Å lese åpent

Jeg har en innrømmelse å komme med. Jeg leser helst ting som enten stemmer noenlunde med det jeg mener fra før, eller som er nøytralt, mens jeg ofte tar lett på (og av og til bevisst unngår) kilder som utfordrer mitt eget syn. Jeg tør innrømme det fordi jeg tror de fleste har det sånn.

Nå går det litt tregt med lesinga mi for tida, sånn generelt. Ved siste opptelling hadde jeg nesten førti over femti uleste bøker liggende. En del skjønnlitteratur, noe populærvitenskap, og resten sakprosa av forskjellig slag. Og i den siste kategorien er det ikke ei eneste bok som virker provoserende på meg i utgangspunktet.

Og jeg tenker at det burde det være. Det er greit nok å lese Richard Dawkins, Christopher Norris, Rune Slagstad, Simone de Beauvoir og Naomi Klein også, men jeg burde kanskje først og fremst prøvd å sette meg inn i tankegangen til de jeg er helt uenig med.

Jeg burde lese Adam Smith og Ludwig von Mises. Jeg burde lese Nina Karin Monsen.
Ja, gud hjelpe meg: jeg burde lese Ayn Rand, Ayman
Al-Zawahiri
og Adolf Hitler.

Men det byr meg liksom litt imot. Livet er kort og det finnes mange bøker. Man skal jo trives. Og det er rett og slett betydelig tyngre, og av og til direkte ubehagelig, å lese argumenter for et syn man mangler sympati for.

Og når man først leser, er det veldig fort gjort å lese vrangvillig. Nå kan man selvsagt ikke legge vekk det man
mener fra før når man tolker informasjon, og det er ikke ønskelig heller. Såframt det ikke dreier seg om rene fakta, vil vurderingen av nye argumenter avhenge av at man har synspunkter å vurdere dem med.
Det bør likevel være et mål å være åpen, og ta stilling til ting på bredt og solid grunnlag. Man bør hvertfall ikke låse seg til et standpunkt før man virkelig har forsøkt å se en sak fra flere sider. Jo mer informerte standpunkter vi har, desto større forståelse har vi for både selve sakene og for hverandres meninger, og desto mindre er faren for at vi mener og gjør ting som kan vise seg å være direkte skadelig.

Min innstilling til det jeg leser er imidlertid veldig avhengig av hvordan argumentene presenteres. Dersom de er enkle, skråsikre og slagord-pregede, bidrar de til å gjøre meg sikrere på det jeg mener fra før – delvis fordi formen innbyr til motstand, og delvis fordi den informasjonen som kunne ha påvirket mitt synspunkt mangler. Slik argumentasjon hindrer dialog, og ofte er den nok også ment mest som pep-talk for «menigheten».

Hvis argumentene derimot er nøkterne, saklige og grundige, og det dessuten vises forståelse for at andre synspunkter kan ha noe for seg, senker jeg guarden og blir åpen for det som faktisk sies.

Dialog og debatt kan ha flere ulike siktemål. Det kan være et ideal å lære av hverandre, og hele tida være åpen for å modifisere egne synspunkter. Dette er vanskelig, og krever en hel del av både den som lytter og den som argumenterer. Men man kan i det minste ha som mål å oppnå gjensidig forståelse for hverandres
syn. Altfor ofte prøver imidlertid debattanter å påvirke motparten uten å samtidig være villig til å vurdere sine egne standpunkter, og ofte også uten å lytte til hva motparten egentlig sier. Hvis begge parter inntar en slik holdning, blir debatten utelukkende et spill for tilskuerne (jf. TV-debatter), der de eventuelt kan påvirkes. Eller i det minste underholdes.

Det er en avgrunn av forskjell mellom disse formene for debatt. Likevel kan det være fort gjort å ende opp med den siste varianten selv om man har den første som mål.

Er vi rett og slett litt redde for å bli overbevist om at vi har tatt feil? Jeg vet at jeg er. Men samtidig ønsker jeg å være åpen for det. Når jeg formulerer mine egne standpunkter så nøyaktig og grundig jeg kan, tenker jeg at det enten kan påvirke andre, eller så må de komme med bedre argumenter, slik at jeg kan lære mer, og justere min egne oppfatninger. Et gode, uansett.

Av en eller annen grunn synes jeg det er lettere å oppsøke meninger jeg er uenig i på en blogg enn f.eks. i ei bok. Jeg tror det først og fremst kommer av at formen innbyr til dialog. Dette forutsetter imidlertid at bloggeren viser åpenhet og respekt for andres synspunkter, og at argumentene ikke er av slagord-typen. Det er en del blogger, både blant de utpregede røde og blå, der man helt tydelig skriver for sine egne, og det forekommer knapt at disse leirene kommenterer hos hverandre. Hvis poenget er å misjonere for sitt syn, tror jeg de fleste av disse er forholdsvis mislykkede. Jeg leser ihvertfall sjelden de som har funnet sannheten. Og når jeg gjør det, finner jeg som regel ut at de argumenterer tynt, er kjedelige og irriterende, og er nesten uten påvirkningskraft.

This entry was posted in Betraktninger, Meta, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

21 Kommentarer til Å lese åpent

  1. Thor says:

    Enig i det du skriver om at det er lettere å oppsøke standpunkter man er uenig i i blogg vs bok. Skjønt jeg er ikke enig i din forutsetning om bloggerens åpenhet og respekt. Tvert imot virker det på meg som mer av en utfordring (og dermed kanskje mer interessant?) å lese blogger som ikke oppfører seg. La sleivsparkene og usaklighetene komme – det tvinger meg til å skjerpe meg: Jeg må forholde meg til en fiende som spiller skittent, og hva er vel mer utfordrende enn det?

    Som du sikkert skjønner går jeg ikke inn i slik lesning (og potensiell dialog) med det for øye å la meg overbevise. Isteden er det for selv å overbevise. Det er en intellektuell treningsleir med høy vanskelighetsgrad. Kommer man godt ut av en slik dialog – etter selv å ha oppført seg saklig og dannet – føles det så mye bedre enn hvis meningsmotstanderen også oppfører seg.

    F.eks leser jeg fast på document.no, og er uenig i nesten alt som skrives der. Nivået der borte varierer veldig, fra godt til hysterisk dårlig, og kommentarene opplever jeg som svært ensidige – til støtte for meningene til nettstedets hovedbidragsyter. Det er et samligspunkt for like ytringer – de bygger hverandre opp. Og der ligger altså utfordringen: Hvordan går man inn i en dialog med en gruppe meningsmotstandere som ikke nødvendigvis er så opptatt av å oppføre seg? Våpenet må være saklighet, etterettelighet, gode argumenter. Tror det skjerper meg. Og det liker jeg.

  2. abre says:

    Thor:

    Jeg skjønner hva du mener. Hvis det er en sparringpartner man er ute etter, blir det selvsagt annerledes. :)

    Og jeg kjenner meg jo igjen i det du sier, kanskje særlig fra muntlige diskusjoner jeg har hatt. For veldig mange legger ganske mye følelser i det å diskutere, og kan hisse seg opp over uenighet. Noen hisser seg opp ekstra mye dersom motparten ikke gjør det. Og siden jeg selv pleier å være helt rolig, føler jeg ofte at jeg «vinner» nærmest uten å gjøre noe som helst. Jeg kan bare sitte og se på at den andre blir usaklig. Og joda, det kan forsåvidt føles tilfredsstillende det også, men jeg er mer interessert i innholdet i resonnementene og argumentene enn i rene tvekamper i retorikk. Så jeg foretrekker å diskutere med folk som er saklige og argumenterer godt.

  3. Fjordfitte says:

    Jeg syns det er lettere å lese åpent når jeg leser noe som mer eller mindre stemmer overens med mine egne standpunkter. Det er f.eks lettere å se når forfatteren er upresis, er ironisk, bare har misforstått en detalj e.l – og de fleste tekster er jo fulle av sånt.

    Her får jeg ofte problemer når jeg leser typisk kjønnskonservative/Høyre/pro-religiøse tekster, ettersom standpunktene forfatterne faktisk har virker så karikerte på meg i utgangspunktet. Da klarer jeg ikke å skille sleivspark/upresisheter fra kjernebudskapet. Og da kan det bli vanskelig å få noe særlig ut av en tekst.

    Btw venter jeg fremdeles på at vi skal ta opp igjen intelligensdebatten, der jeg ble ufattelig overrasket over dine kommentarer, i den grad at jeg antagelig ikke klarte å lese særlig åpent.

  4. abre says:

    Det er klart at man ser nyansene bedre når man leser likesinnede. Så i den forstand får man naturligvis mer ut av lesingen.

    Men det spørs jo hva man ønsker å oppnå. Jeg tenker sånn at mine egne meninger ikke er noen sannhet, og de er heller ikke ferdige. Nå tror jeg ikke på objektivt riktige meninger, men jeg tror at et standpunkt som er basert på et bredt grunnlag er «riktigere» enn et som er basert på selvbekreftelse og selektive kilder, i den forstand at man kjenner flere fakta, forstår mer av andre synspunkter, og har foretatt flere avveininger.

    Og hvis man bare har lest (åpent) kilder som stemmer med det synet man hadde i utgangspunktet, har man jo egentlig ikke tatt noe reelt standpunkt i det hele tatt. Man har bare underbygd en fordom.

    «Her får jeg ofte problemer når jeg leser typisk kjønnskonservative/Høyre/pro-religiøse tekster, ettersom standpunktene forfatterne faktisk har virker så karikerte på meg i utgangspunktet»

    Jo, i ekstreme tilfeller kan det vel være sånn. Men stort sett synes jeg ikke det er så vanskelig å få tak i om en person spøker eller snakker alvor. Jeg greier som regel også å gjenkjenne et holdbart argument, uavhengig av om jeg deler de verdier og synspunkter det argumenteres for. Da tror jeg nesten jeg har vanskeligere for å legge merke til dårlige argumenter hos de jeg er enig med.

    «Btw venter jeg fremdeles på at vi skal ta opp igjen intelligensdebatten, der jeg ble ufattelig overrasket over dine kommentarer, i den grad at jeg antagelig ikke klarte å lese særlig åpent.»

    Jeg trodde den debatten var avsluttet. Jeg fikk jo siste ordet, til og med. :)

  5. Fjordfitte says:

    Jasså, trodde du det. Jeg trodde den bare fizzeled out, og at det skulle komme en oppfølger som jeg skulle vinne på walk over.

    Forsåvidt enig i det meste, men når du nå trakk frem Ayman Al-Zawahiri og Adolf Hitler som eksempler på ting du kanskje burde lese – mener du at du ved å ikke ha lest noe av dem, men “bare har lest (åpent) kilder som stemmer med det synet man hadde i utgangspunktet” “egentlig ikke tatt noe reelt standpunkt i det hele tatt. (…) bare underbygd en fordom”?

    I tilfeller som dette vil jeg si det holder eller er viktigere å lese noe om (og da mener jeg ikke propaganda eller slagordpregede tekster) enn å lese noe av.

    Jeg har alltid ment å lese Mein Kampf, men jeg har bare ikke gidda. På sett og vis ser jeg på dette som et hull i min allmenndannelse, men jeg føler egentlig ikke at jeg har gått glipp av noe viktig. Som du sa, man skal jo trives.

  6. abre says:

    Vel, den leselista mi var nok satt en smule på spissen. Akkurat Mein Kampf skal vel jeg også saktens klare meg uten å ha lest.

    Og dette med å lese bare det man er enig i fra før er jo å sette det på spissen andre veien, ihvertfall for de fleste. Men allmenndannelsen min er ihvertfall veldig hullete.

  7. Krissy says:

    Abre, det er i beste fall ønsketenkning..

    fordi ens bakgrunn og nåværende posisjon har betydning for hva man oppfatter som interessant, og ikke minst hvordan man mottar den samme informasjonen.
    Derfor er det riktig som du sier hele veien: vi leser ikke åpent. Og dette skyldes at man har filtre man siler gjennom mer eller mindre ubevisst.

    Jaa, man kan gjerne prøve BEVISST på å bli bedre til være åpen mot omverden, men sålenge sakene handler om ens kjerneverdier- og holdninger tviler jeg på at noen er villig til å fire på disse.
    Bare tenk på hvordan du velger politisk: du har visse tilbørligheter fra før som peker mot det ene partiet framfor det andre. Selv om du mener at du er ute på shopping etter den beste politikken for deg, så er partivalget ditt i stor utstrekning påvirket av hvem du ER fra før.

  8. Sus Scrofa says:

    Og når man først leser, er det veldig fort gjort å lese vrangvillig.

    Kan dette ha å gjøre med at man er selektive i forhold til hvilke meningsmotstandere man leser? Altså, vil man egentlig lese noe mer enn den forenklede utgaven av [fyll inn passende her]? En tung murstein av en bibel skrevet for en menighet er liksom mer … eh … som da man ble tauet inn i kirken på skoleavslutningene, bortsett fra at de tar mye mer tid og krefter.

    Det er en grei allianse av hensyn her: ved å lese sine meningsmotstandere i tabloid, så sparer man seg for å bruke livet sitt på gørrkjedelige hallelujahskrifter for de frelste — og grundig argumentasjon som kan være ubehagelig av helt andre årsaker.

    Så, burde man gjøre det så enkelt for seg? Bør jeg — ja, gud hjelpe meg — lese Erling Fossen?

  9. abre says:

    Krissy:

    Jeg mener ikke at man skal lese holdningsløst. Tvert om: Jeg sier jo at det verken er mulig eller ønskelig.

    Men dette kan fort bli en unnskyldning for å holde seg til informasjon som bekrefter det man mener fra før, mens det i stedet burde være det motsatte: En påminnelse om at man bør tørre å la seg utfordre, og være villig til å justere sine egne standpunkter. Med andre ord: Nettopp det faktum at vi ikke leser (helt) åpent, bør tilsi at vi forsøker.

    Og det er klart at mitt partivalg er et resultat av hvem jeg er. Men det at jeg er bevisst på nettopp det, kan kanskje gjøre meg i stand til å faktisk ta et valg, og ikke bare handle på refleks.

  10. abre says:

    Sus Scrofa:

    Man er jo nødt til å være selektiv, og da er det fornuftig å veie tid og krefter mot hva man tror kan kan få igjen for det. Og så skal man som sagt trives. Du har nok rett i at det er lettere å være vrangvillig når man leser tabloide framstillinger, så det bør man kanskje unngå såframt man ikke allerede er helt uten respekt for den det gjelder?

    For det er jo forskjell på meningsmotstanderne. Hvis man ikke engang greier å ta dem på alvor, pløyer man jo heller ikke igjennom tykke bøker av dem. Og det er selvsagt også forskjell på faglige bøker og skriverier for menigheten.

    Så det bli en avveining. For min egen del antar jeg at jeg kanskje bør lese noe av folk som Adam Smith, mens jeg fortsetter å lese om Ayn Rand (jeg mener: propaganda forkledd som 1000-siders romaner blir i drøyeste laget). Og så blir det vel til at jeg hopper over både Al-Zawahiri og Hitler, tenker jeg. Og Nina Karin Monsen.

    «Bør jeg — ja, gud hjelpe meg — lese Erling Fossen?»

    Jeg har lest Erling Fossen. Ja, jeg har gud hjelpe meg debattert med mannen, på news i gamle dager. Og nei, jeg ville prioritert andre tenkere.

  11. Cassanders says:

    Godt nytt år!

    Jeg er klar for en ny runde om intelligens, bare skyt du Fjordfitte.
    Har du kanskje lest noe mer av det som bekrefter ditt eget syn nylig? :-)

    Cassanders
    In Cod we trust

  12. abre says:

    Nåja. Inntil jeg eventuelt gjør alvor av å skrive noe om evolusjonspsykologi eller lignende, foreslår jeg at Fjordfitte åpner opp sitt eget skytefelt, så hun kan ta akkurat den omkampen på hjemmebane. :)

    Men godt nytt år, ja!

  13. Cassanders says:

    Det er jo på grensen til det ufine å tirre gjestene på din blogg, men siden det var slik et artig apropos:

    Fra http://chronicle.com/free/v55/i18/18b00601.htm

    ———————————Beginquote
    ….
    If sociologists ignore genes, will other academics — and the wider world — ignore sociology?

    Some in the discipline are telling their peers just that. With study after study finding that all sorts of personal characteristics are heritable — along with behaviors shaped by those characteristics — a see-no-gene perspective is obsolete.

    Nor, these scholars argue, is it reasonable to concede that genes play some role but then to loftily assert that geneticists and the media overstate that role and to go on conducting studies as if genes did not exist. How, exactly, do genes shape human lives, interact with environmental forces, or get overpowered by those forces? “We do ourselves a disservice if we don’t engage in those arguments,” says Jason Schnittker, an associate professor of sociology at the University of Pennsylvania. “If we stay on the ropes, people from a different perspective, with a more extreme view, will be making them.”

    Schnittker is among the contributors to a special issue of the American Journal of Sociology, the field’s flagship publication, devoted to “Genetics and Social Structure”

    ———————————–Endquote

    Denne populariserte artikkelen viser til primærlitteratur som i kraft av hvilke journaler som publiserer gjør det interessant.

    Men skulle f.eks fjordfitte få lyst til å ta opp denne saken hos seg selv er det helt greit. Men jeg kan gjerne få et lite vink.

    Cassanders
    In Cod we trust

  14. abre says:

    Takk for svært interessant artikkel! Den illustrerer godt hvor komplekst samspillet mellom biologi og miljø kan være, og ikke minst: Hvor mye vi ennå ikke vet, og hvor mye vi taper på at sosiologer og biologer kriger med hverandre istedenfor å samarbeide.

    Men når det gjelder debatten borte hos Fjordfitte, leste jeg nok ikke så åpent jeg heller.

    Jeg har sett mange, både bloggere og andre, uttale seg skeptisk om forskning, der skepsisen først og fremst har vært et uttrykk for verdivurderinger. Dette har særlig gått utover genetikken, noe som kanskje ikke er så rart. Fagfeltet har tross alt en historie å dra på, og det hender jo dessuten at resultatene ikke passer så godt med rådende politiske idealer. Men jeg oppfatter altså mye av denne skepsisen som ideologisk begrunnet, og dermed vitenskapelig irrelevant. Den er i tillegg feiladressert, da de fleste tøvete oppslag i avisene må tilskrives avisene selv. Journalister ser ut til å slite med like dårlig vitenskapsforståelse som folk flest, og så kommer jo sensasjonsmakeriet i tillegg.

    Jeg gikk altså inn i debatten med en irritasjon over dette, og det ble nok litt urettferdig, siden Fjordfittes ståsted var mer åpent og nyansert enn jeg først leste det som. Og debatten ble dessuten veldig ryddig og grei, etter min mening. Selv om jeg hadde en altfor overflatisk kunnskap om temaet IQ og biologi til å være særlig spesifikk.

    Biologi er ikke mitt fag, og jeg kommer neppe til å skrive noe om det spesielt. Men kanskje noen generelle betraktninger en gang om vitenskapelige metoder, forskningsformidling og hvordan folk oppfatter realfag? Vi får se.

  15. Krissy says:

    Og i religionssammenheng, som en digresjon:
    Skolen oppfordrer jo til forståelse og aksept for ulike religioner (gjennom KRL). Selv om man selvsagt har hatt en større plass for kristendommen i dette faget.
    Men jeg husker de elevene som var jehovas vitner (*kremete), ba om fritak fra disse timene. Og de fikk det, ut fra religiøse hensyn og overbevisning. – No influence, takk!-

    Debatter generelt går det vel an å lære noe av, men som du sier er det nok oftest slik at de som diskuterer nettopp er der i kraft av sin posisjon (eller mening) om en sak. OG da blir det mer forsvar av posisjon, enn det man inngår til reell debatt.
    En mektig debattant trenger ikke engang ha de beste argumentene, sålenge han kan snakke for seg. Og ofte har deebatter en tendens til å bli veldig overfladiske, og man føler seg ikke nødvendigvis klokere eller mer kunnskapsrik ETTER diskusjonen.

    Men når jeg leser bøker om det jeg allerede er interessert i, så er det jo med tanke om å lære noe MER om dette feltet da. Og det behøver jo ikke være feil det heller.. Det gjør meg snarere bedre rystet til å mene noe kvalifisert om det jeg faktisk står for.
    de artiklene som treffer meg best, er uansett de som samsvarer med mine erfaringer fra virkeligheten. Enten de gir meg nye innfallsvinkler, eller de stemmer med mine gamle vurderinger.
    …………….

    Men det at du alltid trekker frem eksempler som du er sikker på at du har “folket” bak deg på, er det fordi du tenker på allmenheten av det ,eller gjør det deg litt feig? Jeg skulle gjerne likt deg uttale deg om noe som du VET du er avviker på :P Hehe, da ruller debatten..

    Og et siste: hva er det som er hemmeligheten bak å like realfag, da? (ref til siste setning i kommentaren over). Realfag alene synes i hvert fall ikke å være nok for deg ;-)

  16. abre says:

    «Men det at du alltid trekker frem eksempler som du er sikker på at du har “folket” bak deg på, er det fordi du tenker på allmenheten av det, eller gjør det deg litt feig?»

    Denne skjønte jeg ikke. Hva slags eksempler tenker du på her? I biologidebatten nevnt over mener jeg jo nettopp at folk flest tar feil.

    Ellers velger jeg jo ikke ut temaer til bloggen etter hva jeg tror andre mener, men etter hva som interesserer meg. Ofte stemmer meningene mine godt overens med hva som er vanlig å mene, men noen ganger gjør de ikke det.

    «Jeg skulle gjerne likt deg uttale deg om noe som du VET du er avviker på.»

    Som at jeg vil legalisere narkotika, for eksempel? Eller at jeg mener folk som stemmer bare utfra egeninteresse bør la det være?

    Eller hva legger du i avvikende meninger?

    «Og et siste: hva er det som er hemmeligheten bak å like realfag, da?»

    Arv og miljø, naturligvis! :)

    Men man skal ikke behøve å like realfag for å innse viktigheten av det. Det er nettopp poenget mitt: mange oppfatter forskning som om det bare er en av flere måter å betrakte ting på, eller som om det er snakk om synspunkter. Men realfag handler om det som eksisterer objektivt, og forskningsresultatenes gyldighet er helt uavhengig av hva man måtte mene om dem.

    «Realfag alene synes i hvert fall ikke å være nok for deg.»

    Det er sant. Men er det ikke sånn for de fleste? At man interesserer seg for flere ting? Dessuten: på bloggen skriver jeg helst om det jeg mener. Realfag handler om nettopp de tingene som er uavhengig av hva vi mener.

  17. Krissy says:

    Jeg refererte til det første du skrev:

    “Jeg tør innrømme det fordi jeg tror de fleste har det sånn. ”

    Da virket det liksom som at du ikke uttaler deg om visse ting, fordi disse ikke er allment aksepterte eller noe sånt :P Og jeg har sett at du har formulert deg slik tidligere også.. Men ja, de eksemplene du peker til der husker jeg jo selvsagt.
    Ad det med narkotika- politikken: Det var interessant å se hvor stor støtte du fikk for din konklusjon- selv om den var svært radikal!
    Selv jeg synes at det var et glitrende innlegg, men jeg mener fortsatt at (full) legaliseirng ikke er det beste. Og det er ikke fordi jeg ikke er åpen forå skifte standpunkt, men fordi jeg mener at du undergraver eller overser viktige negative aspekter- slik man for eksempel ser det i Nederland. Derfor mener jeg at din løsning på problemet blir for enkel, rett og slett :-)

    Ang det med realfag: jeg trodde at man snarere så nytten av dette (og lønnsnivået for realister sier vel sitt), men at mange velger det bort fordi det er så uendelig tørt, uinteressant og kjedelig .. Jeg hadde derimot håpet du kunne få det det til å virke interessant. Men den gang ei ..

    [Derimot er du plagsomt nok en allrounder. Hadde man bare kunnet plassere deg i bås. Men det kan man jo ikke, fordi du skriver så godt som noen samfunnsviter :) Ishh!]

  18. abre says:

    Å, sånn å forstå! Joda, hvis jeg hadde trodd at det var uvanlig å helst lese det som støtter ens eget syn, hadde jeg nok syntes det var litt flaut å blottlegge en slik svakhet på bloggen. Dessuten ville det vært en rent privat opplysning, og jeg skriver ikke om private ting. Og det ville jo ikke vært noe å debattere.

    «Da virket det liksom som at du ikke uttaler deg om visse ting, fordi disse ikke er allment aksepterte eller noe sånt»

    I såfall har jeg nok uttrykt meg klønete. Hvis jeg først mener at noe er interessant å skrive om, lar jeg det ikke være bare fordi meningene mine kanskje avviker fra flertallets.

    Jeg har jo f.eks. skrevet at jeg er imot holdningskampanjer, imot kjønnskvotering, tilhenger av blasfemi, at jeg ikke tror på fri vilje, at ekteskapsloven bør avvikles, at jeg verken vil ha kongehus eller president. Ja, jeg har til og med skrevet at jeg aldri bruker slips! :)

    «Ad det med narkotika- politikken: Det var interessant å se hvor stor støtte du fikk for din konklusjon- selv om den var svært radikal!»

    Nå var det jo bare fire personer som kommenterte, og kun to som ga uforbeholden støtte. Og jeg har jo ikke mange lesere, så jeg vet ikke helt. Uansett er det nok litt sånn at folk helst kommenterer når de er enige, og ofte lar det være når de er uenige.

    Men realfag tørt og kjedelig? Verste jeg har hørt!

    Nåja, folk er forskjellige, og man skal selvsagt ikke velge en utdanning man synes er kjedelig. Men jeg tror dessverre at det også er mange som velger bort realfag fordi de ikke aner hva det går ut på.

    «Jeg hadde derimot håpet du kunne få det det til å virke interessant.»

    Takk for tilliten! Å skrive engasjerende og forståelig om realfag for ikke-fagfolk er svært vanskelig. Men det er jo ikke helt umulig at jeg kommer til å prøve på slikt også, en gang. Foreløpig er vel dette og dette det nærmeste du kommer. Spennende, ikke sant?

  19. Anonymous says:

    Cassanders: jeg tror dessverre ikke jeg har lest noe om mennesket intelligens siden sist, men nå skal jeg iaf lese The Bell Curve, noe som sikkert vil være et fantastisk utgangspunkt for debatt…

    Abre: betyr dette: “Jeg gikk altså inn i debatten med en irritasjon over dette, og det ble nok litt urettferdig (…)” at dette: “Noen hisser seg opp ekstra mye dersom motparten ikke gjør det. Og siden jeg selv pleier å være helt rolig, føler jeg (…)” ikke alltid stemmer? He he!

    Selvfølgelig enig i at mistro til forskning av rene ideologiske årsaker (som jeg gjerne kunne mistenkes for i nevnte debatt) er irrelevant, men på den annen side, hva har man egentlig å gå etter som utenforstående? Som du har påpekt tidligere er det vanskelig å få tilgang til materialet, i den grad at de fleste av oss gir opp å lete etter stoffet. Og som alle vet fikk også en ren svindler Sudbø fagfellevurderte artikler på trykk (i The Lancet?). Det er liten grunn til å tro at han er et enestående tilfelle. For meg er konsekvent skespsis det beste utgangspunktet også til forskningsresultater, særlig når jeg syns jeg kjenner lusa på gangen som i tilfellet Dahlström og eh… Erling Fossen for å ta et ekstremt dårlig eksempel.

    Fin kommentarpolicy btw.

  20. Fjordfitte says:

    Det var meg, ikke anonym.

  21. abre says:

    Fjordfitte:

    “Irritert, men fattet.” :)
    Jeg er jo ikke apatisk, men jeg pleier heller ikke heve stemmen. Forhåpentligvis heller ikke i skriftlige debatter.

    «For meg er konsekvent skespsis det beste utgangspunktet også til forskningsresultater.»

    Det synes jeg høres veldig fornuftig ut. Det blir jo helt selvmotsigende å forsvare vitenskap gjennom å legge bort sin kritiske sans.

    «Fin kommentarpolicy btw.»

    Takk for det.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *