Formativt & normativt

Da jeg var ung pleide jeg å le av tynnhåra, korpulente mannfolk i 40- eller 50-åra, med utvaskede Led Zeppelin-T-skjorter og trange jeans. Gamle 68-ere og hippies og rockere, som mimret om studentopprør og Woodstock, og som nektet å innse at tida hadde løpt fra dem. Dinosaurer, som mente at all musikk etter cirka 1979 var bare tøv.

I dag er jeg der selv. Referansene må riktignok forskyves noen år, men ellers er det samme sak. Jeg har blitt en falmet, nostalgisk dinosaur.

Er det trist? Ikke egentlig. Ikke sammenlignet med alternativene.

For jeg kunne ha valgt å legge fortida bak meg. Jeg kunne ironisert over gammel lidenskap, og stuvet bort platesamlinga på garasjeloftet. Jeg kunne begynt med skjorte og slips til hverdags, og prioritert karriere, villa og Volvo. Jeg kunne blitt kjedelig.

Eller jeg kunne latt som jeg hang med i tida. Kledd meg ungdommelig, hørt på det aller siste, og fulgt med på nye trender. Med andre ord: jeg kunne blitt patetisk.

Nei, det får bli mimring og T-skjorte. Det er tross alt det eneste anstendige.

This entry was posted in Betraktninger, Kultur. Bookmark the permalink.

4 Kommentarer til Formativt & normativt

  1. saccarina says:

    Jeg tror du gikk i fella den gangen du begynte med disse edb-greiene. Når man krampaktig prøver å gjøre det samme som ungdommen, så finner man det også vanskelig å leve et liv som anstendig voksen med slips og Volvo.

  2. abre says:

    Har jeg gått i fella likevel, mener du? Det var som pokker.

    Jaja, det er bra jeg har edb-en å skylde på. Det hadde ikke de før meg.

  3. Krissy says:

    Hehe. De er så bra de selvransakende innleggene dine av denne typen.

    Men bare “rommet” ditt ikke blir for lite, da? Man må jo LEVE, tross alt. Minner er ikke nok. Av og til har man godt av å være mindre opptatt av hva andre synes og mener :)

  4. abre says:

    Krissy:

    «Men bare “rommet” ditt ikke blir for lite, da? Man må jo LEVE, tross alt. Minner er ikke nok.»

    Det har du rett i, men det er nå artigst å sette ting litt på spissen!

    Jeg mener jo ikke at man helst bør være bare den man alltid har vært. Greier man å fortsette å utvikle seg hele livet, er ingenting bedre enn det.

    Men det er nå engang sånn at visse år i livet er formative. Det er da man blir den man er. Man kan endre seg noe etter det også, men de fleste er mer eller mindre «ferdigstøpt» rundt 30-års-alderen. Og så følger man mindre med på det som er nytt etter hvert som man blir eldre. Jeg synes man bør vedkjenne seg det som har formet en.

    Man kan naturligvis likevel miste interessen for ting, og andre ting kan bli viktigere. Man kan endre synspunkter, ikke minst. Så hvis man oppriktig har lagt noe helt bak seg, greit.

    Men jeg har sett folk gå fra å være lidenskapelig opptatt av noe til å bli tilsynelatende likegyldig. Enkelte fjaser bort all prat om ting de en gang brant for. Det er fryktelig synd, synes jeg, dersom hensynet til fasade og sosiale roller får folk til å fornekte seg selv.

    Og så blir det like dumt når godt voksne mennesker krampaktig prøver å framstå som trendy, fordi de er redde for å virke gamle eller gammeldagse.

    Derfor ser jeg på disse gamle rockegubbene med litt andre øyne i dag. Det er ikke sentimentalitet og virkelighetsflukt. Det er integritet.

    «Av og til har man godt av å være mindre opptatt av hva andre synes og mener.»

    Nettopp!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *