. abre says:

    Krissy:

    «De som gidder å jobbe og er opptatt av resultater er fornøyd med gode karakterer alene – de trenger ikke ytterligere premiering.»

    Enig. De som er opptatt av å konkurrere og måle seg mot andre kan allerede gjøre dette vha. karakterene. Og de som demotiveres av konkurranse kan la være.

    Sånn sett ville det gi mer mening å innføre karakterer i barneskolen, enn utmerkelser. Jeg sier ikke at det heller trenger å være riktig – jeg har ikke satt meg nok inn i det – men karakterer har ihvertfall en annen og viktigere funksjon, og en eventuell konkurranse ville være (mer) frivillig.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *