Å gjøre feil

Jeg har aldri vært så veldig bekymret for «dumme» politikere. Jeg er ikke så redd for at politikerne gjør feil. Jeg tror de stort sett er som folk flest, og sånn må det da også være. De er våre representanter, ikke våre foresatte. Og er de helt håpløse, blir vi jo kvitt dem, såframt alt fungerer som det skal.

Da er det to andre trekk som bekymrer meg mer. Det ene er at politikere framstår som så smarte og ufeilbarlige at folk slutter å bry seg med hva de gjør. Det andre er at politikerne blir så redde for å dumme seg ut at de skjuler feilene sine.

Alle gjør feil, også politikere. Det i seg selv er sjelden alvorlig. Alvorlig kan det derimot bli når mennesker med makt blir redde for å tape ansikt. Når det går prestisje i ting, feilene blir skjult og får vokse seg stadig større, helt til det plutselig har blitt for seint å snu. Derfor er det viktig at vi har et politisk klima der det er «lov» å framstå som usikker, og der man kan stå rakrygget og si: «jeg gjorde en feil».

Når den «nye blasfemiloven» nå ble avblåst tenkte jeg at det jammen var bra at de våget å snu nå. Ikke alle var like flinke til å innrømme feil, riktignok, og det ville vel være synd å påstå at noen var direkte klare i uttalelsene. Men dette er jo det obligatoriske maskespillet. I en slik sak kan ikke alt sies i klartekst. For eksempel at man ikke har satt seg inn i saksdokumentene. Eller at regjeringskollegaene har tabbet seg ut. Det skal vises lojalitet, osv. Men det viktige her er handlingene. At man retter opp.

Så jeg er tross alt glad for at det å dumme seg ut var en mulig utgang av det hele. Alternativet ville vært så mye verre. Og kanskje var det bra at det i dette tilfellet var flere å dele skyld med. Skjønt, hadde det ikke vært snakk om maktkamp mellom flere partier hadde neppe denne situasjonen oppstått i utgangspunktet.

Ellers er det jo en besnærende tanke at kanskje
nettsamfunnet var medvirkende til utfallet: underskriftslistene, mobiliseringen via Facebook, massevis av innlegg på ymse blogger rundt omkring, og treffende satire. Men det spørs vel. Kommentarer og avisinnlegg av kjente personer betydde nok mer. Og kanskje var ikke de heller så viktige?

Kanskje var det bare sånn at det gikk opp for statsministeren og resten av regjeringen hva de faktisk var i ferd med å foreslå? Kanskje de innså at den politiske hestehandelen hadde kommet helt ut av kontroll? Og kanskje ville dette gått opp for dem uansett?

Det får vi aldri vite. Jeg er bare glad det gikk som det gikk.

Nå slipper man å teste ut hvor grensene for en slik lov faktisk ville gått. Nå kan man istedet konsentrere seg om ytringenes innhold, og la dem styres av motytringer, uformelle sanksjoner og alminnelig folkeskikk.
Sånn som det bør være.

This entry was posted in Religion, Samfunn & politikk, Sekularitet, Ytringsfrihet. Bookmark the permalink.

13 Kommentarer til Å gjøre feil

Leave a Reply to abre Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *