Konspirasjonsteori som politisk brekkstang


I sommer startet det en debatt om kulturradikalismen i avisene. Eller, egentlig ikke. Man debatterte at noen vil ha en slik debatt. En stor en.

Det kan synes som et smart trekk å framstille sine meningsmotstandere som en slags sammensvergelse («de kulturradikale»), og kalle debatten for «kulturkamp». På den måten får man det nemlig til å se ut som at alle standpunkter disse kulturradikale angivelig måtte ha, henger sammen med hverandre. Dermed kan svak argumentasjon i enkeltsaker framstilles som at en hel verdensanskuelse står for fall.

Jeg går ut fra at det er en slik stategi som ligger til grunn når f.eks. Asle Toje kommer med vage hentydninger om væromslag,
og når han prøver å gi inntrykk av en sammenheng mellom et utvalg «politisk korrekte» standpunkter han ikke liker.

Det stemmer naturligvis at visse standpunkter dominerer i media, og dette skyldes nok delvis en politisk slagside blant journalistene. Utover det er det ikke nødvendigvis noen innbyrdes sammenheng verken mellom standpunktene eller de personene som har dem. Såkalt politisk korrekte meninger har ofte ikke stort mer til felles enn at de oppfattes som nettopp det. Noen av dem er godt begrunnet, andre ikke. Noen har bred oppslutning blant «folk flest», andre ikke. Noen kan det gi en viss mening å plassere på en
høyre-venstre-akse, andre slett ikke.

Ellers er jeg enig i at politisk korrekthet til dels handler om definisjonsmakt og elitekultur, og jeg ser jo at standpunkter noen ganger blir forsvart med hersketeknikker istedenfor argumenter. Dette gjelder for eksempel reaksjonene på religions- og kulturkritikk, hvor enkelte tyr til brunskvetting, og debatten om atferd – særlig i sammenheng med kjønn – hvor biologiske forklaringer blir avfeid og mistenkeliggjort.

Dette ser jeg, og jeg har til og med
påpekt det selv. Men slike virkemidler er jo også vanlig
fra konservativt hold
. Jeg ser dessuten at færre enn tidligere lar seg skremme av usakligheter, men ikke at de som prøver å bringe nyanser inn i slike debatter uten videre kan plasseres i bestemte politiske båser.

For det jeg slett ikke ser, er at alt henger sammen med alt. Jeg tror ikke på en åndselite som har sittet ved makten i århundrer, og som nå er i ferd med å miste grepet. Jeg tror ikke at vi nå plutselig står foran et slags paradigmeskifte, der alle slags «gamle sannheter» må vike for ny innsikt. Tendensen er tvert om at skillelinjene i de ulike sakene går stadig mer på tvers av hverandre, og på tvers av tradisjonelle ideologier. Se
f.eks. debatten om Muhammed-karikaturene på bloggene, og prøv å finne noen klar sammenheng med hvorvidt bloggerne er høyre- eller venstreorienterte.

Så snarere enn en kulturkamp mellom to fløyer, er det snakk om en gradvis utvikling bort fra dogmatikk. Hvis man ser bort fra det som har direkte med forholdet mellom stat og marked å gjøre, gir det ikke lenger nødvendigvis noen mening å sortere synspunkter i sekker til høyre og venstre.

Hvis «kulturradikalismen» kan erklæres død er det fordi kampene er vunnet og målene oppnådd: Likeverd og likestilling, seksuell frigjøring, kulturelt mangfold, toleranse, sekularitet, oppgjør med undertrykkende konvensjoner, osv. De kulturkonservative motsatte seg endringene underveis, men nå er dette allment tankegods. Å motsette seg dette nå er derfor reaksjonært. Og dessuten svært urealistisk, vil jeg si.

Men det er klart: Nyvinninger blir etterhvert til konvensjoner, og gårdagens radikale blir gjerne til dagens konservative. Kulturradikalisme i dag kan dermed bety å stille spørsmål ved det som i dag framstår som etablerte sannheter, og bestride de som virker undertrykkende eller er basert på sviktende grunnlag.
Så hvis det er ubegrunnede påstander, sverting og kunnskapsfiendlighet man vil til livs, er vi mange som vil være med.

De sakene som imidlertid trekkes fram som eksempler på åndselitens hegemoni, er henholdsvis kjønn som sosial konstruksjon, apologetiske holdninger til fremmedkulturell undertrykking, humane idealer i kriminalpolitikken, samt sosialdemokratisk skolepolitikk. Utvalget virker tilfeldig og usammenhengende, og dessuten uhyre tynt som grunnlag for noen «kulturkamp».

This entry was posted in Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

7 Kommentarer til Konspirasjonsteori som politisk brekkstang

  1. Cassanders says:

    hmmmm
    Det er ikke spesielt vanskelig å få øye på minst en fellesnevner for de (tilsynelatende) “sprikende staur”.
    Jeg er tilbøyelig til å mene at begrepet “kulturkamp” (personlig foretrekker jeg “idekamp”) er forholdsvis dekkende. Siden fellesnevneren kan identifiseres (og knyttes til et eksisterende felleskap (om enn løst sådan) synes jeg antydningen om konspiranoia ikke står særlig sterkt.

    Fellesnevneren er normativiteten, verdigrunnlaget som ligger som begrunnelse for meningshegmoniet på de nevnte (og muligens flere) områder.
    Denne normativiteten har vært dominert av sinnelagsetikk og i noen grad pliktetikk men med påfallende fravær av konsekvensetiske vurderinger.

    (Det løse) felleskapet finner jeg blant dem med definisjonsmakt som hittil har vært dominert av sosialistisk/marxistisk tankegods. I utgangspunket har dette vært de intellektuelle, men etter hvert (og dette er viktig) et byråkrati som dels er rekruttert fra førstnevnte, dels er utdannet på institusjoner dominert av førstnevnte.

    Cassanders
    In Cod we trust

  2. abre says:

    Vel, jeg kjenner ikke dette helt igjen. Kulturradikalisme kan bety flere ting, men jeg mener en fellesnevner er at man gjorde opprør mot ubegrunnede dogmer, føydalisme og undertrykkelse. Det var et frigjøringsprosjekt tuftet på rasjonalitet og vitenskap (*). Selv om dette etterhvert ble assosiert med venstresida, dreide det seg først og fremst om ideer som i dag kalles liberale. Jeg mener dette hører hjemme i konsekvensetikken, ikke sinnelagsetikken.

    Marxismen er forsåvidt et greit eksempel. Hvis det er én ideologi som kan sies å være fundert på rasjonalitet og vitenskapelig analyse, er det den. At analysen viste seg å være feil (og at marxismen førte til alt annet enn frigjøring) er en annen sak.

    Men det er klart: Når standpunkter stivner til konvensjoner forsvinner såvel konsekvensvurderinger som selvkritikk. Og noen tviholder så hardt på sine «sannheter» at de avviser all kunnskap som kan utfordre dem.

    Men dette er ikke uttrykk for noen etisk norm. Det er et uttrykk for menneskelig svakhet. Det er slik vi mennesker er. At noen har fått dominere i media gjør det ikke til noen konspirasjon. Og framfor alt mener jeg det blir meningsløst å koble dette til kulturradikalismen. Den representerte snarere det stikk motsatte.

    Når det nå f.eks. påpekes at man må ta hensyn til hva vitenskapen sier – f.eks. om biologiens betydning for atferd – oppfatter jeg dette mer som en forlengelse av det kulturradikale prosjektet enn en motpol til det. Ellers vet jeg ikke om begrepet har noen særlig klar mening i dag, utover å tjene som spøkelse for Toje og co.

    Apropos: Jeg synes ofte det kan være vanskelig å få øye på noen konsekvensetiske vurderinger i mange av de typiske høyrefløy-standpunktene også. Hvis jeg skulle svare med å konstruere en fellesnevner mellom et tilfeldig utvalg – f.eks. strengere straffer, konkurranse i skolen, religiøse friskoler, resultatlønn og troen på «sunn fornuft» – måtte det være denne: uvitenskapelig. Men jeg ser jo hvor generaliserende og fordummende det blir.

    *) Det er unntak: Psykoanalysen sto sentralt i kulturradikalismen. Den var ikke vitenskapelig, men det spørs hvor mange som var oppmerksom på det dengang.

  3. Cassanders says:

    @ abre
    det kan godt tenkes at jeg har en skrøpelig forståelse av hva kulturradikalimer egentlig er. Ditt svar tvang meg til å sjekke litt, men jeg ble i grunnen ikke veldig skuffet over meg selv :-) Her er et relevant utdrag fra f.eks CapLex:

    http://www.norgeslexi.com/paxlex/alfabetet/k/k18.html
    ———————————–Beginquote
    Kulturradikalisme er en politisk og intellektuell holdning. Kulturradikaleren er engasjert, ofte indignert på grensen til moralisme. Skandalen er en viktig kategori i hans univers. Analyse av økonomiske og sosiale årsaker er ikke hans sterke side. Kulturradikaleren står fjernt fra den økonomiske og politiske makt, og ønsker å gjøre det (“frittsvevende intelligens”). Hans kritikk er ikke “ansvarlig”, det vil si ledsages sjelden av realistiske løsningsforsøk. Kulturradikaleren setter personlig integritet svært høyt. Hans motto er formulert av Helge Krog: “Hvis du er i tvil om hvilket standpunkt du skal innta i en konkret sak, så velg det som skader deg mest.” Omvendt forakter han dem som rettferdiggjør løgn og fortielse gjennom “statsfornuft”. I Max Webers terminologi står han for en sinnelagsetikk, i motsetning til ansvarsetikken.
    ———————————Endquote
    Jeg synes faktisk det er rimelig å plassere mye av dagens meningselite i en “kulturradikal tradisjon”.
    (Følgelig har Asle Toje et visst fundament å stå på)

    Caplex bruker også eksempelet : K.R. er mot statskirken men for kvinnelgie prester……
    Jeg mener det finnes atskillige liknende paradoksale holdninger- ikke minst hvordan ihuga likesetillingsforkjempere omfavner übermisogyne islam.
    (…Superior virtue of the oppressed, -du vet jeg liker Russell :-))

    Selv om kulturradikalismen startet som en kritisk bevegelse med linjer fra Voltaire, gjennom Øverland og Sartre, har nettopp de kvasireligiøse marxistiske sidene bidratt til sementering av forkvaklede verdisett som hverken tåler måte med virkeliheten eller som kan forsvares rasjonelt. Disse holdningene er ikke nødvendigvis representative, men de har vært frontet (og kjempet for) av tale(skrive)føre intellektuelle, og har derigjennom hatt en ganske betydelig gjennomslagskraft.

    For meg er “arven etter kulturradikalismen” ikke noe spøkelse, men en rimelig god fellesnevner for verdier som er nedfelt i det som kan kalles av norsk politisk konsensus (“Vi er alle sosialdemokrater”).

    Cassanders
    In Cod we trust

  4. Cassanders says:

    Utdyper litt.
    Først en rettelse: Det skulle naturligvis være kulturradikalisme i 1. linje.

    CapLex sin “definisjon” har også sider som ikke samsvarer med mine. I motsetning til CapLex vil jeg hevde at “kulturradikalerne” nettopp har posisjonert seg slik at de har fått politisk (og dermed også økonomisk) makt. Deres viktigste redskap for å oppnå dette har vært gjennom “definisjonsmakt” ,-de har satt dagsorden for …skolepolitikk, jus, innvandringspolitikk,–osv.

    Cassanders
    In Cod we trust

  5. abre says:

    Det er sikkert dekning for mye av innholdet i det du siterer, men formen var jo litt uvant til leksikonartikkel å være. Det ligner mest en indignert meningsytring. For øvrig er vel ikke dette fra CapLex, men fra Pax Leksikon. Som er radikalt! Men en del på venstresida anså jo kulturradikalerne som overflatiske lettvektere.

    Kulturradikalisme brukes om så mangt. Her brukes begrepet om ideer som vokste fram i Danmark i ulike epoker (og som visstnok har fint lite med hverandre å gjøre), og de samme strømningene fant sted i Norge. Det nevnes bl.a. knytning til nykantianisme (og dermed pliktetikk). Det synes jeg høres rimelig ut.

    Det var også interne motsetninger i miljøene, noe man så som positivt («uenighet gjør sterk»). Noen vektlegger f.eks. «motstand mot konformisme og ensretting» og det «å stille spørsmålstegn ved egne premisser og egen argumentasjon» som kjennetegn ved kulturradikalismen, og nevner ml-bevegelsen som en hindring for den. Men samtidig stemmer det jo at noen gikk seg bort i marxistiske dogmer og psykoanalytisk mystisisme, at man var konfronterende, sto ansvarsfri utenfor praktisk politikk, osv.

    Så når det snakkes om en «kulturradikal tradisjon», kan dette vise til flere ting. Kanskje til og med motsatser, avhengig av hvem som uttaler seg. Jeg har valgt å se kulturradikalismen som en slags forlengelse av opplysningstida, og slik så de vel på seg selv også.

    Alt tatt i betraktning synes jeg dette blir et tynt grunnlag for å hevde at vi har en åndselite i dag med et felles verdisyn som dyttes på oss andre. Kulturradikalisme-begrepet spriker, og koblingen mellom de sakene som trekkes fram er i beste fall svært løs. (Dette har andre kommentert treffende).

    Men selvsagt er noen ideer svært dominerende i Norge – ikke fordi en elite sitter med definisjonsmakten, men fordi de aller fleste nordmenn anser disse ideene som en selvfølge. Velferdsstat, blandingsøkonomi, demokrati, sosial mobilitet, sekularitet, like rettigheter, osv. I denne forstand kan man kanskje si at «alle» er «sosialdemokrater». I andre land kan man finne forholdsvis store politiske partier som står for fundamentalt andre ideer. Hos oss finnes det knapt. Så hvis det er denne konsensusen man ønsker å utfordre, gir det ihvertfall liten mening å støtte seg på «folk flest».

    Jeg tror som sagt dette er strategi. Man ønsker å gi inntrykk av at det er et helhetssyn som utfordres, istedenfor enkeltsaker og arrogante holdninger i media, og man ønsker å gi inntrykk av en stor og taus majoritet. Det er nok heller ikke noe dumt trekk å sammenligne med Danmark, hvis man ønsker seg en lignende politisk utvikling her som der.

    Kanskje koker det hele ned til at venstresida er overrepresentert i media. Noe som forsåvidt er et problem, men – tror jeg – et litt annet problem. Det er naturligvis også problematisk at standpunkter stivner og blir uangripelige, og særlig at noen tyr til brunskvetting og stempling for å diskreditere meningsmotstandere. Men dette er ikke spesielt for venstresida, selv om det er de vi ser mest av i avisene.

  6. Cassanders says:

    Ser at det var Pax-lex ja. Jeg stusset i grunnen litt selv på form og lay-out, man klarte altså ikke å omsette dette til litt bedre ettersyn. Beklager.

    Tror vi får nøye oss med å være uenige her, Jeg vil neppe ha tid til å følge opp på en stund, uansett.

    Benytter anledningen til å linke til en meget god artikkel om (mis)bruken av begrepet “ISLAMOFOBI”.

    http://www.butterfliesandwheels.com/articleprint.php?num=416

    Cassanders
    In Cod we trust

  7. abre says:

    Takk for interessant artikkel! Jeg tror nok dette kan være mye av forklaringen på islamofobi- og rasisme-stemplingen fra ytre venstre, ja.

    Men da gjenstår det å forklare at det samme gjøres fra helt andre deler av det politiske spekteret.

Leave a Reply to abre Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *