Valgfloke 2009. Del 2: De helt uaktuelle partiene

Jeg tror på evolusjon, ikke revolusjon. Jeg tror at flikking fører lengst. Når ulike ideer brytes mot hverandre på fredelig vis, lærer vi stadig mer, løser stadig flere problemer, og oppnår gradvis en bedre verden. Sånn har det vært til nå, og jeg har tillit til at det vil fortsette å være sånn.

Ingen har fasiten, og ingen kan ha noen rett til å diktere sin løsning i saker som angår flere. Altså må avgjørelsene tas i fellesskap. En demokratisk konstitusjon er følgelig ikke en av de ideene som vurderes; den utgjør selve spillereglene som det hele foregår etter.

Rødt vil innføre et annet samfunnssystem, til erstatning for kapitalismen. Dette gir ingen mening for meg. Sosialisme og kapitalisme er ikke noe man innfører eller avskaffer, permanent. Det er betegnelser på idealer og ideer. Den resulterende politikken er den det er flertall for. Skifter flertallet, skal naturligvis politikken endres tilsvarende. Vi kan altså ikke innføre eller avskaffe annet enn det som kan avvikles eller gjeninnføres igjen, så snart det måtte være flertall for dét.

Rødt er et revolusjonært parti, og står dermed egentlig utenfor spillereglene. De deltar i valg, men arbeider for å velte spillet.

Selv fredelige revolusjoner har uforutsette konsekvenser. De følges gjerne av kontraendringer og konflikter, slik at man vinner lite i det lange løp. Revolusjon kan likevel være eneste mulighet når utgangspunktet er diktatur og undertrykking, men i en demokratisk rettsstat blir det meningsløst. Endringer som det er flertall for kan gjennomføres på vanlig, demokratisk vis. Litt etter litt, sånn at vi kan snu hvis det viser seg at vi tok feil.

Rødt er fundert på kommunistisk ideologi, og utgår fra blant annet AKP-ml. Det er kanskje ikke så mange av dagens Rødt-medlemmer som går god for de regimene som har kalt seg kommunistiske til nå, men det var ikke nødvendigvis intensjonene det var noe i veien med når disse endte i tragedie. Jeg mener det er en rimelig antakelse at ethvert forsøk på å innføre et kommunistisk idealsamfunn vil føre til stagnasjon, vold og undertrykkelse, uavhengig av intensjoner. Og AKP-ml har jo tidligere demonstrert hvordan blind tro på idealene fikk folk til å støtte totalitære regimer og unnskylde folkemord.

Alle partier kan opptre populistisk til tider, men bare Fremskrittspartiet har rendyrket populismen til en ideologi. Poenget er framfor alt å treffe folk hjemme. Spille på følelser og fordommer. Som jeg har kommentert tidligere, går retorikken deres i grove trekk ut på å konstruere et «vi», bestående av grupper som mange kan identifisere seg med (folk flest, gamle og syke, etc), og så sette disse opp mot «de andre» – grupper som få assosierer seg med, og som det er lett å skape avstand til (kriminelle, narkomane, innvandrere, fundamentalister, byråkrater, kultureliten, osv). Partiet appellerer til det primitive i folk («meg og mine»), på bekostning av helhetstenking.

FrP står dessuten for lavere skatter og privatisering av det meste. De ønsker å gå såpass langt og såpass fort fram at jeg er redd de kan komme til å gjøre uopprettelig skade på velferdsstaten. Når de samtidig ønsker å bruke mer av oljefondet og f.eks. opprette næringsfond, framstår de dessuten som inkonsekvente og økonomisk uansvarlige.

Kristelig Folkeparti baserer sin politikk på et såkalt kristent verdigrunnlag. Vi baserer alle våre politiske standpunkter på et eller annet grunnleggende verdisyn, enten vi er oss det bevisst eller ikke. Dersom man er religiøs vil dette verdigrunnlaget ihvertfall delvis være gitt av religionen. Det er naturlig og helt i orden, på det personlige planet.

Men politikk er noe annet. Man skal kunne argumentere for sitt syn slik at dette gir mening også for den som ikke deler ens tro. Og framfor alt skal staten være sekulær. Da blir det problematisk at partier som sitter med makten representerer bestemte religioner.

Det Liberale Folkepartiet stiller ikke liste i mitt fylke (Nordland), så det kan jo egentlig være det samme. Men for å gå opp grensene prinsipielt, som mot Rødt:

Basisen i liberalismen er individuell frihet. Det er imidlertid snakk om et frihetsbegrep vesensforskjellig fra mitt eget. I bunnen ligger en forestilling om eviggyldige, objektive rettigheter som danner absolutte begrensninger for demokratiet og staten. Det hevdes for eksempel at skatt er tyveri, osv. Liberalismen anser samfunnet kun som en sum av individer, og anerkjenner ikke kollektivet. Jeg ville respektert et slikt syn dersom man startet
med å gi avkall på samfunnet,
som jo har blitt til nettopp gjennom fellesskapsløsninger.

Jeg oppfatter liberalismen – i likhet med kommunismen – som en ideologi utenfor de demokratiske spillereglene. Demokratiet aksepteres som en slags nødløsning; når man ikke har det systemet man helst vil ha, prøver man å spre sine ideer og kjempe for sine saker innenfor det systemet man har.

~

Av disse fire partiene kan bare FrP og KrF få regjeringsmakt. FrP kan dessuten ende opp som det største partiet i regjering og dermed få gjennomført mye av sin politikk. Da dette er en politikk jeg er sterkt imot, vil det få betydning når jeg vurderer resten av partiene.

Av de såkalte mikropartiene har jeg allerede nevnt DLF. Jeg kommer til å nevne ett til, mens jeg forbigår resten i stillhet. Når et parti er så lite at det neppe kommer inn på Stortinget, må jeg være desto mer enig med dem for å vurdere å stemme på dem.

Forrige: Hva er vitsen?
Neste: De viktigste temaene

This entry was posted in Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

18 Kommentarer til Valgfloke 2009. Del 2: De helt uaktuelle partiene

Leave a Reply to Krissy Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *