Blind for bygdedyret

– Har du hørt at Per og Silje har gått fra hverandre?

– Hvem?

– Per, vet du. Broren til Janne. Og Silje, hun som er jevnaldrende med Knut og Else?

– Nei, jeg tror ikke …

– Janne kjenner du da?

– Joo … det er hun som er gift med Einar, ikke sant?

– Nei, de ble skilt for lenge siden. Einar var visst ikke helt grei i fylla.

– Jasså?

– Nei, så nå er Janne sammen med Bård.

– Bård?

– Broren til Marit. Du vet Marit, som gikk i klassen vår?

– Mmm …

– Marit har forresten blitt sammen med Jon-Edgar igjen.

– Jeg ante ikke at de hadde vært sammen i utgangspunktet.

Andre har skrevet overbevisende om bygdedyret. Når jeg likevel bare kjenner meg delvis igjen, er det nok fordi jeg rett og slett ikke har vært oppmerksom på sladderet og nysgjerrigheten, før lenge
i ettertid. Jeg fikk aldri sånt med meg.

Jeg tror ikke folk er vesentlig annerledes på bygda enn i byen. En viss oversikt har de fleste behov for, og det er mange som er oppriktig interessert i andres gjøren og laden. Bare se hvor populære de «personlige» bloggene er. På bygda er forholdene gjennomsiktige nok til at denne oversikten blir mulig. De som vil vite, får vite. Folk vil nok gjerne følge med i byen også, men det blir umulig. Så der må de nøye seg med kjendisene.

Men noen av oss er rett og slett ikke interessert. En ting er at jeg ikke kjenner folk i hjembygda , når jeg er innom på visitt, men jeg gjorde det ikke da heller. Jeg kjente familien og vennene mine, og litt av familien til vennene, og det var stort sett det hele. Resten av befolkningen var kulisser. Navn gikk inn det ene øret og ut det andre, og jeg syntes ansiktene så like ut. Det går fint an, selv i ei bygd med 1500 mennesker.

Man plages ikke av blikkene og snakket hvis man ikke er oppmerksom på det. Andres nysgjerrighet biter ikke på hvis man selv er oppriktig uinteressert i mennesker. Så det kan godt hende at folk snakket bak min rygg også, da jeg var ung. Kanskje jeg stakk meg ut fordi jeg ikke var interessert i bygdefester, rock og hjemmebrent. Jeg aner faktisk ikke.

Man skal ikke le av myten om strutsen, som stikker hodet i sanda. Det virker.

This entry was posted in Betraktninger. Bookmark the permalink.

11 Kommentarer til Blind for bygdedyret

  1. Alt godt says:

    Ok, det var din strategi. Men korleis ein handterer slike situasjonar avheng av korleis ein er “skrudd saman”.

    Eg vaks opp på ein liten plass, og mor mi følte seg aldri velkommen der. Ho var sensitiv, og la nok meir i ting som vart sagt enn det som var meint, men det var hennar oppleving av det, og den kan ingen bestride. Hadde ho vore glatt på ryggen, og ikkje latt hårreisande utsegner og oppførsel gå inn på seg kunne ho sikkert ha trivdes der på eit vis. Men det er ho ikkje, og det er slike som henne som reiser.

  2. abre says:

    Hei, og velkommen hit!

    Strategi og strategi. Dette er vel ikke noe man kan velge. Som du sier: det kommer an på hvordan man er skrudd sammen. Jeg har vært heldig, sånn sett.

    Plages man av andres oppførsel må man selvsagt komme seg vekk.

  3. Sissel says:

    Bygdedyret lever i beste velgående, også i dag.
    Jeg forholder meg lite til det når jeg kommer hjem, men jeg registrerer at det er der. Enda.

    – (…)ja, men du kjenner jo Håvard, han som du …[…] ja, han har gått fra kona si og flytta til Strandgata (…) Beate (…)

    Jeg håndterer det med å si “ja” og “jaha” og “ok”, og de fleste stopper når de ikke møter en samtalepartner, for når jeg er uinteressert så lyser det lang vei. Jeg tror at slik mates av en felles interesse om å holde dette i livet, som en slags hemmelig gratis se og hør.

    Dette er en utbredt måte å kommunisere på på landsbygda. Man slipper ikke unna om man ikke flykter, enten fysisk eller mentalt.

  4. abre says:

    Jeg synes det er lett å være uinteressert når jeg ikke aner hvem folk snakker om. :)

    Jeg har det også sånn at jeg ikke greier å late som jeg er interessert. Det gjelder ikke bare bygdesladder, men alle typer «small talk». Jeg smiler stivt, mens hjernen kobler over på noen annet. Og så nikker jeg sikkert på de gale stedene.

  5. Krissy says:

    Det er veldig morsomt å besøke slike småsteder også.Det er umulig å ikke bli lagt merke til når man kommer som ny, der “alle kjenner alle”.

    “Så dere de derre på butikken? HVem var de? Hvem tilhører de?”

    Praten går med en gang. Jeg husker en gang jeg og resten av følget var ute for å handle på lokalstedet, og en av bygdingene stirret så fælt etter oss at han holdt på å gå på en stolpe. :-D

    Men det hender at det er lite nytt å slå seg på der ute også. Jeg husker at gamlemora var fæl til å innhente “news” ved å ringe rundt til slekta andre steder :-P

  6. frr says:

    Det er mulig, tror jeg, å være interessert i fenomenet “bygdedyr” uten å være interessert i selve innholdet. Jeg griper meg i å være interessert i sladderen som fenomen, helt uavhengig av innhold og personer det gjelder. Men stort sett er jeg vel som Sissel: Jeg viser totalt mangel på interesse, og det er ikke påtatt: Jeg er faktisk ikke interessert.

  7. abre says:

    Krissy:

    Hjembygda mi er heldigvis ikke lita, og E6 går rett igjennom, så ukjente fjes på butikken er dagligdags. Men kommer du tilflyttende, er det nok vanskelig å være anonym.

    frr:

    Enig med deg. Fenomenet er interessant. Og jeg tror altså at sladder ikke er noe unikt for bygda, men at den gir seg forskjellig utslag på små og store steder. Jo mindre som skjer rundt en, jo viktigere blir de små tingene. Og vet man først noe om folk, er det kanskje fort gjort å bli nysgjerrig på resten? Oversikt gir trygghet og orden i tilværelsen.

    Men jeg lurer på om ikke dette med å snakke negativt om folk, og fordømme de som skiller seg ut, er litt uavhengig av selve sladderen som fenomen. Jeg tror man kan være nysgjerrig, og likevel inkluderende. Jeg har tidligere synset litt om dette med toleranse på bygda og i byen. Jeg har ikke funnet forskning på dette, men nå ser jeg at andre ihvertfall er av omtrent samme oppfatning.

    Men det er klart: Man er mindre synlig i byen.

  8. Alt godt says:

    Ja, og for mange er det det som er det søte: Å ikkje vere så synleg, eller rettare å syns når ein vil syns, og kunne la vere elles. Ein kan og i større grad velje kven ein skal syns for, og når.

    Ein ven av meg, som er ein slags semikjendis, seier at det å bu i ei lita bygd er som å vere kjendis. Alle veit kven du er, og viss dei ikkje veit kven du er så lurer dei på kven du er. Og uansett så meiner dei noko om deg. Det slepp du i mykje større grad i byen.

  9. abre says:

    Enig. Jeg vil også helst bestemme hvor synlig jeg skal være. Jeg er bare lite oppmerksom på hvor synlig jeg er.

  10. Sexy Sadie says:

    Bygda er fine greier så lenge man passer inn i det livet de mener sambygdninger skal leve. Gjør man det ikke; blir man snakket om og de som får høre det er familien din som får “gravemaskinene” etter seg.

  11. abre says:

    Ja, du har selvsagt rett. Jeg vet jo at det er sånn det er, selv om jeg ikke ser slikt.

    Og det kan jo hende at jeg egentlig er veldig A4. Men uansett: Hvis man er svært introvert, slik som meg, blir eventuelle særegenheter vanskelig å få øye på for andre. Og da blir det fint lite å snakke om.

Leave a Reply to Sissel Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *