Jeg pleier å plassere meg selv noe til venstre for midten politisk, og forutsetter da at høyre/venstre-aksen handler om marked kontra fellesgoder. Hvis vi graderer frihet i andre sammenhenger på en egen akse, fra liberal til autoritær (der «autoritær» kan handle om flere ting: religion, tradisjon, tabuer, moralisme, samt ønske om orden og kontroll), befinner jeg meg stort sett nært den liberale enden.
Jeg synes ideologi og prinsipper har blitt vanskelig å få øye på i politikken, og det kan være vanskelig å vite hvor man har partiene i saker som ikke er nevnt spesielt i programmene. Kompromisser tilslører skillelinjene, og politikerne er redde for å miste stemmer på å snakke tydelig. I stedet blir uenighet om enkeltsaker blåst opp og framstilt som ideologiske avgrunner.
Jeg har pleid å stemme med tanke på Stortingets sammensetning, uten å tenke så mye på aktuelle regjeringsalternativer. I år legger jeg imidlertid vekt også på det siste, men da i negativ forstand: Jeg vil ikke ha FrP i regjering.
Høyre virker nøkternt og ansvarlig i den økonomiske politikken, og jeg har sans for den liberale holdningen i spørsmål som gjelder enkeltindividet. Det samme gjelder forsåvidt den konservative grunntanken at endringer bør skje gradvis, med forankring i det bestående. Vektleggingen av kunnskap og forskning er også positiv, men jeg synes partiet har litt for mye tro på måling, normering og resultatstyring (se f.eks. kvalitetsreformen), og de ser ut til å legge stor vekt på å tilpasse høyere utdanning og forskning til næringslivets behov.
Ellers er det en viss forskjell mellom min og Høyres måte å se verden på, for eksempel når det gjelder selvbestemmelse, ensretting og mangfold. Jeg deler heller ikke deres klokkertro på marked og konkurranse i alle sammenhenger, og jeg er uenig i deres syn på privat eiendomsrett til naturressurser.
I energipolitikken står Høyre for en la-det-skure-holdning. De ønsker fortsatt høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel og avviser varig vern av havområder.
Jeg har liten sans for Høyres holdninger i forbindelse med sykefravær og uføretrygd. Selvsagt bør vi forsøke å få disse tallene ned, men det er verdt å minne om at arbeidsdeltakelsen i Norge er blant de høyeste i verden. Den som er «uføretrygdet» i Norge kalles kanskje «arbeidsledig» i andre land. Eller «husmor»? Men i Høyre skylder man på dårlig arbeidsmoral (noe det neppe er faglig dekning for), og de vil at legenes vurderinger ved sykemelding skal overprøves av andre leger. Dette vitner om mistenksomhet overfor både lege og pasient, noe som blir spesielt ufint når de samtidig velger å se bort fra det opplagte: Arbeidslivet har blitt hardere, med mer markedstenking og konkurranse, økte krav til effektivitet og lønnsomhet, og store omstillingsprosesser i offentlig sektor. Når lista for hva som er godt nok i arbeidslivet heves, burde vel ingen bli overrasket over at flere faller utenfor?
Og for riktig å ta knekken på det jeg måtte ha av sympati, har Høyre åpnet for mulig regjeringssamarbeid med FrP.
Jeg synes Venstre kommer godt ut i klima- og energipolitikken. De vil verne havområder mot utbygging av nye olje- og gassfelter, og de ønsker å redusere utvinningen. De vil forby installasjon av fossil oppvarming innen 2010, og avvikle all slik oppvarming innen 2017. De vil også ha økt satsing på alternativ fornybar energi, samt krav til energieffektivitet i bygg.
Venstre framstår som troverdig i rettighetsspørsmål. De ønsker å styrke personvernet, de vil revidere åndsverklovgivningen bl.a. med tanke på å tillate fri fildeling, og de sier nei til EUs datalagringsdirektiv. De ønsker også å avskaffe statskirka.
Utdannings- og forskningspolitikken virker stort sett positiv. De går inn for individuelt tilpasset undervisning i grunnskolen, med kartlegging og evaluering av den enkelte elev. De vil ha «frie og uavhengige skoler», og de støtter friskoleloven i dagens form. Forskningen skal styrkes gjennom økning av forskningsfond og basisbevilgninger.
Programmet deres er noe vagt når det gjelder konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester, men de åpner for dette i en viss grad. I helsepolitikken vektlegger de at flere oppgaver bør løses i primærhelsetjenesten, nær den enkelte bruker, og de vil ha et nytt finansieringssystem som sikrer større samhandling mellom sykehus og primærhelsetjeneste. De vil styrke kommunene og flytte flere oppgaver til dem.
Av andre ting kan nevnes deres forslag om samfunnslønn. Venstre er for øvrig tilhenger av kontantstøtten, som jeg er imot. De ønsker også å øke det lokale selvstyret innenfor f.eks. helse og skole, mens jeg ville ha prioritert et like godt tilbud til alle, uavhengig av hvor man bor.
For øvrig er Venstres sosialliberale grunnholdning noe jeg stort sett kan slutte meg til. Jeg synes imidlertid at de ofte har framstått som noe vinglete i praktisk politikk, både i enkeltsaker og når det er snakk om samarbeid med andre partier.
Miljøpartiet De Grønne er et «mikroparti», men jeg tar dem med fordi de er et av de partiene jeg er mest enig med. De går dessuten lengst når det gjelder energi og miljø. De vil ha en nasjonal plan for klimanøytral selvforsyning med all stasjonær og mobil energibruk innen 2020. De foreslår bl.a. personkvoter på energi, full stans i videre nyutvinning av olje og gass, og de mener at oljefondet bør brukes på grønn teknologi og miljøtiltak. De vil også ha et krav om at en viss andel av energiforbruket i alle store nybygg skal dekkes av alternativ lokal energi, og de vil prioritere ENØK-tiltak framfor ny energiproduksjon.
De har også formuleringer om verdigrunnlag og rettigheter som jeg kan like, og påpeker bl.a. at rett til å kritisere livssyn må være lik for alle. De vil dessuten avvikle statskirka. MDG har digitale rettigheter som et hovedområde, og går prinsipielt imot lover som muliggjør masseovervåkning. De mener at fildeling skal være lovlig.
Forsknings- og utdanningspolitikken virker grei. De vil ha mer individuell tilpasning i skolen, og de åpner for private skoler med alternativ pedagogikk, mens de hevder at de «religiøse blir overflødige når opplæringsloven blir livssynsnøytral». Det er uklart om de dermed går inn for et forbud mot slike. De påpeker at offentlig finansiert forskning ikke skal ta kommersielle hensyn, men rette seg mot samfunnets fellesinteresser.
Den økonomiske politikken er nokså «standard». De er tilhenger av blandingsøkonomi og ønsker en aktiv næringspolitikk mhp. teknologier. De skiller mellom «markedsøkonomi» (som de er for) og «kapitalisme» (som de er skeptiske til), noe som kan virke litt oppkonstruert, men det signaliserer likevel en holdning jeg kan sympatisere med. De understreker at man må ha demokratisk kontroll med naturressurser, med strenge konsesjonsvilkår. I den sammenheng nevner de også størrelsesbegrensninger.
De Grønne mener at helsetilbudet (inkl. tannhelse) må være like tilgjengelig for alle, og derfor «i hovedsak gratis». Jeg har sans for påpekningen av at «behandlingsformer uten dokumentert effekt skal ikke støttes av det offentlige». De går i likhet med Venstre inn for samfunnslønn, og de forsvarer kontantstøtten.
Senterpartiet har flere gode målsettinger, bl.a. for energi og miljø, hvor de ønsker å redusere utvinningstempoet for olje og gass, samt øke satsingen på fornybar energi. Jeg finner også en del fornuftig i den økonomisk politikken, selv om jeg ikke er enig i alt. Det samme gjelder skole og forskning. Men det meste av det som er positivt finner jeg også hos andre partier. Det som først og fremst kjennetegner Senterpartiet er deres vektlegging av distriktene og landbruket.
De ønsker å «bygge samfunnet nedenfra», og dette med desentralisering går igjen i flere deler av programmet deres. Og det kan jo være en fornuftig tankegang. Både naturressurser og energikilder finnes spredt over hele landet, og en del virksomheter som i dag er lokalisert i de store byene kunne sikkert med fordel vært lagt til mindre steder. Men dette må veies mot andre hensyn. Det kan være både dyrt, energikrevende og miljøbelastende å opprettholde en altfor spredt bosetning, og vi må nok ihvertfall regne med en fortsatt regional sentralisering i årene framover.
Senterpartiet var en gang Bondepartiet, og fremdeles står landbrukspolitikken sentralt. De kan oppfattes som noe av et særinteresseparti, og det i seg selv gjør at jeg føler en viss avstand, da jeg mener at politikk og interessekamp bør være to forskjellige ting. Og vi er helt på kollisjonskurs i landbrukspolitikken. Sp argumenterer for fortsatt store landbruksoverføringer og sterkt importvern, bl.a. ut fra hensynet til matsikkerhet og kulturlandskap. Jeg mener derimot at dagens landbruk er en stor netto kostnad for samfunnet, at importvernet er et hinder overfor fattige land, og at overføringene gradvis bør trappes ned. (Se f.eks. Weinbergs utmerkede post om dette.) Sp er selvsagt ikke alene ansvarlig for jordbrukspolitikken, men de er nok de som sterkest motsetter seg endringer.
Og så er det rovdyrpolitikken. Jeg finner det helt urimelig at man insisterer på å ha tamme, genmodifiserte dyr gående i utmark uten tilsyn, for så å kreve at naturen skal måtte tilpasses for at dette skal fungere.
Senterpartiet har dessuten en sterkere vektlegging av «kristen kulturarv» enn jeg er komfortabel med. De vil beholde statskirkeordningen, og de ønsker fortsatt en særstilling («kvantitativt») for kristendommen i religionsfaget. Og de var jo dessuten sterkt delaktig i fadesen med blasfemiloven.
Arbeiderpartiet framstår stort sett som trygt og ansvarlig. Den økonomiske politikken er et velprøvd kompromiss mellom marked og offentlig styring, og de har erfaring med å sitte ved makten. De er hovedarkitekten bak dagens velferdssamfunn, som det i dag er stor enighet om blant de fleste partier.
Men stødig og konsekvent er partiet ikke. De kan være sidrompa og gammeldags og altfor glad i detaljstyring, men så kan de gå i bresjen for markedsliberalisering (Statoil, Telenor, kraftbransjen, etc). De har nylig vist tilsvarende vingling i innvandringsspørsmålet. Jeg får av og til inntrykk av at Arbeiderpartiet heller endrer politikken for å beholde makten, enn å overlate makten til andre når opinionen skifter. Dette er populisme.
I energi- og miljøpolitikken har Ap satt seg en del mål om CO2-utslipp, men den praktiske politikken ser ut til å være «stø kurs». De har ennå ingen mening om leteboring utenfor Lofoten og Vesterålen, og de har støttet opp om oljesandprosjekt i Canada. I 2001 uttalte statsminister Jens Stoltenberg i sin nyttårstale at «De store vannkraftutbyggingenes tid er over». Dette tror jeg var en uklok uttalelse som ennå legger uheldige føringer på partiets vannkraftpolitikk.
Ap har greie mål om skole, men de har sittet med makta både de siste fire årene og i flere andre perioder, og kvaliteten i skolen har stort sett bare gått nedover. Så sammenhengen mellom teori og praksis kan også her være vanskelig å se.
Når de ikke vingler for mye synes jeg de står for en økonomisk politikk jeg kan akseptere. Da har jeg mer problemer med deres styringsiver på andre områder. Verst er det imidlertid at de har vist seg prinsippløse når det gjelder grunnleggende rettigheter. De framstår ofte som maktarrogante, og de har f.eks. en uheldig kultur for utnevnelse av «venner» i sentrale offentlige posisjoner. Uheldig er også den nære knytningen mot LO. Arbeiderpartiet vil beholde dagens statskirkeordning.
SV har gode forsetter for energi og miljø: Konkrete mål for utslippsreduksjoner, øremerking av grønne skatter og avgifter til miljøformål, økt bruk av bioenergi til oppvarming, samt forbud mot all fossil oppvarming innen 2013. Innen 2015 vil de dessuten ha et forbud mot salg av nye biler som bare kan gå på fossilt drivstoff. De nevner også sol–, vind–, bølge– og tidevannsenergi, samt jordvarme, men er ikke så veldig konkrete på noe av dette. I motsetning til de andre «miljøpartiene» har SV fått prøvd seg i regjering. Resultatet er vel ikke all verden.
Programmet deres inneholder mye bra om utdanning og forskning, men det kan virke litt lite konkret. SV er imidlertid tøffe nok til å si at de vil avvikle private skoler på sikt, også de som gjelder alternativ pedogikk. Dette vil de heller ha inn i den offentlige skolen.
I den økonomiske politikken tar de bl.a. til orde for en aktiv motkonjunkturpolitikk, og de vil gjøre skattesystemet enda mer progressivt enn i dag. Det de skriver om skatt er forresten betegnende for SV: De vil øke skattenivået i perioder med velstandsvekst, men ikke i nedgangstider. De sier imidlertid ingenting om å sette nivået ned igjen. Skal skatten bare øke? Dette blir like forenklet som det motsatte: å bruke skattelette som universalløsning. Det er ikke engang gitt at et økt skattenivå vil gi økte skatteinntekter. Jeg synes ellers at SV kan ha en tendens til å ville detaljstyre litt for mye, i enda større grad enn Arbeiderpartiet.
Akkurat som Rødt snakker SV om «det sosialistiske samfunn» som noe man kan innføre istedenfor kapitalisme. Jeg antar at dette er mest retorikk. I min verden er ihvertfall sosialisme (og andre -ismer) et tankesett – et teoretisk ideal. Det er en retning å styre etter for den enkelte velger og politiker i den demokratiske prosessen. Resulterende politikk vil stort sett være et kompromiss, og den vil uansett være tidsbegrenset til et eventuelt skifte i flertallet. Alle ideer om permanent avskaffelse av kapitalisme er enten utopisk eller udemokratisk.
I likhet med Venstre sier SV nei til EUs datalagringsdirektiv, ja til en lovendring som gjør fildeling lovlig, og de vil avvikle statskirka.
Jeg tror vi trenger en vakthund på Stortinget, men jeg er usikker på om det er lurt å ha den med i regjering. Enten den tisser på teppet eller lærer å sitte pent, er den liksom ikke vakthund lenger. SV har gjort begge deler. Det kunne virke som de strevde litt i begynnelsen med å finne politikere som var dyktige nok. Siden gikk det bedre, og noe har de da fått gjennomslag for, men de har også måttet godta mye.
Til slutt litt om symbolpolitikk når det gjelder energi og miljø, gjennom et konkret eksempel fra mitt nærområde: I Soria-Moria-erklæringen fikk SV trumfet igjennom varig vern av Vefsna-vassdraget. En utbygging ville gitt store energimengder (1,5 TWh), og miljøkonsekvensene så ut til å bli svært små, bl.a. fordi prosjektet kunne kombineres med det allerede eksisterende Røssåga-anlegget. Men den politiske hestehandelen mellom regjeringspartiene stoppet altså prosjektet før det var konsekvensutredet.
Energipolitikk handler som all annen politikk om å velge og prioritere. Hvis man mener alvor med reduksjon av fossil energibruk og satsing på fornybar energi, bør man ihvertfall ikke torpedere antatt gode vannkraftprosjekter. Merkelig nok er det ukontroversielt å bygge store antall småkraftverk rundt om i landet, enda dette kan gi vel så store miljøulemper. Kan det være fordi disse har fått begrepet grønn knyttet til seg? Det er veldig synd dersom symboler og politiske markeringer kommer i veien for riktige løsninger.
~
Forrige: De viktigste temaene
Neste: Oppsummering
2 Kommentarer til Valgfloke 2009. Del 4: Vurdering av partiene