Å misjonere for tvilen

Religiøse moralister som Hanne Nabintu Herland, Nina Karin Monsen og Mohammad Usman Rana har mye til felles. De misforstår og forakter det sekulære og vil gjenreise religiøs tro som rettesnor for samfunnet. De føler seg trakassert av ikke-troende. De aksepterer ikke at menneskerettighetene kan være uavhengige av religion samtidig som de er allmenngyldige.

Men stikk i strid med hva mange troende tror, kan selve fraværet av absolutte og evige sannheter utgjøre et stødig etisk fundament. For hva blir konsekvensen av å holde gudene utenfor, og forutsette at ingen har rett i absolutt forstand? Jo, at ikke noe individ kan ha noen rett til å påtvinge andre sin vilje. Videre, når en sak angår flere: at avgjørelsene må tas i fellesskap, siden ingen har rett til å diktere en bestemt løsning. Kort sagt: menneskerettigheter og demokrati.

Man kan godt si at basisen er tvil. Ikke tvil i betydningen vingling eller usikkerhet, men som et aktivt standpunkt med klare konsekvenser: vi vet ikke, og derfor …

Allerede flere hundre år før kristendommen ble det formulert ideer om etikk uavhengig av religiøs tro. Og fra og med opplysningstida, da kristendommens dominans avtok, oppsto en omfattende sekulær moralfilosofi som har vært med å danne grunnlaget for moderne menneskerettigheter og demokratiske konstitusjoner.

En sekulær etikk vil (i motsetning til en religiøs) gi alle religiøse frihet til å dyrke sin tro, på like vilkår. Ett av disse vilkårene er at den religiøse ikke kan ha noen rett til å tvinge sine normer på andre. Troen er et personlig anliggende. Folk skal naturligvis kunne organisere seg i religiøse fellesskap, men troen kan ikke legges til grunn for samfunnet som sådan, siden samfunnet jo skal være en felles ramme for alle trossamfunn og livssyn.

De færreste av oss reflekterer noe særlig over etikk og verdier til daglig. Vi bare følger vår oppdragelse og vår samvittighet, slik den nå har blitt. Rett og galt går på refleks. Vårt etiske fundament har blitt så selvfølgelig at vi ikke lenger kan se det.

Likevel blir ofte «vi», det vil si de sekulære, framstilt som den sterke parten i offentlig debatt, mens de skråsikre religiøse framstilles som de svake. Noen mener til og med at «vi» bør avstå fra å benytte ytringsfriheten dersom dette provoserer «de andre». Det er ikke bare mennesker med totalitære tilbøyeligheter som mener slike ting; det er en utbredt oppfatning. Landets mest populære politiker, Jonas Gahr Støre, har hevdet at «våre» ytringer tar for stor plass, slik at «de andre» ikke slipper til med sine synspunkter. (Kronikken sto i Aftenposten, men ser dessverre ut til å ha forsvunnet fra nettet.)

Det er sant at det religiøse kan bli hardhendt behandlet i media, og det er sant at ikke alt er like respektfullt (selv om de mest provoserende og fordømmende uttalelsene gjerne kommer fra de religiøse, mot det sekulære). Enkelte – både blant de som kritiserer og de som føler seg krenket – skiller dårlig mellom å ramme henholdsvis ideer og mennesker. Men for det meste er det troen som rammes, ikke de troende, og vanligvis er religionskritikk og satire reaksjoner på urett: diskriminering, fordømmelse, undertrykking, vold.

Det stemmer også at mange innenfor de religiøse minoritetene kvier seg for å si sin mening offentlig. Men årsaken til dette er nok først og fremst å finne i den undertrykkelsen og ensrettingen som eksisterer innad i disse miljøene, ikke i avisinnlegg som kritiserer nettopp slike forhold.

Ideer konkurrerer. Til nå har vi hatt en utvikling der sekularitet og rasjonalitet har vunnet fram. Men dette er ingen selvfølge. Ikke når folk misforstår sitt eget moralske grunnlag, slik at toleranse går over til å bli toleranse for intoleranse, når religiøs undertrykkelse møtes med taushet, når ytringsfriheten kommer an på hvem som omtales, og når «mangfold» blir til unnfallenhet overfor grupper som helst vil råde grunnen alene.

Den vissheten som mange religiøse føler omkring egen moral og verdier er sjelden basert på refleksjon. Tvert imot, den er ofte sterkere jo mindre de vet og jo færre spørsmål som stilles. For en sekulær etikk er det snarere motsatt. Man må ha reflektert over verdigrunnlaget for å gjøre det til sitt eget. Dette tror jeg dessverre bare et mindretall har gjort. Ikke engang politikerne våre ser ut til å ha noe særlig bevisst forhold til grunnleggende rettigheter når det kommer til stykket.

Er det sant at vi sekulære overkjører de religiøse? Det kommer an på. Statskirka blir helt klart overstyrt politisk (noe som ligger i sakens natur), og kritikken mot kristendom kan ofte være hard i media. Islam slipper nok lettere unna den saklige kritikken, siden enkelte journalister og politiske kommentatorer ser det som sin oppgave å brunmale eller på annet vis stemple kritikk av «de andre». Denne stadige diagnostiseringen av «islamofobi» har den uheldige effekten at det er den saklige og rasjonelle kritikken som forsvinner i selvsensuren. Det er nemlig de seriøse debattantene som vegrer seg mot å bli oppfattet som islamofobe eller rasistiske.

Jeg tror ikke det eksisterer noe sterkt «vi», i betydningen sekulært og selvsikkert flertall, som sitter med hegemoniet i en offentlig debatt om etikk. Jeg vil påstå at en slik debatt knapt eksisterer. Og det er uansett ikke bare det som skrives i media som er interessant i denne sammenhengen. For hva skjer når ideer møtes ute i samfunnet, blant alminnelige mennesker? Eller blant politikere? Kan det da tenkes at et verdigrunnlag som man ikke har noe bevisst forhold til, stiller svakt i møte med religiøs skråsikkerhet? Slik at det slett ikke foregår noen konkurranse mellom religion og sekulære ideer, men mellom religion og ingenting? Jeg synes mye tyder på det.

Enkelte religiøse framstiller det sekulære som et moralsk tomrom. Det er kanskje ikke å undres over? Kanskje til og med mange ikke-troende ser det slik, fordi de ikke vet bedre? En forutsetning for at et etisk fundament skal være stødig, er at folk kjenner til det. Kanskje vi rett og slett bør begynne å misjonere, vi også?

Oppdatering: Sigrun fant link til Støres kronikk (se kommentar 5) via Retriever, men denne var dessverre tidsbegrenset.

This entry was posted in Religion, Samfunn & politikk, Sekularitet. Bookmark the permalink.

19 Kommentarer til Å misjonere for tvilen

  1. Pingback: Sekularisme og ateisme | Herr Ateist

Leave a Reply to Tor Arne Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *