Er dog fred det beste?

Jeg har egentlig sagt mitt om karikaturstriden tidligere, og da det ikke har kommet opp noe nytt i saken (kun en gjentakelse av drapstrusler), og jeg ikke har skiftet mening, kunne jeg bare vist til min tidligere post.

Men noe er likevel nytt. Det ser ut til å være en slags begrepsavklaring i emning. Kanskje kan vi håpe at debatten har blitt mer moden? Bergens Tidende går tilbake på sin tidligere holdning, som blant annet gikk ut på at «ytringsfriheten må begrunnes». Dengang uttrykte de til og med tvil om hvorvidt alle religioner bør behandles likt. Det er godt å høre at de har snudd. Nå påpeker de på lederplass at det er individer som trenger vern, ikke kulturer, og de avslutter med å si at de står «skulder ved skulder med Jyllandsposten». Hege Ulstein i Dagsavisen skriver at det å bli krenket brukes som hersketeknikk for å bringe meningsmotstandere til taushet, og at ordet krenkelse er i ferd med å bli et begrep tomt for innhold.

Martin Grüner Larsen påpeker på sin side at det er forskjell på spørsmålet om ytringsfrihet og spørsmålet om hvorvidt det var riktig å trykke tegningene. Han mener at norsk presse har misforstått karikaturene, og at det som ble framstilt som en debatt om ytringsfrihet i virkeligheten handlet om å ta hensyn i et opphetet debattklima. Både han og Sven Egil Omdal i Aftenbladet.no advarer mot å slutte seg til Jyllandspostens politiske agenda.

Mitt inntrykk fra begge de foregående rundene av karikaturstriden er at de fleste klarte helt fint å holde det moralske og juridiske fra hverandre. Men det er mer komplisert enn som så. Spørsmålet om hvorvidt det var riktig å trykke tegningene er heller ikke det samme som hvorvidt tegningene var «nyttige», «gode», eller bidro til å redusere konflikter. For det er flere hensyn her. Fred og fordragelighet kan prises for høyt.

Dessuten: skal ytringsfriheten være reell, er det jo ikke nok at ytringene er tillatt. Man må også kunne ytre seg uten å frykte for livet. Det var nettopp dette poenget som var bakgrunnen for at tegningene ble trykket første gang.

Saken gjaldt bl.a. ei barnebok om Muhammed som ingen ville illustrere, fordi man fryktet represalier fra islamister. Det finnes selvsagt gode og mindre gode måter å vinkle dette på, men det ville vært meningsløst å liste seg rundt det som var sakens kjerne: avbildning av Muhammed. Og jeg greier uansett ikke å se at disse tegningene skulle være noen åpenbar fornærmelse av innvandrere eller etniske minoriteter. Jeg ser religiøs og politisk satire av det slaget som trykkes i hele verden hver eneste dag:


Klikk for større bilde

I et fritt samfunn vil det jevnlig opptre ytringer i offentligheten som støter noen. Dette kan man ikke gjøre noe med uten å faktisk avskaffe ytringsfriheten. Det er naturligvis helt legitimt å kritisere eller mislike slike ytringer, både når det gjelder innhold og form. Dette er noe ganske annet enn å hevde at ytringene ikke burde vært publisert.

Problemet i dette tilfellet er altså at enkelte religiøse maktmennesker ikke reagerer med kritikk og motytringer, men med drapstrusler, opptøyer og krav om sensur. Slike reaksjoner kan ikke få legge premissene for hva som i praksis skal kunne ytres.

Også tåpelige og ondsinnede ytringer vil opptre fra tid til annen, og de kan dukke opp hvor som helst: på en blogg, på en vegg, i en lokalavis. I den «globale landsbyen» vil det være tilfeldigheter som avgjør hva som påkaller ekstremistenes oppmerksomhet og raseri. Og da er det tross alt bedre at det er en større avis som tar støyten, og at dette gjøres i sammenheng med en bred debatt. Selvsagt kan det bidra til å øke konfliktnivået på kort sikt (selv om det i dette tilfellet var vel så mye danske imamer som forårsaket bråket), men kanskje kan det på lengre sikt også bidra til en normalisering? En tilvenning til hva man faktisk må forvente å møte i et fritt samfunn? Kanskje kan man bidra til å hindre at privatpersoner må leve på hemmelig adresse fordi de glemte at ytringsfriheten kun gjaldt formelt?

Når jeg ytrer meg på bloggen min, bør jeg kunne gi uttrykk for det jeg faktisk mener (innenfor loven), uten å være redd. Hvis vi hele tida skal måtte veie våre ord fordi noen blir veldig sinte, eller fordi det er så fryktelig synd på enkelte, vil det kunne bli stadig flere ting som blir umulig å ytre i praksis. Å være krenket er et effektivt maktmiddel. Derfor er dette til syvende og sist et spørsmål om ytringsfrihet, i den forstand at den må holdes i hevd gjennom bruk.

La gå at klimaet i Danmark var preget av fremmedfiendlighet idet tegningene ble trykket, og at dette satte dem i en uheldig kontekst, slik Grüner Larsen nevner. Timingen var kanskje dårlig. Men når passer det å ta et oppgjør med dette da? Og hva med andre land? Skal hele verden måtte liste seg fordi noe er råttent i Danmark?

Vi kan ikke operere med selvsensur og tabuer fordi vi er redde for represalier eller for å støte visse grupper. Vi kan ikke forlange at kritikk av islam skal måtte være nøktern, konstruktiv og god, når vi aldri ville drømt om å stille tilsvarende betingelser til ytringer om andre grupper. Vi kan ikke leve med én type folkeskikk overfor muslimer, og en annen overfor alle andre. Og vi må aldri godta at det å hevde seg krenket skal gi rett til å legge føringer på andres atferd. Det er en altfor høy pris for fred.

Andre gang Jyllandsposten trykket karikaturene, var det fordi en av tegnerne, Kurt Westergaard, hadde blitt drapstruet. Og det er klart: man kunne jo bare skrevet at man ikke lar seg diktere av trusler, men etter min mening var det eneste riktige å også vise dette i praksis.

Mange snakker om at vi må vise respekt. Jeg er enig når det er snakk om individer. Ellers ikke. For hva hvis jeg faktisk ikke har respekt (tenk på en tilstrekkelig provoserende ideologi, slik at poenget blir tydelig); bør jeg da passe på å ikke såre følelsene til ideologiens tilhengere når jeg sier hva jeg mener? Eller bør jeg rett og slett holde kjeft, eller hykle? Og dette kan da ikke avhenge av hvilket syn jeg mangler respekt for? Eller skal man bare hykle overfor de som blir veldig sinte eller lei seg?

Muslimer er ikke en etnisk gruppe. De er tilhengerne av en religion, og omfatter blant annet vestlige konvertitter. Tegningene var ikke hets mot mennesker, de var hets/satire/kritikk/whatever mot en verdensreligion/ideologi. Et tankesett. Ideer. At mange mennesker oppfatter dette som hets mot dem selv, er selve kjernen i problemet, og noe vi før eller siden er nødt til å ta et oppgjør med dersom ytringsfriheten skal være noe mer enn en død paragraf. Tror noen at det er mulig uten å faktisk konfrontere?

Se også:
Vedlikehold av ytringsfriheten
Hatefulle ytringer
Ånden i samtiden

This entry was posted in Religion, Samfunn & politikk, Sekularitet, Ytringsfrihet. Bookmark the permalink.

En kommentar til Er dog fred det beste?

  1. Pingback: uberVU - social comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *