Å gjøre feil

Jeg har aldri vært så veldig bekymret for «dumme» politikere. Jeg er ikke så redd for at politikerne gjør feil. Jeg tror de stort sett er som folk flest, og sånn må det da også være. De er våre representanter, ikke våre foresatte. Og er de helt håpløse, blir vi jo kvitt dem, såframt alt fungerer som det skal.

Da er det to andre trekk som bekymrer meg mer. Det ene er at politikere framstår som så smarte og ufeilbarlige at folk slutter å bry seg med hva de gjør. Det andre er at politikerne blir så redde for å dumme seg ut at de skjuler feilene sine.

Alle gjør feil, også politikere. Det i seg selv er sjelden alvorlig. Alvorlig kan det derimot bli når mennesker med makt blir redde for å tape ansikt. Når det går prestisje i ting, feilene blir skjult og får vokse seg stadig større, helt til det plutselig har blitt for seint å snu. Derfor er det viktig at vi har et politisk klima der det er «lov» å framstå som usikker, og der man kan stå rakrygget og si: «jeg gjorde en feil».

Når den «nye blasfemiloven» nå ble avblåst tenkte jeg at det jammen var bra at de våget å snu nå. Ikke alle var like flinke til å innrømme feil, riktignok, og det ville vel være synd å påstå at noen var direkte klare i uttalelsene. Men dette er jo det obligatoriske maskespillet. I en slik sak kan ikke alt sies i klartekst. For eksempel at man ikke har satt seg inn i saksdokumentene. Eller at regjeringskollegaene har tabbet seg ut. Det skal vises lojalitet, osv. Men det viktige her er handlingene. At man retter opp.

Så jeg er tross alt glad for at det å dumme seg ut var en mulig utgang av det hele. Alternativet ville vært så mye verre. Og kanskje var det bra at det i dette tilfellet var flere å dele skyld med. Skjønt, hadde det ikke vært snakk om maktkamp mellom flere partier hadde neppe denne situasjonen oppstått i utgangspunktet.

Ellers er det jo en besnærende tanke at kanskje
nettsamfunnet var medvirkende til utfallet: underskriftslistene, mobiliseringen via Facebook, massevis av innlegg på ymse blogger rundt omkring, og treffende satire. Men det spørs vel. Kommentarer og avisinnlegg av kjente personer betydde nok mer. Og kanskje var ikke de heller så viktige?

Kanskje var det bare sånn at det gikk opp for statsministeren og resten av regjeringen hva de faktisk var i ferd med å foreslå? Kanskje de innså at den politiske hestehandelen hadde kommet helt ut av kontroll? Og kanskje ville dette gått opp for dem uansett?

Det får vi aldri vite. Jeg er bare glad det gikk som det gikk.

Nå slipper man å teste ut hvor grensene for en slik lov faktisk ville gått. Nå kan man istedet konsentrere seg om ytringenes innhold, og la dem styres av motytringer, uformelle sanksjoner og alminnelig folkeskikk.
Sånn som det bør være.

This entry was posted in Religion, Samfunn & politikk, Sekularitet, Ytringsfrihet. Bookmark the permalink.

13 Kommentarer til Å gjøre feil

  1. Arachne says:

    Noen ganger kunne jeg skrevet postenen dine selv :-P

  2. abre says:

    I like måte, Arachne. Godt å vite hvis man trenger vikar en gang!

  3. MR says:

    Det overrasker meg at du tar så lett på dette.

    DENNE GANGEN ble lovforslaget droppet. Nå spørs det hvor lenge det går til neste gang det dukker opp i en eller annen form. Både Storberget, Stoltenberg og Navarsete burde gå av nå, etter å ha utvist så total feighet, inkompetanse og arroganse. Dette burde være et folkekrav — dessverre er det forstemmende taust fra folket.

    At ikke opposisjonen (kanskje med unntak av Høybråten, ironisk nok) har markert seg som større motstandere enn de har gjort, er det mest tragiske av alt, og vitner mest av alt om at de selv er nesten like inkompetente og feige som de tre regjeringsidiotene som forsvarte denne bronsealdergalskapen.

  4. abre says:

    Poenget mitt var her å påpeke at hvis fallhøyden blir for stor ved tabber i politikken, kan politikerne bli stående uten reelle retrettmuligheter. Det er farlig. Det er nettopp da vi kan risikere at «arbeidsulykker» blir til reelle lovforslag som i verste fall blir vedtatt.

    Det betyr ikke at jeg tar lett på denne saken.

    Det er to forhold her: Det ene gjelder selve saksgangen. Her er det bedrevet hestehandel og symbolpolitikk, og det er tydeligvis tatt lett på gjennomgangen av saksdokumentene. Det er mulig at det er sider ved dette som bør få følger. Det er for tidlig å si.

    Det andre er de holdningene forslaget var uttrykk for. Eller rettere sagt: mangelen på en prinsipiell holdning til grunnleggende rettigheter. Dette tror jeg dessverre er gjengs. Det kunne antakelig vært andre politikere, fra andre partier.

    Og vi så det jo i nettdebattene: Den ene etter den andre fikk store kvaler med å gjøre det riktige bare fordi folk med ellers tvilsomme meninger denne gangen befant seg på riktig side. Dypere stikker antakelig ikke dette hos mange, heller ikke hos mange politikere.

    Jeg synes Den tvilsomme humanist sier det treffende i sitt eget kommentarfelt:

    «De som er for anstendige til å gjøre det anstendige, være seg på venstresiden eller min side, er og forblir uanstendige.»

    Ellers har du rett i at kampen ikke er vunnet. Som både Vox Populi og Den tvilsomme nevner, skal Jonas Gahr Støre delta i Durban II-konferansen, der et lignende utspill overfor FN fra de muslimske landene skal drøftes. Støre er en av disse superflinke politikerne, som får folk til å miste sin kritiske sans. Han har også vist seg – mener jeg – som prinsippløs når det gjelder ytringsfrihet, både i Muhammed-karikaturstriden og i denne saken.

    Og dette tar jeg ikke lett på, for å si det veldig forsiktig.

  5. Weinberg says:

    Det var godt det gikk som det gikk denne gang. Men jeg lurer på – om du tviler på at presset fra kjente og ukjente stemmer var så viktige (for at de innså egen feil) – hva var da viktig? Det hele fremstår som en heller pinlig retrett (noe som i mine øyne ikke tyder på at dette var noe de selv innså uten videre) og som MR sier, opposisjonen greide heller ikke å gripe denne sjansen begjærlig.

    Ellers enig, det er bra med ydmyke politikere. Selv om det kanskje er artigere med Sponheimen.

  6. abre says:

    Weinberg:

    «… om du tviler på at presset fra kjente og ukjente stemmer var så viktige (for at de innså egen feil) – hva var da viktig?»

    «Tviler» er vel sterkt sagt. Jeg lurer. Eller rettere sagt: jeg håper at det uansett ville ha eksistert fornuft i regjeringen. Jeg håper at dette faktisk var en arbeidsulykke, og at forslaget ville blitt droppet før eller siden uansett, som følge av at presumptivt oppegående mennesker i og omkring regjeringen leste ordentlig igjennom hva som faktisk var formulert i odelstingsproposisjonen. Det virket f.eks. som at statsministeren ikke innså dette før sånn cirka dagen før forslaget ble trukket. Men jeg er selvsagt helt åpen for at dette er ønsketenkning.

  7. MR says:

    “Det virket f.eks. som at statsministeren ikke innså dette før sånn cirka dagen før forslaget ble trukket.”

    Det komiske var jo at han forsvarte det så sent som kvelden før forslaget ble trukket, bl.a. i en film som ble lagt ut på Facebook-profilen hans. Ca ti timer etter publikasjonen av den filmen, gjorde de altså full retrett. Da er det tydelig at det dreier seg om ganske prinsippløse mennesker. Opportunister og populister som sikkert ikke forventet noe oppstyr rundt dette forslaget — men så snart de innså det strategisk uheldige, gjorde de helomvending.

    Men jeg er likevel nesten mer forbannet på opinionen. At ikke f.eks. Høyre, FrP og Venstre kunne markert seg sterkere tidlig i prosessen, er virkelig forsmedelig. Det er ett av mange symptomer på at noe er alvorlig galt med det norske såkalte demokratiet.

  8. MR says:

    Forresten, abre: Du mener vel ikke at Stoltenberg er en YDMYK politiker/mann? Si at jeg har misforstått deg nå.

  9. abre says:

    Da har du nok misforstått, ja. Jeg har ikke ment å antyde noe slikt. Jeg har i det hele tatt ikke berørt karaktertrekkene til de konkrete politikerne i denne saken, bortsett fra dette med prinsippløshet – som jeg altså dessverre tror de deler med mange.

  10. Krissy says:

    Å gjøre feil i offentligheten var noe man diskuterte på grosvold i går kveld. mannshaftige dama ..
    Kommunikasjonsrådigvere og psykologer, og BH var gjester. Så du det?

    Men så er det noe med hva man er villig til å innrømme i offentligheten, og hva man behandler internt.

    Forresten kan man registere at Obama har lagt seg på en annen linje enn bush, hva gjelder feil og ansvar i amerikansk politikk. Det var en artikkel om det på nett (hadde jge funnet den skulle jeg linket). En minister måtte vel trekke seg som en følge av skattejuks og det fokus som tidligere har vært på unndrag og korrupsjon.
    “Ledere og andre i offentligheten kan ikke ha andre regler enn vanlige folk, og er like feilbarlige. Det er på tide at vi innser dette”..

    Nå er offentlige personer synlige, og vi forventer kanskje noe mer av disse gitt deres posisjoner. Men så er det kanskje også noe med at de sakene som er mest alvorlige, er de som det er vanskeligst å innrømme feil på. At straks feil får større konsekvenser, trår man mer varsomt fram i offentligheten.

  11. abre says:

    Krissy:

    Nei, jeg så ikke det programmet.

    «At straks feil får større konsekvenser, trår man mer varsomt fram i offentligheten.»

    Nettopp. Derfor er det viktig at man tør å stå fram mens feilene ennå er små. For de blir gjerne større av å skjules.

    Men store feil må jo få konsekvenser. Spesielt når det er snakk om lovbrudd, naturligvis.

  12. Anathema says:

    Så enig, så enig. Dette er grunn til å feire, og jeg er lettet over at egoene ikke var større enn at de greide å gjøre retrett – Navarsete riktignok på en uelegant måte. Senterpartiet har nå markert seg som et parti man bare må holde seg langt unna, og Arbeiderpartiet har fremstått som ryggesløse i denne saken. Det vil ta tid å bygge opp igjen den tapte tilliten.

  13. abre says:

    Anathema:

    Ja, det er vanskelig å føle tillit til politikere som behandler grunnleggende rettigheter som en bagatell man kan kjøpslå om.

    Jeg håper som sagt at det kan finnes klokskap og prinsipper i regjeringen, og at dette ville ha blitt stoppet uansett. Jeg håper at alt tåkeprat fra statsministeren dreide seg mer om å kamuflere slett saksbehandling enn om mangel på moralsk gangsyn. Men jeg føler meg ikke trygg på det. Dette er langt fra første gang jeg blir sittende å lure på hva politikerne egentlig står for. Om det i det hele tatt finnes fast grunn under all realpolitikken og kompromissene.

    Anders Heger, som har skrevet flere gode innlegg om denne saken, sier det treffende:

    « … hadde man i det minste våget debatten! Men nei. Saken om respekt for de troende versus retten til fornærmelse ble droppet med den samme likegyldige mine som den ble plukket opp.»

    Prinsipper blir sjelden debattert offentlig, verken blant politikerne eller andre. Jeg tror det er på høy tid. For det er ingen sak å være tilhenger av grunnleggende rettigheter i festtaler, og så lenge dette ikke har noen kostnad. Men når det oppstår en situasjon der disse faktisk får relevans, virker det som mange egentlig ikke har noe forhold til dem, eller ikke har tenkt noe særlig over saken. Jeg tror vi har tatt mye for gitt, altfor lenge.

Leave a Reply to Arachne Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *