I november i fjor deltok jeg i NaNoWriMo, som går ut på å skrive et romanutkast på en måned. Senere lot jeg meg intervjue av en av mine egne karakterer: Usha, en fremmelig jentunge på 11 år.
– Enogtjue!
– Hm?
– Jeg er ikke elleve, jeg er enogtjue! Historien slutter jo «ti år etter»! Det må du da vite, du som har skrevet den!
– Jojo, men for det meste er du elleve.
– «For det meste»? Du respekterer meg ikke!
– Klart jeg gjør.
– Jaha? Hvorfor lot du meg bli kidnappet da? Uten grunn, til og med?
– Altså …
– Du sa det selv. Helt unødvendig for handlingen, sa du.
– Jammen, da var det for sent å ta det bort! Jeg ville ha mistet altfor mange ord. Så jeg måtte bare gjøre det beste ut av det.
– Ord? Er det alt jeg er for deg?
– Vel …
– Jeg måtte altså sitte over ei uke i en mørk kjeller bare fordi du skulle ha nok ord!?
– Nå gikk det jo bra til slutt, da …
– Jeg håper virkelig du har lært noe av dette!
– Absolutt! Jeg fikk trent på dialoger, for eksempel. Og vekslende synsvinkel i tredjeperson. Og så strevde jeg faktisk litt med tidsbøyning i tilbakeblikk. Akkurat det var en overraskelse. Dessuten lærte jeg at det er mulig å presse fram ideer, og at underbevisstheten ligger litt foran. Man kan faktisk bli overrasket over det man selv finner på!
– Jeg mente …
– Og detaljer! Der har du en vanskelig balansegang! Detaljer skaper troverdighet og gjør karakterene levende. For eksempel måten du rynker øyenbrynene akkurat nå. Ser du?
– Jeg …
– Jo, men samtidig skal man kutte bort alt som bare er fyllmasse. Alt som ikke har noen funksjon. Men det kan man vel egentlig bare glemme når hvert ord teller.
– Jeg mente: jeg håper du har lært å behandle mennesker!
– Vel, det blir det samme med mennesker, vet du. Jeg hadde med altfor mange. Man rakk ikke å bli ordentlig kjent med dem, og flere var helt uvesentlige for handlingen.
– Jasså? Uvesentlige? Hvem burde vært fjernet da, om jeg tør spørre?
– Hør nå …
– Hm? Kanskje drept, til og med? Det ville kanskje vært like greit at jeg døde der i fangehullet?
– Men kjære …
– Svar meg!
– Hm, jeg tror det er på tide å kutte nå.
Ellers anbefaler jeg Marens betraktninger om formidlingsglede og detaljer.
8 Kommentarer til Murder your darlings