Da jeg var ung pleide jeg å le av tynnhåra, korpulente mannfolk i 40- eller 50-åra, med utvaskede Led Zeppelin-T-skjorter og trange jeans. Gamle 68-ere og hippies og rockere, som mimret om studentopprør og Woodstock, og som nektet å innse at tida hadde løpt fra dem. Dinosaurer, som mente at all musikk etter cirka 1979 var bare tøv.
I dag er jeg der selv. Referansene må riktignok forskyves noen år, men ellers er det samme sak. Jeg har blitt en falmet, nostalgisk dinosaur.
Er det trist? Ikke egentlig. Ikke sammenlignet med alternativene.
For jeg kunne ha valgt å legge fortida bak meg. Jeg kunne ironisert over gammel lidenskap, og stuvet bort platesamlinga på garasjeloftet. Jeg kunne begynt med skjorte og slips til hverdags, og prioritert karriere, villa og Volvo. Jeg kunne blitt kjedelig.
Eller jeg kunne latt som jeg hang med i tida. Kledd meg ungdommelig, hørt på det aller siste, og fulgt med på nye trender. Med andre ord: jeg kunne blitt patetisk.
Nei, det får bli mimring og T-skjorte. Det er tross alt det eneste anstendige.
4 Kommentarer til Formativt & normativt