Kan debatt være farlig?

Dagbladet får kritikk for sin artikkel «Hvis muslimene blir i flertall» (samt oppfølgings-artikkelen), og rasismebeskyldningene sitter løst. Enkelte mener at selve problemstillingen er rasistisk.

Personlig synes jeg det er bra at mediene tør å ta i en debatt som allerede har foregått blant folk i lang tid, selv om jeg er enig med kritikerne i at vinklingen ikke er god, og at artikkelen kan bidra til å bekrefte eksisterende fordommer.

Men er problemstillingen rasistisk? Nå er det alltid vanskelig å diskutere dette begrepet, siden det legges så forskjellig meningsinnhold i det. Martin Grüner Larsen hevder f.eks. at rasisme er en struktur som man deltar i, uten å vite det selv.

Selv foretrekker jeg en noe snevrere og mer bokstavelig definisjon, delvis fordi det blir
mer entydig, og delvis fordi vi har så mange andre, gode begreper for alt dette andre. «Fordomsfull», for eksempel. Og «generaliserende». Man kommer langt med det. Da kan det til og med hende at man kan snakke sammen, istedenfor å kvele enhver debatt i fødselen med stigmatiserende merkelapper.

For at rasisme skal være et relevant begrep i dette tilfellet må man i det minste forutsette at muslimer kan betraktes som en folkegruppe i en eller annen forstand. Hvem er det som gjør dette? De som debatterer problemstillingen eller de som reagerer så kraftig på det?

Argumentasjonen kan ihvertfall være vanskelig å følge noen ganger. Ronnyvenstresida.net skriver f.eks. først at «det ikke gir mening å snakke om ”muslimer” som en gruppe», og like etterpå påpeker han «hvor hårreisende 30-talls hele debatten høres ut dersom man prøver å bytte ut ”muslim” med ”jøde”». Jeg er helt enig i at det ikke gir mening å snakke om muslimer som en gruppe. Det er jo nettopp derfor rasisme er et lite treffende begrep. Og da gir det heller ingen mening å bytte ut «muslim» med «jøde». Debatten omkring FrP ville også høres rasistisk ut hvis vi bytter ut «FrP-velger» med «jøde». Men det gjør vi jo ikke.

Muslimer er ikke en folkegruppe, av samme grunn som høyrefolk, kommunister eller ateister ikke er folkegrupper. Islam utgår riktignok fra en bestemt kultur, men er i dag utbredt over store deler av verden, i helt forskjellige kulturer. Islam er noe man mener. Derfor er det uheldig å snakke som om islam er arvelig. Spredning av religion og ideologi har svært lite med fødselstall å gjøre. Hvilke verdier og ideer som får fotfeste er derimot et resultat av hvordan vi presenterer våre egne, samt hvordan vi reagerer på de vi finner uakseptable. Dette gjelder rasisme, og det gjelder islam.

Men jeg skal ikke late som jeg ikke skjønner. Hvis man med «muslim» mener «person fra islamsk land», eller alle som er født inn i religionen, blir det naturligvis stigmatiserende å framstille et flertall som en trussel. Men er det dette man mener?

Jeg vet at det ikke er det jeg mener i debatter om islam, og derfor blir jeg ofte forvirret av rasismebeskyldningene. Jeg pleier for sikkerhets skyld å snakke om «islam» istedenfor «muslimer» (uten at det nødvendigvis hjelper så mye), men jeg tar likevel for gitt at når man snakker om farene ved et eventuelt muslimsk flertall, så er det et meningsflertall man sikter til.

Et slikt meningsflertall er helt usannsynlig. Men det må være lov å lure på det, og diskutere det. Jeg mener det er helt rasjonelt å frykte en totalitær ideologi der religion og politikk flyter sammen, der lov og dom er bestemt av religiøse tekster og skriftlærde, der straffemetodene er middelalderske, og der kvinner ikke innrømmes rettigheter som selvstendige individer. Det er nok bare et lite mindretall av muslimene som er tilhengere av å innføre slikt i vårt samfunn, og de kommer neppe til å bli særlig mange flere heller. Snarere færre, da jeg tror og håper at den kulturelle påvirkingen hovedsakelig går i motsatt retning. På den annen side virker det naivt å tro at et slikt syn må komme i flertall for å kunne være farlig.

Jeg synes det er nokså opplagt at det er dette folk er redde for. Ikke bønn, halal-mat eller hijab. Selvsagt er det noen som er generelt fremmedfiendtlige, men jeg synes det er uredelig å identifisere slike holdninger med den frykten mange føler overfor visse sider ved islam. Frykten kan være overdrevet, javel, men da forklarer vi det. Tar debatten. Og hvis noen tar debatten på en måte som er lite konstruktiv,
korrigerer man det ved å delta i den, med gode argumenter.

Men flere av kritikerne mener altså at dette er noe man helst ikke bør snakke om i media. «Hele problemstillingen bør avvises», sies det. La gå at det finnes uheldige måter å behandle temaet på, men hvorfor bør selve spørsmålet avvises? Fordi et muslimsk flertall er urealistisk? Eller fordi de fleste muslimer ikke har farlige holdninger? Jeg er enig i begge deler, men nettopp derfor mener jeg at det er helt uproblematisk å snakke om det. Da får man jo muligheten til å tilbakevise påstander som ikke holder stikk.

Hvis Dagbladet hadde lansert problemstillingen, ville jeg også vært bekymret. Men det er jo ikke tilfelle. Dette er en debatt som har pågått lenge, i det såkalte folkedypet. Ved å hevde at det ikke bør diskuteres i media sender man et signal til de allerede mistroiske: dette er vi redde for å snakke om. Jeg tror man dermed er med på å underbygge grumsete holdninger i langt sterkere grad enn en populistisk avisartikkel bidrar til, ihvertfall så lenge sistnevnte følges opp av en skikkelig debatt.

This entry was posted in Religion, Samfunn & politikk, Sekularitet. Bookmark the permalink.

10 Kommentarer til Kan debatt være farlig?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *