Konspirasjonsteori som politisk brekkstang

I sommer startet det en debatt om kulturradikalismen i avisene. Eller, egentlig ikke. Man debatterte at noen vil ha en slik debatt. En stor en.

Det kan synes som et smart trekk å framstille sine meningsmotstandere som en slags sammensvergelse («de kulturradikale»), og kalle debatten for «kulturkamp». På den måten får man det nemlig til å se ut som at alle standpunkter disse kulturradikale angivelig måtte ha, henger sammen med hverandre. Dermed kan svak argumentasjon i enkeltsaker framstilles som at en hel verdensanskuelse står for fall.

Jeg går ut fra at det er en slik stategi som ligger til grunn når f.eks. Asle Toje kommer med vage hentydninger om væromslag,

og når han prøver å gi inntrykk av en sammenheng mellom et utvalg «politisk korrekte» standpunkter han ikke liker.

Det stemmer naturligvis at visse standpunkter dominerer i media, og dette skyldes nok delvis en politisk slagside blant journalistene. Utover det er det ikke nødvendigvis noen innbyrdes sammenheng verken mellom standpunktene eller de personene som har dem. Såkalt politisk korrekte meninger har ofte ikke stort mer til felles enn at de oppfattes som nettopp det. Noen av dem er godt begrunnet, andre ikke. Noen har bred oppslutning blant «folk flest», andre ikke. Noen kan det gi en viss mening å plassere på en

høyre-venstre-akse, andre slett ikke.

Ellers er jeg enig i at politisk korrekthet til dels handler om definisjonsmakt og elitekultur, og jeg ser jo at standpunkter noen ganger blir forsvart med hersketeknikker istedenfor argumenter. Dette gjelder for eksempel reaksjonene på religions- og kulturkritikk, hvor enkelte tyr til brunskvetting, og debatten om atferd – særlig i sammenheng med kjønn – hvor biologiske forklaringer blir avfeid og mistenkeliggjort.

Dette ser jeg, og jeg har til og med

påpekt det selv. Men slike virkemidler er jo også vanlig

fra konservativt hold. Jeg ser dessuten at færre enn tidligere lar seg skremme av usakligheter, men ikke at de som prøver å bringe nyanser inn i slike debatter uten videre kan plasseres i bestemte politiske båser.

For det jeg slett ikke ser, er at alt henger sammen med alt. Jeg tror ikke på en åndselite som har sittet ved makten i århundrer, og som nå er i ferd med å miste grepet. Jeg tror ikke at vi nå plutselig står foran et slags paradigmeskifte, der alle slags «gamle sannheter» må vike for ny innsikt. Tendensen er tvert om at skillelinjene i de ulike sakene går stadig mer på tvers av hverandre, og på tvers av tradisjonelle ideologier. Se

f.eks. debatten om Muhammed-karikaturene på bloggene, og prøv å finne noen klar sammenheng med hvorvidt bloggerne er høyre- eller venstreorienterte.

Så snarere enn en kulturkamp mellom to fløyer, er det snakk om en gradvis utvikling bort fra dogmatikk. Hvis man ser bort fra det som har direkte med forholdet mellom stat og marked å gjøre, gir det ikke lenger nødvendigvis noen mening å sortere synspunkter i sekker til høyre og venstre.

Hvis «kulturradikalismen» kan erklæres død er det fordi kampene er vunnet og målene oppnådd: Likeverd og likestilling, seksuell frigjøring, kulturelt mangfold, toleranse, sekularitet, oppgjør med undertrykkende konvensjoner, osv. De kulturkonservative motsatte seg endringene underveis, men nå er dette allment tankegods. Å motsette seg dette nå er derfor reaksjonært. Og dessuten svært urealistisk, vil jeg si.

Men det er klart: Nyvinninger blir etterhvert til konvensjoner, og gårdagens radikale blir gjerne til dagens konservative. Kulturradikalisme i dag kan dermed bety å stille spørsmål ved det som i dag framstår som etablerte sannheter, og bestride de som virker undertrykkende eller er basert på sviktende grunnlag.

Så hvis det er ubegrunnede påstander, sverting og kunnskapsfiendlighet man vil til livs, er vi mange som vil være med.

De sakene som imidlertid trekkes fram som eksempler på åndselitens hegemoni, er henholdsvis kjønn som sosial konstruksjon, apologetiske holdninger til fremmedkulturell undertrykking, humane idealer i kriminalpolitikken, samt sosialdemokratisk skolepolitikk. Utvalget virker tilfeldig og usammenhengende, og dessuten uhyre tynt som grunnlag for noen «kulturkamp».

Page 1 of 2 | Next page