Valgfloke 2009. Del 3: De viktigste temaene

Rettigheter og demokrati

Man skulle tro at grunnleggende rettigheter var noe man kunne ta for gitt i Norge i dag. Og det er kanskje det som er problemet. De har blitt så selvfølgelige at mange har sluttet å tenke over hva de innebærer. Dermed stikker det ikke så dypt når det kommer til stykket.

Det er særlig ytringsfriheten som har blitt gjenstand for forhandlinger. Da Muhammed-karikaturene ble møtt av trusler og press i 2006, gikk utenriksministeren ut og unnskyldte overfor andre stater at disse ble trykket, og han løy om saken i media. I 2008 ble det foreslått en lov (rett før juleferien, og uten forutgående debatt) som i praksis ville betydd å gjeninnføre blasfemiparagrafen. Den var tenkt inkludert i den såkalte rasismeparagrafen og skulle gi et vern av «religiøse følelser». I forslaget var «religioner som ikke har mange tilhengere i Norge» nevnt spesielt. Så ikke bare ønsket man å sidestille angrep på religion med hets av mennesker, man var også villig til å fravike prinsippet om likhet for loven. Det hender jeg lurer på om det finnes noen fast grunn under all realpolitikk og kompromisser.

Og nå er det personvernet det ikke er så farlig med. I over tre år har nemlig politikerne nektet å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, som vil gi adgang til overvåkning av hele Norges befolkning.

Det samme gjelder demokratiet: Det formelle er så opplagt at vi ikke kan ta holdningene for gitt. Det har dessverre vært en utbredt ukultur i norsk politikk at ting avgjøres «på kammerset», istedenfor i full åpenhet. Problemet var kanskje større tidligere, da folk i Ap stadig «hadde snakka sammen», men det ser ut til at dette henger igjen ennå. Og selv om det er Ap som har sittet mest med makten og dermed har utviklet den største maktarrogansen, er jeg redd problemet går på tvers av ideologier og partier.

Jeg er tilhenger av parlamentarismen, og mener at makta skal ligge i Stortinget. Det er det som er folkevalgt. Alt tatt i betraktning tror jeg faktisk jeg foretrekker en mindretallsregjering. Mindre handlekraftig, javel, men akkurat det kan altså være en god ting.

Sekularitet

Staten er naturligvis ikke verdinøytral. Den representerer de verdiene de fleste har felles, og som har preget samfunnet over tid. Disse er et resultat av en historisk utvikling der også religion har spilt en rolle. Men i dag har vi religionsfrihet. Tro er en personlig sak. Da er det uakseptabelt at staten særbehandler en bestemt religion.

Jeg mener at statskirka må avvikles snarest, og at samrøret med offentlige funksjoner som undervisning, vigsel og begravelser må opphøre. All statsstøtte til religiøse organisasjoner bør også avvikles. Alternativet ville være å støtte alle, inkludert grupper med holdninger stikk i strid med statens verdigrunnlag.

Uten statskirka vil vi kanskje også slippe tøvete utspill overfor andre religioner for å kompensere for forskjellsbehandlingen. Viktigere: Det vil i det minste bli mulig å forby religiøse grunnskoler.

Energi og miljø

Jeg mener det nå er hevet over rimelig tvil at CO2-utslipp ihvertfall er én av årsakene til klimaendringer, og at vi må finne gode alternativer til olje og gass snarest mulig. Men selv om man ikke tror på menneskeskapte klimaendringer, bør konklusjonen bli den samme. For det kan bli vanskelig å få til de nødvendige omstillingene når brønnene nesten er tomme. Krise er et dårlig utgangspunkt for langsiktig planlegging og forskning.

Mye tyder på at dette ikke ligger så langt fram i tid. Vi har allerede passert «peak oil» i Norge og kan komme til å gjøre det på verdensbasis i løpet av få år. Noen mener at dette allerede har skjedd.

Pr. i dag er det liten reell vilje til omlegging. Norge er en av verdens store netto-eksportører av olje og gass, og det er dermed i vår interesse å ture fram som før. Dvs, hvis man tenker kortsiktig, og det gjør man. Jeg har en mistanke om at dette ikke nødvendigvis vil bedre seg heller, når krisen kommer nærmere og prisene stiger.

Jeg tror ikke det hjelper stort å utvikle teknologi som utnytter fossile brensler mer effektivt. Istedenfor redusert totalforbruk, får vi snarere mer aktivitet utav det samme forbruket. Enkelt sagt vil olje og gass som først er pumpet opp fra havbunnen før eller siden bli brukt. Skal vi redusere forbruk og CO2-utslipp, må vi redusere utvinningen. Da vil vi også stimulere til utvikling av alternativer, og vi vil forhåpentligvis få tid nok til en omstilling. Forskningssatsingen må også økes, og avgifter og subsidier bør tas aktivt i bruk for å dreie forbruket over på alternativene, etter hvert som de blir tilgjengelige.

Vi må skape et energiregime som er bærekraftig globalt. Jeg har liten tro på at dette er mulig samtidig som den økonomiske veksten fortsetter som i dag. Ihvertfall ikke hvis vi unner u-land å leve på vårt nivå.

Forskning og utdanning

Det skal dessuten skapes verdier etter oljen. Vi trenger satsing på kunnskap generelt. Det er umulig å vite hvordan framtidens løsninger kommer til å se ut, så hovedfokuset bør være på grunnforskning.

Det er viktig at ikke forskningsaktiviteten ved universitetene styres av næringslivets kortsiktige behov, og at resultatene ikke påvirkes av markedsaktørene. Oppdragsforskning og samarbeid med næringslivet må derfor skilles klart fra den faste undervisnings- og forskningsvirksomheten, slik at universitetenes uavhengige stilling ivaretas.

I grunnskolen har kunnskapsnivå og -krav fulgt hverandre i en nedadgående spiral de siste tiårene. Denne utviklingen må snus. Samfunnet blir stadig mer komplekst, og de fleste yrker krever en viss utdannelse. Noen av dagens grunnskoleelever vil få yrker som ikke engang finnes ennå. Et godt grunnlag i generelle kunnskaper er nødvendig for å kunne delta i yrkeslivet såvel som i samfunnet for øvrig.

Målet bør være en undervisning som gir best mulig resultat for hver enkelt, utfra den enkeltes forutsetninger. Metodene må baseres på forskning, ikke politiske kjepphester.

Økonomisk politikk

Sosial utjevning er ikke bare et spørsmål om «rettferdighet». Det handler også om å opprettholde et samfunn med små motsetninger og høy gjensidig tillit. Dette kommer alle til gode. Blir forskjellene for store, kan det få store negative konsekvenser for samfunnet.

Utjevningen kan sikres gjennom et progressivt skattesystem. Det er imidlertid problematisk dersom et slikt system ender opp med så mange fradrags- og unntaksregler at en del rike slipper å betale skatt i det hele tatt. I såfall bør systemet gjøres enklere, og om nødvendig flatere, for å sikre at de rikeste faktisk bidrar.

Hva som er riktig skattenivå kommer an på hva som gir størst skatteinngang (se Laffer-kurven), samt hva konsekvensene blir for næringslivet. Begge deler bør det være mulig å si noe om, rent økonomifaglig. Partiene argumenterer imidlertid ideologisk og programmessig, nokså uavhengig av hva skattenivået er i utgangspunktet: venstresida begrunner skatteøkning med udekkede behov, mens høyresida begrunner skattelette med at det styrker næringsliv og arbeidsplasser.

Staten bør være eier av naturressursene, men jeg er skeptisk til at staten opptrer som eier i bedrifter som konkurrerer i markedet, da dette gir en uheldig dobbeltrolle. For øvrig bør staten kunne drive en aktiv næringspolitikk i den forstand at visse teknologier og f.eks. lokaliseringer stimuleres på bekostning av andre. Dette kan blant annet være nødvendig når det gjelder energi. Men slike føringer må være langsiktige, forutsigbare og rettferdige. Brå endringer og tiltak overfor enkeltbedrifter må unngås.

Velferdsstaten

Som nevnt tror jeg på gradvise og forsiktige endringer. Man bør være tilbakeholden med å forandre på ordninger og systemer som har utviklet seg over lang tid. Disse er resultatet av at ulike ideer er prøvd mot hverandre, og de har blitt slipt til gjennom bruk.

Sånn er det med velferdsstaten. Den har riktignok blitt dyr, og det er behov for nytenkning og reformer. Kanskje bør den omfatte færre funksjoner enn i dag. Men vi bør være forsiktige. Vi vet hva vi har, og det er gode grunner til at systemet er som det er. Når enkelte samfunnsgoder er holdt utenfor markedet er ikke dette primært et resultat av maktsyke eller fantasiløshet. Noen av disse godene har fått status av rettighet, og skal derfor være like tilgjengelige for alle. Det er dessuten ikke alt markedet er like godt egnet til.

Man skal selvsagt være pragmatisk. Det er for eksempel urimelig at staten nå ikke utnytter private sykehus til å få unna køene, dersom disse faktisk har ledig kapasitet. Men det er ikke dermed gitt at det er riktig å gå videre i retning av private løsninger.

Det at private aktører sikkert vil være mer effektive enn det offentlige når man sammenligner tjeneste mot tjeneste, og sikkert også vil kunne tilby bedre kvalitet i mange tilfeller (særlig etter hvert som det offentlige utarmes ytterligere ved at de mister den beste kompetansen til de private), tilsier ikke uten videre at vi tjener på en slik utvikling totalt sett. Insentiver til økt effektivitet og kvalitet er også insentiver til å nedprioritere kostnadskrevende tilbud og til å kutte hjørner. Altså må det kontrollmekanismer til, noe som kan utgjøre en betydelig kostnad. I tillegg er det kostnader knyttet til bestillerrolle og anbudsrunder, og de private aktørene skal ha profitt. I noen sammenhenger har det vist seg at konkurranseutsetting leder til private monopoler.

Ofte vil nok konkurranseutsetting i realiteten være et trinn på veien mot full privatisering, da det offentlige neppe blir mer effektivt av å konkurransutsettes. Spesielt ikke dersom de tappes for ressurser i prosessen. De som ønsker å legge ned det offentlige tilbudet vil dermed ha stadig sterkere argumenter for dette.

Jeg synes ikke det er opplagt at en slik utvikling vil gi et billigere og bedre system enn dagens, og at det vil ivareta alles rettigheter tilfredsstillende. Og noenlunde opplagt bør dette faktisk være, mener jeg. For konkurranseutsetting og privatisering er som ei ketchup-flaske. Ikke bare kan det komme veldig fort og mye på en gang, når det først kommer; det kan dessuten vise seg fryktelig vanskelig å få ketchupen tilbake i flaska igjen.

Forrige: De helt uaktuelle partiene
Neste: Vurdering av partiene

This entry was posted in Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

10 Kommentarer til Valgfloke 2009. Del 3: De viktigste temaene

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *