Å misjonere for tvilen

Religiøse moralister som Hanne Nabintu Herland, Nina Karin Monsen og Mohammad Usman Rana har mye til felles. De misforstår og forakter det sekulære og vil gjenreise religiøs tro som rettesnor for samfunnet. De føler seg trakassert av ikke-troende. De aksepterer ikke at menneskerettighetene kan være uavhengige av religion samtidig som de er allmenngyldige.

Men stikk i strid med hva mange troende tror, kan selve fraværet av absolutte og evige sannheter utgjøre et stødig etisk fundament. For hva blir konsekvensen av å holde gudene utenfor, og forutsette at ingen har rett i absolutt forstand? Jo, at ikke noe individ kan ha noen rett til å påtvinge andre sin vilje. Videre, når en sak angår flere: at avgjørelsene må tas i fellesskap, siden ingen har rett til å diktere en bestemt løsning. Kort sagt: menneskerettigheter og demokrati.

Man kan godt si at basisen er tvil. Ikke tvil i betydningen vingling eller usikkerhet, men som et aktivt standpunkt med klare konsekvenser: vi vet ikke, og derfor …

Allerede flere hundre år før kristendommen ble det formulert ideer om etikk uavhengig av religiøs tro. Og fra og med opplysningstida, da kristendommens dominans avtok, oppsto en omfattende sekulær moralfilosofi som har vært med å danne grunnlaget for moderne menneskerettigheter og demokratiske konstitusjoner.

En sekulær etikk vil (i motsetning til en religiøs) gi alle religiøse frihet til å dyrke sin tro, på like vilkår. Ett av disse vilkårene er at den religiøse ikke kan ha noen rett til å tvinge sine normer på andre. Troen er et personlig anliggende. Folk skal naturligvis kunne organisere seg i religiøse fellesskap, men troen kan ikke legges til grunn for samfunnet som sådan, siden samfunnet jo skal være en felles ramme for alle trossamfunn og livssyn.

De færreste av oss reflekterer noe særlig over etikk og verdier til daglig. Vi bare følger vår oppdragelse og vår samvittighet, slik den nå har blitt. Rett og galt går på refleks. Vårt etiske fundament har blitt så selvfølgelig at vi ikke lenger kan se det.

Likevel blir ofte «vi», det vil si de sekulære, framstilt som den sterke parten i offentlig debatt, mens de skråsikre religiøse framstilles som de svake. Noen mener til og med at «vi» bør avstå fra å benytte ytringsfriheten dersom dette provoserer «de andre». Det er ikke bare mennesker med totalitære tilbøyeligheter som mener slike ting; det er en utbredt oppfatning. Landets mest populære politiker, Jonas Gahr Støre, har hevdet at «våre» ytringer tar for stor plass, slik at «de andre» ikke slipper til med sine synspunkter. (Kronikken sto i Aftenposten, men ser dessverre ut til å ha forsvunnet fra nettet.)

Det er sant at det religiøse kan bli hardhendt behandlet i media, og det er sant at ikke alt er like respektfullt (selv om de mest provoserende og fordømmende uttalelsene gjerne kommer fra de religiøse, mot det sekulære). Enkelte – både blant de som kritiserer og de som føler seg krenket – skiller dårlig mellom å ramme henholdsvis ideer og mennesker. Men for det meste er det troen som rammes, ikke de troende, og vanligvis er religionskritikk og satire reaksjoner på urett: diskriminering, fordømmelse, undertrykking, vold.

Det stemmer også at mange innenfor de religiøse minoritetene kvier seg for å si sin mening offentlig. Men årsaken til dette er nok først og fremst å finne i den undertrykkelsen og ensrettingen som eksisterer innad i disse miljøene, ikke i avisinnlegg som kritiserer nettopp slike forhold.

Ideer konkurrerer. Til nå har vi hatt en utvikling der sekularitet og rasjonalitet har vunnet fram. Men dette er ingen selvfølge. Ikke når folk misforstår sitt eget moralske grunnlag, slik at toleranse går over til å bli toleranse for intoleranse, når religiøs undertrykkelse møtes med taushet, når ytringsfriheten kommer an på hvem som omtales, og når «mangfold» blir til unnfallenhet overfor grupper som helst vil råde grunnen alene.

Den vissheten som mange religiøse føler omkring egen moral og verdier er sjelden basert på refleksjon. Tvert imot, den er ofte sterkere jo mindre de vet og jo færre spørsmål som stilles. For en sekulær etikk er det snarere motsatt. Man må ha reflektert over verdigrunnlaget for å gjøre det til sitt eget. Dette tror jeg dessverre bare et mindretall har gjort. Ikke engang politikerne våre ser ut til å ha noe særlig bevisst forhold til grunnleggende rettigheter når det kommer til stykket.

Er det sant at vi sekulære overkjører de religiøse? Det kommer an på. Statskirka blir helt klart overstyrt politisk (noe som ligger i sakens natur), og kritikken mot kristendom kan ofte være hard i media. Islam slipper nok lettere unna den saklige kritikken, siden enkelte journalister og politiske kommentatorer ser det som sin oppgave å brunmale eller på annet vis stemple kritikk av «de andre». Denne stadige diagnostiseringen av «islamofobi» har den uheldige effekten at det er den saklige og rasjonelle kritikken som forsvinner i selvsensuren. Det er nemlig de seriøse debattantene som vegrer seg mot å bli oppfattet som islamofobe eller rasistiske.

Jeg tror ikke det eksisterer noe sterkt «vi», i betydningen sekulært og selvsikkert flertall, som sitter med hegemoniet i en offentlig debatt om etikk. Jeg vil påstå at en slik debatt knapt eksisterer. Og det er uansett ikke bare det som skrives i media som er interessant i denne sammenhengen. For hva skjer når ideer møtes ute i samfunnet, blant alminnelige mennesker? Eller blant politikere? Kan det da tenkes at et verdigrunnlag som man ikke har noe bevisst forhold til, stiller svakt i møte med religiøs skråsikkerhet? Slik at det slett ikke foregår noen konkurranse mellom religion og sekulære ideer, men mellom religion og ingenting? Jeg synes mye tyder på det.

Enkelte religiøse framstiller det sekulære som et moralsk tomrom. Det er kanskje ikke å undres over? Kanskje til og med mange ikke-troende ser det slik, fordi de ikke vet bedre? En forutsetning for at et etisk fundament skal være stødig, er at folk kjenner til det. Kanskje vi rett og slett bør begynne å misjonere, vi også?

Oppdatering: Sigrun fant link til Støres kronikk (se kommentar 5) via Retriever, men denne var dessverre tidsbegrenset.

This entry was posted in Religion, Samfunn & politikk, Sekularitet. Bookmark the permalink.

19 Kommentarer til Å misjonere for tvilen

  1. Inger says:
    Jeg tror at det finnes to helt forskjellige former for moral/etikk. Den ene formen er den fascistiske hvor moral/etikk betyr vilje til lydighet,og den andre formen er den humanistiske hvor moral/etikk betyr ønsket om å støtte opp under livskreftene i tilværelsen. Det å lære seg vilje til lydighet,er farlig. Krigsforbryterne under 2.verdenskrig brukte dette som unnskyldning. De viste bare lydighet. Plutselig oppdaget de at dette ikke var et gangbart prinsipp lenger. Den humanistiske moralen/etikken tror jeg vi derimot oppnår ved å sette mennesker i stand til å identifisere seg med hverandre. Hvis vi opplever at vi alle hører hjemme i den samme virkeligheten,vil vi føle at andres livssituasjon angår oss.
  2. Tor Arne says:

    Godt skrevet. Og jeg er enig; selv om jeg ikke akkurat ser for meg å begynne oppsøkende virksomhet for å fortelle folk om sekularisme og humanisme så syns jeg absolutt det burde være lov å tale tvilens sak i møte med religiøse, og at det man i høyeste grad bør motsette seg denne denne fjollete idéen om at kristendommen har monopol på moral.

    Et annet godt eksempel på brunmaling er forøvrig kronikken “Feig verdidebatt” i Dagsavisen

  3. abre says:

    Inger:

    Enig. Det er farlig å bare innordne seg uten å reflektere selv.

    «Hvis vi opplever at vi alle hører hjemme i den samme virkeligheten, vil vi føle at andres livssituasjon angår oss.»

    Ja, men akkurat her ligger utfordringen. Hvordan komme fram til en felles forståelse av virkeligheten? Dette blir desto vanskeligere når så mange skyr debatt om slike spørsmål.

    Tor Arne:

    Jeg setter det naturligvis litt på spissen. Oppsøkende virksomhet i forbindelse med meningsdannelse er noe styggedom, uansett hva slags syn det er snakk om. Men en åpen debatt hadde vært fint. Det kan virke som at mange oppfatter det sekulære som noe nøytralt eller opplagt, som man ikke trenger å argumentere for. Men selvsagt har man uansett en moral – et verdigrunnlag. Det er ikke mulig å være uten. Det er derimot fullt mulig, dessverre, å ikke være bevisst sine egne verdier. Det virker som det også er fullt mulig å innbille seg at alle egentlig deler de mest grunnleggende oppfatninger om rett og galt, innerst inne. Sånn sett kan mer synlige motsetninger mellom ulike verdisyn være et gode; det kan tvinge folk til å reflektere og ta stilling.

  4. Inger says:
    Det skal ikke være noe mål å komme frem til et felles livssyn,men vi bør bevisstgjøre oss på “det minste felles multiplum”. Dette er erkjennelsen av at vi mennesker også er en del av naturen,og at det som er bra for all annen natur også er bra for oss. Alt som forløser livskrefter og skaper trivsel,vokster og modning er bra,og alt som undergraver livskreftene,er negativt.
  5. abre says:

    Sigrun:

    Takk for link! Der var den jo.

    Nei, man kan lure på hvem «vi» er. Jeg føler ihvertfall ikke at jeg er med å ta plassen fra noen.

    Støre kommer også med en annen floskel: «Også ytringsfriheten må brukes med gjennomtanke og klokskap.»

    Nei, den må jo ikke det. Da er det nemlig ikke ytringsfrihet lenger. Derimot kan alle bruke den samme ytringsfriheten til å påpeke når noen ytrer seg uklokt. Som jeg synes Støre gjør, for eksempel.

    «Ikke alle religiøst troende mennesker baserer sin etikk på religiøse skrifter, så todelingen mellom religiøse og sekulære blir ikke helt riktig.»

    Det har du selvsagt helt rett i. Man kan være tilhenger av et sekulært samfunn selv om man personlig er religiøs.

  6. Sigrun says:
    Nok et godt innlegg! Kronikken til Støre er her: http://bit.ly/6VEQ2D Jeg er ikke helt sikker på hvem “vi” er, om det er ham selv, Solstad, Gule og andre priviligerte, eller om det er alle med lys hud. Ikke alle religiøst troende mennesker baserer sin etikk på religiøse skrifter, så todelingen mellom religiøse og sekulære blir ikke helt riktig.
  7. Støre kommer også med en annen floskel: «Også ytringsfriheten må brukes med gjennomtanke og klokskap.» Nei, den må jo ikke det. Da er det nemlig ikke ytringsfrihet lenger.

    Betyr det at du mener at absolutt alle ytringer skal være lovlige? At du ikke kan dømmes for noe du ytrer, det være seg personangrep, oppfordringer til ulovlige handlinger eller annet?

    Er det bare fysiske angrep som kan straffes? Eller finnes det etter din oppfatning grenser for hva en, innenfor lovens rammer, kan si eller skrive, også?

  8. Sigrun says:
    Jeg mente ikke bare at en del troende mennesker er tilhengere av et sekulært samfunn, men at de har en allmenn – og ikke en religiøst fundert – etikk.
  9. Inger says:
    Det kan være nyttig å se på selve ordet moral eller etikk. Vi er vant til å se på dette som egenskaper som mennesker fortjener ros for,men er det egentlig slik? Jeg tror alle mennesker i alle ting søker sitt eget beste,og at de derfor ikke fortjener ros. Når mennesker viser den fascistiske lydighetsmoralen/ etikken,søker de tre former for belønning. De tror lydigheten fortjener ros, og oppnår derfor belønning gjennom en form for selvfølelse. Viljen til lydighet gir innpass i fascistiske former for sosialt fellesskap,og de forventer også å få erstatning for “godheten” en gang i fremtiden. Den humanistiske moralen/etikken er også drevet av egeninteresser. Gjennom identifisering opplever mennesker andres interesser som sine egne. Det å følge sine egne og den andres interesser,blir to sider av samme sak. Det å ville bekjempe egoismen er derfor helt forfeilet. Da dukker den under overflaten,og kommer frem gjennom forventninger på det sjelelige området. Andre låses fast i en ubetalelig takknemlighetsgjeld. Egoisme skal ikke bekjempes, men utvides. Gjennom identifisering skal den utvides til å omfatte flere enn oss selv,i beste fall hele menneskeheten.
  10. abre says:

    Lasse G. Dahl:

    «Betyr det at du mener at absolutt alle ytringer skal være lovlige?»

    Nei, det mener jeg ikke. Jeg er tilhenger av visse juridiske rammer for ytringer. Jeg mener f.eks. at det ikke skal være lov å sjikanere individer eller oppfordre til vold. Jeg mener også at man skal respektere de juridiske rammene som gjelder, enten man er enig i disse eller ikke. (Her forutsetter jeg naturligvis at rammene er vedtatt på demokratisk vis, slik at de har legitimitet.)

    Men når Støre (og mange andre) kommer med formaninger om hvordan ytringsfriheten skal brukes, forutsetter jeg at det er snakk om ytringer som faktisk er lovlige.

    Jeg er selvsagt helt for at folk tenker seg om og oppfører seg skikkelig, men dette er vurderinger den enkelte må få gjøre på egne vegne. Man bruker sin moral og sin vurderingsevne som rettesnor for egne ytringer, ikke til å forsøke å styre andres. Det skal riktignok være lov å si at «det der bør du ikke si». Ytringsfriheten gjelder slike uttalelser også. Vi forsøker alle å påvirke hverandre, også med hensyn til hva som passer seg. Mellom jevnbyrdige parter er dette som det skal være. Noe helt annet blir det når maktens representanter kommer med generelle utenom-juridiske belæringer om hvordan folk bør forvalte sin frihet.

    Lovens rammer er prinsipielle og forutsigelige. De innebærer ingen vurdering av kvalitet eller klokskap. Uttalelser av den typen Støre kommer med gjør nettopp det; det er ikke nok at noe er lovlig, det skal være fornuftig og veloverveid i tillegg. Dersom man kan sette makt bak slike føringer (hvilken man kan og gjør; se siste avsnitt), innebærer dette en betinget (og vilkårlig avgrenset) ytringsfrihet.

    Dette er dessuten uttrykk for en grov misforståelse av hva ytringsfriheten egentlig handler om. For også ufornuftige, grove, provoserende, tåpelige, sinte og sjokkerende ytringer må få komme til uttrykk (så lenge de ikke er i strid med de juridiske rammene). Det er faktisk helt vesentlig at nettopp slike ytringer slipper fram. Ytringsfriheten er ikke primært et sett med trafikkregler for dannet debatt. Den kan ikke være et privilegium for de velformulerte, nøkterne og konstruktive. Dens viktigste funksjon er å være en sikkerhetsventil for alle de andre. Ytringsfriheten skal beskytte nettopp protestene, uttrykkene for frustrasjon, bekymring og raseri. Den skal også beskytte de ytringene som bryter med uformelle normer og sosiale koder. Å forlange at ytringsfriheten skal brukes med omtanke blir dermed å redusere den til en pro forma-rettighet. Noe vi kan flotte oss med, uten å egentlig mene noe med det.

    Hulheten i Støres ytringsfrihetsbegrep kom tydelig fram under karikaturstriden, da han for det første gikk ut med unnskyldninger overfor andre land, for andre menneskers ytringer, og etterpå var med på å legge press på bl.a. Magazinets redaktør, samt lyve om saken i media.

  11. abre says:

    Inger:

    «Egoisme skal ikke bekjempes, men utvides. Gjennom identifisering skal den utvides til å omfatte flere enn oss selv, i beste fall hele menneskeheten.»

    Enig i dette. Egentlig er vel alt vi gjør et utslag av egennytte, direkte eller indirekte. Samtidig har vi alle et behov for å identifisere oss med andre, og tilhøre et fellesskap. Spørsmålet blir hva dette fellesskapet er bygget på, og hva som eventuelt medfører at noen blir stående utenfor.

  12. abre says:
    Sigrun: Ja, jeg skjønte det. Det finnes vel mange varianter av skiller mellom det man anser som personlig moral og det man mener må være samfunnets retningslinjer. Er disse på linje, blir det enkelt. Det går an å være tilhenger av et sekulært samfunn også når man har en religiøst fundert etikk for sin egen del, men det forutsetter vel at dette ikke medfører store konflikter. Og dette blir vel igjen et spørsmål om hvilke områder av etikken som er underlagt religiøse normer. Ikke alt angår samfunnet i samme grad.
  13. abre says:

    Inger:

    Nettopp. Det er viktig å få fram at et sekulært ståsted ikke innebærer å gi avkall på hverken tro eller kulturell identitet.

  14. Inger says:
    Grundtvig sa: “Menneske først,kristen så”. Jeg vil si: Menneske først,og så en stor variasjon av livssyn. Hvis vi ser hverandre først og fremst som hele personer,ødelegger ikke livssynet grunnlaget for identifisering. Variasjoner er tvert imot bra. Vi vil ikke ha enga full av løvetenner,men la “tusen blomster blomstre”.
  15. hildeG says:

    Interessante betraktninger :-)
    Jeg går ut fra at du kjenner til Kohlbergs stadier mtp utvikling av samvittighet/moral. Folk er nok forskjellig utviklet når det gjelder refleksjonsnivå over moralske og etiske problemstillinger…
    I et ideelt samfunn hvor alle hadde nådd høyeste stadium i denne utviklingen ville jo ikke noe av dette vært noe problem. Og behovet for juridisk inngripen hadde også vært minimalt. Vold, tyveri etc. ville bare ikke forekomme.
    Men slik det er, er vi nok til en viss grad nødt til å påtvinge noen andres/samfunnets vilje, de må ganske enkelt forhindres i å begå uakseptable gjerninger.
    Det du snakker om er vel kanskje heller hvem som har retten til å bestemme hva som er uakseptabelt?
    Vi forventer vel nærmest også at samfunnet/myndighetene skal innføre tiltak når det gjelder å styre folks adferd til en viss grad i ønsket retning: avgifter på helseskadelige varer, miljøavgifter på diverse miljøskadelige ting, kampanjer for ditt og datt.
    Også dette er påvirkning.

    Og om det ikke eksisterer en klart definert og kompakt majoritet som undertrykker religiøse, så er latterliggjøring og usynliggjøring også effektive sanksjoner. Hvor mange bøker med stor og allemnn utbredelse er det skrevet i Norge de siste 10–20 årene hvor religiøse mennesker omtales, også med sin religion som en selvsagt del av deres liv og uten at de framstilles som skrullinger?
    Eller rabiate fundamentalister?
    Dette har begynt å endre seg i de aller seineste åra, men slikt var ikke stuereing verken i bøker eller andre media på mange år.
    Interessant nok er det skildringer fra andre land, ikke minst muslimske, som begynner å gjøre dette “lov” igjen.
    Det er ikke HELT sikkert at det bare er “de kristnes” feil at de framstår i media som rabiate, fundamentalistiske og med ønske om å undertrykke andre. Det kan jo tenkes at det er de som hevder slike meninger som avisene finner det mest salgsfremmende å slå stor opp. Selv om de fleste kristne rister på hodet av det.
    Det samme gjelder sikkert for muslimer. De er ikke terrorister alle sammen- selv om det kan virke sånn når man åpner en avis.
    Unnskyld harangen, og God Bless ;-)

  16. abre says:

    HildeG:

    «Jeg går ut fra at du kjenner til Kohlbergs stadier mtp utvikling av samvittighet/moral.»

    Kohlberg var ikke kjent for meg, men jeg har sett referert til disse stadiene andre steder. Jeg synes dette høres fornuftig ut, og det støttes sikkert av forskning også, men det hjelper uansett lite som argument overfor den som er overbevist om at moralen er gitt av gud.

    «Det du snakker om er vel kanskje heller hvem som har retten til å bestemme hva som er uakseptabelt?»

    Ja, eller egentlig: at ingen er gitt en slik rett i utgangspunktet, og at dette faktum i seg selv gir rammene for etikken og for hvordan beslutninger bør tas.

    «Vi forventer vel nærmest også at samfunnet/myndighetene skal innføre tiltak når det gjelder å styre folks adferd til en viss grad i ønsket retning: avgifter på helseskadelige varer, miljøavgifter på diverse miljøskadelige ting, kampanjer for ditt og datt. Også dette er påvirkning.»

    Joda, men jeg synes det er stor forskjell på å påvirke atferd pga. av uønskede konsekvenser, og forsøke å påvirke selve holdningene som ligger til grunn for våre valg. Avgifter (som avspeiler samfunnskostnadene ved adferden) blir noe helt annet enn propaganda og belæringer. Synes jeg. Som jeg har skrevet tidligere, mener jeg at holdningskampanjer er betenkelig.

    Det ville tross alt vært mye mer redelig å gå inn for en lovendring som innskrenker ytringsfriheten enn å legge ved bruksanvisning basert på synsing. Da ville ihvertfall rammene være forutsigelige og klare.

    «Og om det ikke eksisterer en klart definert og kompakt majoritet som undertrykker religiøse, så er latterliggjøring og usynliggjøring også effektive sanksjoner.»

    Helt klart. Og på den ene siden må ikke slike uttrykk bli forsøkt hindret. Uansett retning. På den andre siden er det fryktelig synd om sånt dominerer det vi hører om religion og religiøse.

    For de viktige skillelinjene går ikke mellom religiøse og ikke-religiøse, men mellom de som skjønner at tro må være en del av et mangfold innenfor en felles ramme, og de som ikke godtar dette. For det er jo ikke sånn at det sekulære prinsippet forutsetter et ateistisk livssyn. Skal dette fungere avhenger det av at også de religiøse regner det som «sitt» prosjekt.

    Ellers var ikke poenget mitt at ikke religion blir kritisert og latterliggjort, for det blir det jo, men at flertallet i befolkningen neppe har noe bevisst forhold til etikk og verdier.

    «Det er ikke HELT sikkert at det bare er “de kristnes” feil at de framstår i media som rabiate, fundamentalistiske og med ønske om å undertrykke andre. Det kan jo tenkes at det er de som hevder slike meninger som avisene finner det mest salgsfremmende å slå stor opp. Selv om de fleste kristne rister på hodet av det.»

    Enig. Det er stort meningsmangfold blant troende, og media fokuserer som ellers på det som er lettest å selge.

    «Det samme gjelder sikkert for muslimer. De er ikke terrorister alle sammen- selv om det kan virke sånn når man åpner en avis.»

    Jeg tror de fleste skjønner at muslimer generelt ikke støtter terrorisme. Når det gjelder andre former for religiøs undertrykking har det dessverre lenge vært sånn at muslimer som er i mot dette har vært tause i offentligheten. Dette har heldigvis begynt å endre seg. Ikke bare har det dukket opp mange enkeltpersoner som tør å tale de konservative midt i mot; nå har vi også fått organisasjoner som sier klart fra.

  17. Lars Verket says:
    Takk for et veldig godt innlegg! Jeg har kastet meg ut i en kritikk av det sekulære med en mulig sekulær trosbekjennelse: http://www.homoludens.no/2013/02/03/sekulaer-trosbekjennelse/ Dette har falt noen tungt for brystet, men mitt hovedanliggende er at det foregår en verdikamp. Jeg oppfatter det slik at innlegget ovenfor også ser det. Avslutningen snakker jo til og med om misjonering. Jeg er enig i både menneskeverd og demokrati, og mange religiøse retninger har heller ikke noe problemer med dette. Det sekulære må jo også forholde seg til et “HVORFOR”. Synes dette er en veldig spennende tråd, og kommer tilbake!
  18. abre says:

    Det er helt klart en verdikamp, på ett nivå. Hvis man har et verdisyn som innebærer at man bekjenner seg til menneskerettigheter, demokrati og likebehandling, så vil det nødvendigvis stå i motsetning til et syn som mener at slikt er galt, eller som sier at dette bør underordnes f.eks. religiøse påbud. Nei, de fleste religiøse har ikke problemer med slikt, men noen har det.

    Likeså er selve det sekulære prinsipp – at religion er et personlig anleggende som må søkes holdt atskilt fra stat og forfatning, og at dette dermed danner felles rammer for forskjellige livssyn – også et verdispørsmål. Det er et verdivalg å si at bare noen verdier kan få ligge til grunn for samfunnet, mens andre må henvises til den private sfære.

    Poenget er at det vi deler når vi er ulike, i størst mulig grad må baseres på det vi tross alt kan enes om. Dette er ikke symmetrisk. Mer om dette her: http://www.brendmo.net/blogg/2010/a-peke-pa-det-usynlige/

    Men det blir feil å oppfatte sekularitet som noe tilsvarende ateisme. Sekularitet betyr bare at samfunnet skal være uavhengig av religion, og man kan forhåpentligvis være et dypt religiøst menneske og samtidig være tilhenger av et sekulært samfunn. Verdikampen står dermed ikke mellom de sekulære og de religiøse, men mellom de sekulære og de som vil ha et (ihvertfall indirekte) teokratisk samfunn.

  19. Pingback: Sekularisme og ateisme | Herr Ateist

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>