Kan debatt være farlig?

Dagbladet får kritikk for sin artikkel «Hvis muslimene blir i flertall» (samt oppfølgings-artikkelen), og rasismebeskyldningene sitter løst. Enkelte mener at selve problemstillingen er rasistisk.

Personlig synes jeg det er bra at mediene tør å ta i en debatt som allerede har foregått blant folk i lang tid, selv om jeg er enig med kritikerne i at vinklingen ikke er god, og at artikkelen kan bidra til å bekrefte eksisterende fordommer.

Men er problemstillingen rasistisk? Nå er det alltid vanskelig å diskutere dette begrepet, siden det legges så forskjellig meningsinnhold i det. Martin Grüner Larsen hevder f.eks. at rasisme er en struktur som man deltar i, uten å vite det selv.

Selv foretrekker jeg en noe snevrere og mer bokstavelig definisjon, delvis fordi det blir
mer entydig, og delvis fordi vi har så mange andre, gode begreper for alt dette andre. «Fordomsfull», for eksempel. Og «generaliserende». Man kommer langt med det. Da kan det til og med hende at man kan snakke sammen, istedenfor å kvele enhver debatt i fødselen med stigmatiserende merkelapper.

For at rasisme skal være et relevant begrep i dette tilfellet må man i det minste forutsette at muslimer kan betraktes som en folkegruppe i en eller annen forstand. Hvem er det som gjør dette? De som debatterer problemstillingen eller de som reagerer så kraftig på det?

Argumentasjonen kan ihvertfall være vanskelig å følge noen ganger. Ronnyvenstresida.net skriver f.eks. først at «det ikke gir mening å snakke om ”muslimer” som en gruppe», og like etterpå påpeker han «hvor hårreisende 30-talls hele debatten høres ut dersom man prøver å bytte ut ”muslim” med ”jøde”». Jeg er helt enig i at det ikke gir mening å snakke om muslimer som en gruppe. Det er jo nettopp derfor rasisme er et lite treffende begrep. Og da gir det heller ingen mening å bytte ut «muslim» med «jøde». Debatten omkring FrP ville også høres rasistisk ut hvis vi bytter ut «FrP-velger» med «jøde». Men det gjør vi jo ikke.

Muslimer er ikke en folkegruppe, av samme grunn som høyrefolk, kommunister eller ateister ikke er folkegrupper. Islam utgår riktignok fra en bestemt kultur, men er i dag utbredt over store deler av verden, i helt forskjellige kulturer. Islam er noe man mener. Derfor er det uheldig å snakke som om islam er arvelig. Spredning av religion og ideologi har svært lite med fødselstall å gjøre. Hvilke verdier og ideer som får fotfeste er derimot et resultat av hvordan vi presenterer våre egne, samt hvordan vi reagerer på de vi finner uakseptable. Dette gjelder rasisme, og det gjelder islam.

Men jeg skal ikke late som jeg ikke skjønner. Hvis man med «muslim» mener «person fra islamsk land», eller alle som er født inn i religionen, blir det naturligvis stigmatiserende å framstille et flertall som en trussel. Men er det dette man mener?

Jeg vet at det ikke er det jeg mener i debatter om islam, og derfor blir jeg ofte forvirret av rasismebeskyldningene. Jeg pleier for sikkerhets skyld å snakke om «islam» istedenfor «muslimer» (uten at det nødvendigvis hjelper så mye), men jeg tar likevel for gitt at når man snakker om farene ved et eventuelt muslimsk flertall, så er det et meningsflertall man sikter til.

Et slikt meningsflertall er helt usannsynlig. Men det må være lov å lure på det, og diskutere det. Jeg mener det er helt rasjonelt å frykte en totalitær ideologi der religion og politikk flyter sammen, der lov og dom er bestemt av religiøse tekster og skriftlærde, der straffemetodene er middelalderske, og der kvinner ikke innrømmes rettigheter som selvstendige individer. Det er nok bare et lite mindretall av muslimene som er tilhengere av å innføre slikt i vårt samfunn, og de kommer neppe til å bli særlig mange flere heller. Snarere færre, da jeg tror og håper at den kulturelle påvirkingen hovedsakelig går i motsatt retning. På den annen side virker det naivt å tro at et slikt syn må komme i flertall for å kunne være farlig.

Jeg synes det er nokså opplagt at det er dette folk er redde for. Ikke bønn, halal-mat eller hijab. Selvsagt er det noen som er generelt fremmedfiendtlige, men jeg synes det er uredelig å identifisere slike holdninger med den frykten mange føler overfor visse sider ved islam. Frykten kan være overdrevet, javel, men da forklarer vi det. Tar debatten. Og hvis noen tar debatten på en måte som er lite konstruktiv,
korrigerer man det ved å delta i den, med gode argumenter.

Men flere av kritikerne mener altså at dette er noe man helst ikke bør snakke om i media. «Hele problemstillingen bør avvises», sies det. La gå at det finnes uheldige måter å behandle temaet på, men hvorfor bør selve spørsmålet avvises? Fordi et muslimsk flertall er urealistisk? Eller fordi de fleste muslimer ikke har farlige holdninger? Jeg er enig i begge deler, men nettopp derfor mener jeg at det er helt uproblematisk å snakke om det. Da får man jo muligheten til å tilbakevise påstander som ikke holder stikk.

Hvis Dagbladet hadde lansert problemstillingen, ville jeg også vært bekymret. Men det er jo ikke tilfelle. Dette er en debatt som har pågått lenge, i det såkalte folkedypet. Ved å hevde at det ikke bør diskuteres i media sender man et signal til de allerede mistroiske: dette er vi redde for å snakke om. Jeg tror man dermed er med på å underbygge grumsete holdninger i langt sterkere grad enn en populistisk avisartikkel bidrar til, ihvertfall så lenge sistnevnte følges opp av en skikkelig debatt.

This entry was posted in Religion, Samfunn & politikk, Sekularitet. Bookmark the permalink.

10 Kommentarer til Kan debatt være farlig?

  1. Tor Arne Benjaminsen says:

    Utrolig godt skrevet. De som tror at den beste måten å imøtegå fremmedfrykt på er å stemple det som rasisme og nekte å snakke om det har etter min mening misforstått grundig hva samfunnsdebatt er.

    Fremmedfrykt virker å være ganske utbredt i befolkningen, ihvertfall hvis man tar tempen på diverse debattforum rundt omkring. På mange måter er det forståelig at man frykter det man ikke kjenner. Og det er nettopp derfor spørsmålet ikke kan ties ihjel. En holdning forsvinner ikke nødvendigvis fordi man demoniserer den. For å dempe frykt må man vite hvor den sitter, enhver som jobber med angst vil fortelle deg det samme. Man må tørre å ta tak i spørsmålet på et sindig vis og prøve å få frem gode data.

    For å svare på ditt retoriske spørsmål: Nei, aldri.

  2. Cassanders says:

    Det er nokså betegnende at de som tidligere har hatt definisjonsmakten igjen griper til “shaming” av dem som arumenterer mot deres aksiomatiske “sannheter”.

    Et ganske så tydelig eksempel her: http://ronny.vgb.no/2009/06/22/kunnskapsl%C3%B8st-vr%C3%B8vl-om-muslimer/

    At Ronny Kjelsberg ikke evner å stille kritiske spørsmål til en bok begått av en så kjent islam-apologet som Esposito er så sin sak, men at han åpenbart ikke forstår innholdet i undersøkelsen han støtter seg til, kompletterer bildet.

    Hovedinnholdet i Esposito og Mogahed finnes gjengitt i deres artikkel i Foreign Policy (2006) http://www.foreignpolicy.com/story/cms.php?story_id=3637&page=0

    Når en ser på svarene som gis av BÅDE dem forfattterne definerer som moderate og av radikale, er det liten grunn til å påstå at DB artikkelen (eller illustrasjonen for den del) skyter langt over målet.

    En del våkne kommentatorer har for øvrig påvist at Esposito og Mohaged omdefinerer ca 200 mill muslimer fra radikale til moderate når de skrev boken. (Grunnlagsmaterialet finnes bl.a. i 2006-artikkelen).
    Definisjonskriteriet for E & M var for øvrig: De som scoret 4 og 5 på en skala fra 1 -5 om at 9/11 var en rettferdig / moralsk akseptabel handling. En var totalt forkastelig, 5 var fullstendig rettferdiggjort, og 4 var delvis rettferdiggjort).

    De som inbiller seg at a) Esposito har rett og b) at det finnes en stor taus majoritet av “moderate” og “sekulære” muslimer der ute i verden, kan sjekke andelen som svarer på spørsmål om religionens betydning i dagliglivet: hhv 92 og 91 % for “radikale” og “moderate”. Enda mer avslørende er spørsmålet om hva de beundrer ved “Vesten”. Teknologi er viktigst (drøye 30%), men det er 22% av hhv “radikale” og “moderate” som beundrer frihet og demokratiske rettigheter i “Vesten”.

    Cassanders
    In Cod we trust

  3. Grenseløs says:

    Hvis artikkelen i dagbladet hadde vært den eneste eller en av få ville det ikke ha vært rasisme, men når man ser den i sammenheng med alt det andre hysteriet så blir det definitivt rasisme. Strukturen i det hele er veldig skremmende.

    Og la oss kalle en spade en spade. De fleste muslimerr er enten arabere eller mørkhudede. Så å bruke ordet rasisme er HELT på sin plass, og det bør brukes langt oftere, mot alle som er imot innvandring fra spesielle land.

    For rasistene er jo ikke imot innvandring fra sverige eller danmark eller andre vestlige land. Det er veldig avslørende og bør tillegges langt større vekt.

  4. abre says:

    Tor Arne Benjaminsen:

    Takk skal du ha!

  5. abre says:

    Cassanders:

    Jeg vet ikke hvor stor andel av de som kaller seg muslimer som mener ulike ting. Jeg er skeptisk til hvorvidt vi får vite særlig mye om det ved bare å stille direkte (og ofte ledende) spørsmål.

    Men jeg har generelt tro på mennesker, og tror at hvis folk lever i frie, fredelige samfunn hvor de har det bra, vil bare et fåtall holde fast ved holdninger som vi oppfatter som ekstreme, ihvertfall over tid. Jeg tror at for muslimer flest er religion først og fremst et privat anliggende.

    Derfor mener jeg at fokuset på «flertall», der man tar med alle som kaller seg muslimer, er en avsporing. Og jeg har ingen problemer med å forstå at dette kan oppfattes som stigmatiserende, uavhengig av hvordan det er ment.

    Det interessante, synes jeg, er islam slik den presenteres og praktiseres, av de som er gitt autoritet til å lede og fortolke. Er dette en farlig ideologi? Den menige muslims oppfatning er ikke spesielt interessant i så måte, for islam er ikke en demokratisk ideologi. De «radikale» gruppene, herunder terroristorganisasjoner, er heller ikke særlig representative. Noen av disse opererer med en nokså hjemmesnekret teologi.

    Det vi må se på, er hva talsmennene, imamene og organisasjonene står for. For det er altså – dessverre – disse som bestemmer hva islam skal være. Og da er det f.eks. skremmende at Islamsk Råd Norge, som skal være en paraplyorganisasjon for muslimer i Norge, ikke greier å ta klar avstand fra dødsstraff for homofili. Det har vært en hel del slike utspill som gir en pekepinn om det «offisielle» verdisynet i islam, og det er sjelden man ser troverdige forsøk på å nyansere dette bildet.

  6. abre says:

    Grenseløs:

    Jeg er enig med deg i at måten dette blir presentert på i Dagbladet ikke er bra, og at man risikerer å legitimere tvilsomme holdninger, snarere enn å utfordre dem. Men jeg er altså ikke enig med deg i at dette kan kalles rasistisk. Vi definerer kanskje begrepet forskjellig.

    Det at de fleste muslimer er arabere eller mørkhudede blir kun et relevant poeng i de tilfeller at skepsisen mot dem er knyttet til disse egenskapene. Noen tenker jo sånn, og da er det snakk om rasisme. Men jeg tror altså at de aller fleste som frykter islam ikke tenker på slikt i det hele tatt. Jeg tror rett og slett ikke så vondt om alminnelige mennesker.

    Ellers ser jeg at du trekker inn innvandringsmotstand. Det mener jeg er et helt separat spørsmål. Det går an å være svært kritisk til islam uten å være motstander av innvandring fra islamske land. Jeg gjetter på at den gruppen som ønsker stopp eller sterk reduksjon i innvandringen er langt mindre enn den som frykter islam. Jeg for min del er tilhenger av slik innvandring blant annet fordi jeg er kritisk til islam. Påvirkning i retning av demokrati og menneskerettigheter er nemlig avhengig av at kulturene er i direkte kontakt. Og overgrep i religionens navn er langt mindre sannsynlig i Oslo enn om de samme menneskene hadde bodd på landet i Pakistan.

  7. predikeren says:

    Hele innvandrerspørsmålet har fra begynnelsen av vært undratt de demokratiske fora. Jeg har i bloggen ” Hvem diskriminerer?” bl.a trukket frem Ragnar Kvam Jr.s tankevekkende journalistiske arbeider om dette. Hans bøker om dette bør leses også i vår tid, fordi han er grundig, redelig og stiller de grunnleggende spørsmålene.

  8. abre says:

    Predikeren:

    Det å nekte å diskutere noe fordi man er redd for lumre holdninger, gir nok i seg selv grobunn for slike holdninger. Man har ingenting å tape på å eksponere og imøtegå uholdbare argumenter.

  9. Cassanders says:

    Jeg har tidligere omtalt godhetsideologienes postkoloniale skyldkompleks. Dette ble påpekt allerede tidlig på 50-60-tallet (“The Superior Virtue of the Oppressed,B. Russell”).
    http://readingrussell.blogspot.com/2007/11/unpopular-essays-chapter-5.html

    Rasismebegrepet slik det nå slenges rundt – her også eksemplifisert ved Grenseløs, har muligens fortsatt en viss effekt som hersketeknikk, men – nettopp takket være misbruket, tappes ordet mer og mer for reelt innhold.

    Blant store deler av dagens intellektuelle er det en forstemmende mangel på forståelse for hva salgs mekanismer som ligger bak fremmedskepsis og fremmedfrykt.

    En burde ikke ha mer enn rudimentær observasjonsevne for å skjønne at skepsis for fremmede er en grunnleggende menneskelig egenskap. Den går naturligvis i “alle retninger”: fra hvite mot svarte, fra svarte mot hvite, mellom gule, røde….. kort sagt ALLE folkegrupper med FYSISKE (f.eks hudpigment) eller sågar påtatte attributter (f.eks tatoveringer, plater i leppa, øreringer, osv osv.

    Grenseløs og hans kumpaner går så ettertrykkelig på snørra fordi de ikke klarer å skjønne at f.eks hudpigmenter primært er effektive markører for KULTUR. Overfladisk ser det ut som vi er opptatt av normalitet, men det handler egentlig om normativitet. -Hva slags regler for rett og galt har “den andre”?

    Det handler altså ikke om fordeling av melanin i huden eller hva slags krydder du stapper i middagen, det handler om “hvem kan jeg samarbeide med”, som igjen handler om: hvem kan jeg “stole på”.

    “Fremmedfrykt” og fremmedskepsis er simpelthen baksiden av medaljen vi kaller samarbeid.

    I den virkelige verden (TM) som Grenseløs og Co ikke liker eller ikke evner å befatte seg med, skjer nemlig ikke samarbeid vilkårsløst.

    Samarbeid er tuftet på gjensidighet. Stadig fler studier tyder på at mekanismer for å identifisere samarbeid og fremfor alt SNYTING nærmest er “fysisk forankret” (hardwired) i hjernen vår.

    http://www.eurekalert.org/pub_releases/2002-07/euhs-ebi071602.php
    http://www.solopassion.com/node/3014
    http://linkinghub.elsevier.com/retrieve/pii/S0896627302007559
    http://www.clintkilts.com/uploads/publicationfiles/social%20cooperation.pdf
    http://richarddawkins.net/article,1375,Emory-Brain-Imaging-Studies-Reveal-Biological-Basis-For-Human-Cooperation,Science-Daily
    http://www.pubmedcentral.nih.gov/articlerender.fcgi?artid=2295259

    Verden rundt oss er full av nærmest overtydelige eksempler på hvordan dette fungerer.

    Skandinaviske velferdsstater har over tid klart å bygge et felleskap hvor nasjonen fungerer som en “artificial extended family”. Det er betydelgi grad av samarbeid, forståelse for retter og plikter, og betydelig grad av lojalitet til “staten” som “adminitrerer” samarbeidet.

    Store deler av våre innvandrere kommer fra samfunn hvor staten lagnt på vei er dysfunksjonell. “The artificial extended family” strekker seg ikke noe særlig ut over et mer eller mindre utvidet familiebegrep: klanen.

    På tross av godhetsindustriens velmenende rettleding, manipulering, inndoktrinering og pisking, er de grunnleggende brudd på spillereglene for samarbeid for åpenbare.
    Selv om Sinnelagsflokken shamer, media har forsøkt å fortie, ofisielle rapporter har forsøkt å forskjønne, og skolen idylliserer, møter folk brudd på reglene for gjensidighet i det daglige.

    Dette reagerer de bokstavelig talt instinktivt på, og det er helt forståelig.

    Det som er uforståelig er at Grenseløs og hans likesinnede ikke evner å skjønne det, og i stedet karakteriserer resten av befolkningen som moralsk forkvaklede, og fortsetter å behandle det reelle problemet ved hjelp av nytale og eufemismer.

    Cassanders
    In Cod we trust

  10. abre says:

    Cassanders:

    Russell-kapittelet er stadig like aktuelt, det er ihvertfall sikkert. Jeg er ikke uenig i det du sier ellers heller, så dette er bare noen betraktninger omkring poengene dine.

    Dette med tillit og samarbeid er helt klart viktig. De nordiske landene er de som scorer høyest på «generell tillit», og danske forskere hevder at denne tilliten er en viktig faktor for den høye produktiviteten i Norden.

    Og selvsagt er det naturlig å møte mennesker fra en fremmed kultur med større skepsis enn mennesker fra sin egen. Spesielt hvis de kommer fra samfunn som fungerer dårlig, og der tilliten til myndighetene (og hverandre) er lav.

    Det å (ubevisst) koble dette til fysisk annerledeshet er sikkert også noe naturlig, men en slik kobling vil ofte vise seg å være feil. Mennesker med likt utseende kan komme fra henholdsvis velfungerende og ikke-fungerende land. Muslimer og kristne kan tilhøre et hvilket som helst folkeslag. Befolkningen i et og samme land kan være sammensatt av mange etniske og kulturelle grupper, og de kulturelle skillelinjene følger ikke nødvendigvis de etniske.

    Når vi står overfor noe nytt starter vi som regel med fordommer. Noen av dem vil stemme ofte, mens andre er mer som myter å regne. Som regel er de vel noe i mellom. Men problemet er ikke at vi har fordommer. Problemet er at det kan være vanskelig å korrigere og nyansere dem, selv når vi får informasjon som tilsier at vi bør gjøre det.

    For vi fungerer i liten grad etter vitenskapelige idealer. Det er sjelden sånn at vi først søker informasjon, og deretter konkluderer. Ikke bare starter vi med fordommer, vi filtrerer i tillegg informasjonen slik at vi fortrinnsvis forholder oss til den som bekrefter det vi allerede tror. Så hvis vi starter med skepsis mot fremmede, noe vi altså typisk gjør, vil denne skepsisen lett kunne sementeres og forsterkes, særlig hvis vi opplever at fremmede bryter reglene for samarbeid og gjensidighet, sånn at vi får bekreftet at vi har rett. Opplevelser som ikke stemmer med fordommene vil gjerne bli oppfattet som unntak.

    Men det er klart: De mest naive PK-holdningene til fremmedkultur er også fordommer. De som tenker sånn filtrerer også informasjon. De vil vektlegge det positive og se på negative kulturtrekk som unntak.

    Og kanskje er det sånn at begge ytterpunktene – den sterke fremmedfrykten og den mest naive godhetsideologien – trives best i miljøer der man er lite i kontakt med de fremmede?

    Jeg synes man bør forsøke å være åpen og villig til å nyansere oppfatningene sine. Jeg synes man i størst mulig grad skal betrakte mennesker som individer, og at man skal skille mellom ideer og verdier på den ene siden og menneskers fysiske (og andre) egenskaper på den andre.

    Nettopp derfor tror jeg det er svært viktig at vi skiller skarpt mellom skepsis, som er det naturlige utgangspunktet, og rasisme, der fordommer, generaliseringer og myter omkring det etniske er gjort til prinsipper. Ved å blande sammen disse to fenomenene, skaper man et tabu som hindrer folk i få utfordret sine fordommer. Dessuten risikerer man å legitimere den virkelige rasismen.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *