Høstnotater

Jo, høsten kan være nydelig. Den klare lufta. Fortau og parker overstrødd med gult. Lav sol mellom trærne, der mesteparten av bladene ennå henger igjen.

Men å nyte disse dagene krever at man er i stand til å leve i nuet. For plutselig er det kuling og isnende regn, og man vasser i sleipt, råttent løv. Fargene blekner bort, og alt stopper. Livet fryses i svart-hvitt.

Vinteren er ikke en årstid, den er en periodisk naturkatastrofe.

Men kanskje er det vintrene som holder oss nordmenn i sjakk? Så snart vi er tint opp, fryses vi ned igjen. Er det sånn vi opprettholder vårt kjølige, avmålte vesen? Hvem vet hva som ville skjedd hvis somrene bare hadde fortsatt? Ville vi utviklet lidenskap om vi bare fikk tid på oss? Nei, gud forby!

Jeg ble stående å se etter gåsetrekket da det passerte over byen for noen uker siden. Man skulle vært trekkfugl. Men får jeg ikke det, vil jeg være bjørn. Jeg tror jeg setter vekkerklokka på første april.

Se også:
September
Gåsetegn
Samsara

This entry was posted in Betraktninger, Fortellinger. Bookmark the permalink.

13 Kommentarer til Høstnotater

  1. Skarntyde says:

    Jeg simpelthen elsker høsten. Om mulig den eneste årstiden som er enda mer flyktig enn sommeren, her til lands. Når det er sagt har jeg enda til gode å se en skikkelig høstdag i år. Jeg håpet på klar, asurblå himmel. Kanskje noen spredte skyer, med en blyg sol som tittet utover verden og varmet oss med sin siste sviktende varme før vinteren satte inn for fullt.

    Det jeg har fått så langt har vært regn, mer regn, sludd, slafs og skitvær. Først regnet sommeren min bort og nå forsvinner fader meg høsten min også.

    Jeg vurderer å følge deg i hi for vinteren, Abre.

    Ooh, btw p.s.
    Tenkt å være med på NaNoWriMo i år?

  2. abre says:

    Her har vi hatt alle typer høstvær, til dels samtidig.

    Det blir antakelig litt for travelt til NaNoWrimo denne høsten. Dessuten hadde jeg tenkt å redigere fjorårets manuskript før jeg går i gang med noe sånt igjen. Jeg fikk gjort noe, men så la jeg det til side et øyeblikk og plutselig var det gått et år.

  3. frr says:

    Sjelden har jeg lest noe som på tilsvarende måte oppsummerer også mine tanker om årstidene. I tillegg lanserer du noen skarpe teorier om lynne, teorier som ikke kan avvises uten videre.

  4. abre says:

    Takk for det, frr. Det er fint når noen kjenner seg igjen.

  5. Frau L says:

    Jeg kryper ned i nabohula. vekker du meg naar klokka di ringer? ;p

  6. abre says:

    Greit Frau L, men da lager du frokost?

  7. Virrvarr says:

    Det blir nanowrimo på meg, jaffall!

  8. abre says:

    Da får du ha lykke til, Virrvarr!

  9. hildeG says:

    Fins det noen norsk “underavdeling” av NaNoWriMo?

  10. abre says:

    HildeG:

    Ikke som jeg vet om. Men de har “Regional Forums”, så man kan holde kontakten med andre deltakere fra samme land. Se http://www.nanowrimo.org/eng/forumguide

  11. Krissy says:

    Jeg har også tenkt på høsten som litt melankolsk. Men den gang ei, les:

    http://amelie78.blogspot.com/2009/09/hstmodus-og-en-liten-reprise.html

    Eller denne, som du vil sette spesielt “stor” pris på, hehe.

  12. Skarntyde says:

    Det hender vel gjerne at grupper som holder til i samme regionale område møtes i løpet av nanowrimo. I hvert fall mener jeg å huske det skjedde i fjor. Jeg dro ikke.

    Jeg la også vekk manuskriptet mitt, i sikker viten om at jeg skulle arbeide videre med det neste måned, da det ikke skulle skje så mye. Så gikk no dagan. Et år gikk forbi. Men jeg har tatt det frem fra glemselen igjen, og skriver litt hver uke nå. Det går bedre og bedre.

    Vet ikke om jeg skal være med på nano i år selv, heller. Det skjer litt mye om dagene, og jeg holder jo på med fjorårets manus ennå. På den andre siden … det er jo fælt fristende, da. Se om jeg greier å skrive ferdig 50 000 nye ord på en måned. Jeg velger å holde en finger på et sterkt “kanskje”.

    p.s.
    Det er forresten fryktelig fint høstvær i dag, her i Trondheim! :D

  13. abre says:

    Krissy:

    Selv om jeg ikke akkurat blir forventningsfull av høsten, kjenner jeg meg jo litt igjen i Amelies betraktninger. Jeg synes også høsten kan være fin. En stund. Helene Rasks tanker var det noe vanskeligere å kjenne seg igjen i.

    Jeg måtte forresten fikse litt på den siste linken din, da Blogsome roter med koden.

    Skarntyde:

    Det var nyttig å lære hva jeg kunne få til med litt ytre press. Neste steg må bli å få prosessen til å fungere også uten dette presset. Det kan godt hende jeg blir med på NaNoWriMo igjen, men neppe i år.

    I en av oppmuntrings-epostene som ble sendt ut underveis (lurer på om det ikke var fra Philip Pullman), sto det at man aldri måtte ta pause i skrivingen mer enn toppen noen få dager. Da kom man ut av det, og det ble fryktelig tungt å komme i gang igjen. Nå vet jeg at det også gjelder redigeringen. Godt å høre at du har greid det. Det skal jeg også!

    Høstværet er nydelig i Mosjøen også i dag!

Leave a Reply to Skarntyde Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *