Lokking av stemmekveg

Det ser dessverre ut til at propaganda blir en realitet på norsk TV.

Norge har nemlig valgt å ikke anke dommen i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), der forbud mot politisk reklame i et konkret tilfelle ble dømt å være i strid med menneskerettighetskonvensjonens (EMK) artikkel 10 om ytringsfrihet. Og det spørs om Trond Giskes nødløsning, som kan oppfattes som innblanding i NRKs redaksjonelle innhold, blir stående.

Dette er veldig synd, for politisk reklame er skadelig. Ikke bare på TV, men særlig der.

En ting er at det kan bety store utgifter for partiene, og at de største partiene med mest ressurser dermed kan få en fordel framfor de mindre. Mest alvorlig er det imidlertid at reklame er manipulasjon. Den appellerer til refleks fremfor refleksjon, og til føleri framfor resonnement. Dette er naturligvis noe mer problematisk i forbindelse med verdier og politiske standpunkter enn når det gjelder dagligvarer. For det er altså snakk om å få folk til å stemme annerledes enn de ellers ville ha gjort, ved hjelp av tendensiøse filmsnutter som spiller på følelser. Stikk i strid med alle idealer om fri meningsdannelse og opplyst debatt.

Vi trenger ikke mer slagord, propaganda, skittkasting og tåkeprat, vi trenger mindre. Problemet er at partiene har lite å vinne på å henvende seg til de mest reflekterte velgerne. Disse endrer uansett ikke mening så lett, og de oppsøker selv den informasjonen de er ute etter. Kampen står dermed om de minst bevisste, som er lettest å påvirke. Derfor ser vi en stadig sterkere dreining mot overflatiskhet, underholdning og tom retorikk. Hvilket igjen fører til at velgerne blir enda mindre bevisste, og så videre.

Hva slags offentlighet vil vi ha? Ønsker vi ikke en opplyst og selvstendig befolkning? Som har reflekterte standpunkter, og som tar bevisste valg?

Det er for øvrig nedslående (men ikke overraskende) at den første reklamefilmen som nå blir presentert, ikke så mye reklamerer for partiet som har laget den, som mot konkurrentene. Slik «negativ reklame» er i strid med markedsføringsloven i andre sammenhenger, men i politikken er som kjent alt tillatt.

Dommen i EMD gjelder en konkret sak, der TV-selskapet TV Vest har fått bot for å ha sendt tre reklamefilmer for Pensjonistpartiet. Etter å ha tapt saken i tingretten og i Høyesterett, klaget selskapet saken inn for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og hevdet at forbudet var i strid med EMKs artikkel 10. Der fikk de altså medhold. I EMDs begrunnelse heter det bl.a:

«In contrast to the major political parties, which were given a large amount of attention in the edited television coverage, the Pensioners Party was hardly mentioned. Therefore, paid advertising on television became the only way for the Pensioners Party to get its message across to the public through that type of medium. By being denied this possibility under the law, the Pensioners Party's position was at a disadvantage, compared to that of major parties which had obtained edited broadcasting coverage that could not be offset by the possibility available to it to use other but less potent media.»
 
«The Court further notes that it has not been contended that the specific advertising at issue contained elements that were capable of lowering the quality of political debate.»

Jeg har vanskelig for å forstå at det å nekte noen tilgang til TV-mediet skal være i strid med ytringsfriheten. Ytringsfrihet innebærer jo ellers ingen rett til å slippe til i bestemte media.

Jeg har derimot ingen problemer med å se at det kan være urettferdig, samt uheldig for demokratiet, at ikke alle partier får presentert budskapet sitt på TV. Det er dette Kulturdepartementet nå forsøker å bøte på ved å endre den såkalte «NRK-plakaten». Å tillate politisk reklame vil riktignok også sikre alle partier en formell mulighet til å kjøpe seg tilgang, men dette betyr ikke at alle partiene vil se seg råd til dette. Dessuten kan det altså føre til større ulikhet mellom de store, ressurssterke partiene og de med mindre budsjetter.

Dommen kan heller ikke fortelle noe om en eventuell forflatning av debatten. Det at reklamefilmene i akkurat denne saken ikke ble ansett å ha noen slik effekt, sier ingenting om resultatet av å tillate politisk reklame generelt.

Som en mer generell betraktning vil jeg påpeke at reklame ikke er ytringer. Reklame er ikke det samme som informasjon, eller det å bekjentgjøre sin eksistens. Det er en metode for påvirkning, fortrinnsvis uten å gå veien om bevisst refleksjon. Jeg synes det virker svært urimelig å henvise til ytringsfriheten for å legitimere manipulasjon.

Restriksjoner på metoder og presentasjonsformer trenger ikke bety at ytringsfriheten er innskrenket. Du har for eksempel lov til å si eller skrive hva du synes om statsministeren, men det er ikke dermed sagt at du får lov til å stå å skrike dette til forbipasserende. Det er heller ikke gitt at du får klistre budskapet ditt opp på husfasader. Ingen av disse restriksjonene berører din ytringsfrihet.

Helt tilsvarende med reklame: Du må gjerne mene, si og skrive at Zalo er et fantastisk oppvaskmiddel eller at Erna Solberg er en genial politiker. Et eventuelt forbud mot reklame for henholdsvis oppvaskmidler eller politikk endrer ikke på dette. Du står fremdeles fritt til å mene, si og skrive nøyaktig det samme. Du har bare ikke lov til å bruke ytringene til reklame.

Se også:
Hvem vasker hjernen hvitest?
Om holdningskampanjer
Reklamepause

Av andre: Christian på Vindstille  –  Lars H. Barstad
Flere (oppdatering): Palode  –  Winther  –  Vox Populi
Kilder: Medietilsynet  –  EMDs dom