Kan troende og ikke-troende kommunisere om livssyn og verdensbilde?
Ja, ihvertfall den ene veien.
Det finnes erfaringer vi mennesker kan dele. Vi trenger ikke ta andres beskrivelser for gitt; vi kan sjekke selv, i det minste i prinsippet. Og det vi ikke kan erfare direkte kan ofte undersøkes vitenskapelig, slik at vi likevel kan skille sant fra usant.
Så finnes det erfaringer vi i beste fall kan beskrive for andre: tanker, følelser, fantasier. Religion hører også til her; man kan beskrive sin tro, men man kan ikke få andre til å oppleve den.
Vi kan ikke engang vite om religiøse mennesker deler religiøse erfaringer seg imellom. Det er umulig å finne ut om slike opplevelser er forankret i noe felles, utenom de religiøse selv, eller om det bare er individuelle forestillinger som de tror at de deler med andre.
Når troende forsøker å kommunisere sin virkelighetsforståelse til ikke-troende, strekker ofte ikke språket til. Trossamfunn har sine egne begreper og formuleringer som ikke uten videre gir mening for den som står utenfor, men hovedproblemet er noe annet: Det er aldri nok med språk alene. Mening forutsetter nemlig at det som ytres viser til noe som den andre kan erfare selv.
Det kan godt hende at virkeligheten omfatter ting som det er prinsipielt umulig å beskrive objektivt. Men i såfall får vi aldri vite om dette eksisterer utenfor våre egne tanker. Vi kan tro det, men lenger kommer vi ikke. Overfor en som ikke deler denne troen, vil alle forsøk på beskrivelse være umulig å skjelne fra fantasier.
Men verken religiøse eller ikke-religiøse har valgt sine livssyn. Derfor blir det bare tåpelig å skulle «konfrontere» noen med hva de tror eller ikke tror. Konsekvensene kan vi derimot diskutere. Vi bør snakke sammen om det vi kan snakke sammen om, dvs. objektive, felles erfaringer. Og så bør vi forsøke å forklare hverandre så godt vi kan hva vi mener, føler og tror, men vi kan ikke alltid forvente å bli forstått. Det kommer an på om den andre kjenner seg igjen.
Se også:
Kommunikasjon på tvers?
4 Kommentarer til Å peke på det usynlige