Den riktige litteraturen

Gert Nygårdshaug har skrevet et åpent brev til Karl Ove Knausgård, hvor han beskylder ham for å kaste bort talentet sitt på navlebeskuelse. Ifølge Nygårdshaug skal litteraturen ta opp verdensproblemer, og den bør bevege verden fremover. Han er dermed en av mange som tar på seg å diktere et slags credo for litteraturen. Jeg synes det minner mest om moralisme: en påpekning av hva som er riktig og galt, og hva andre bør gjøre.

Men som så ofte når noen har fasiten: Det finnes flere. Noen avviser den politiske romanen, og vil f.eks. at litteraturen skal handle om individets indre kamp. Andre er mest opptatt av selve språket, og har bare forakt til overs for god, gammeldags historiefortelling. Og mange sabler jevnlig ned krim og annen «sjangerlitteratur», samt det meste annet som selger godt.

Alle har rett til sin mening om hva som er godt eller dårlig, og man må jo gjerne bekjentgjøre hva slags litteratur man selv har sans for og hva man synes er bortkastet. Men kanskje burde man være litt tilbakeholden med å fortelle andre hva de bør bruke talentet sitt til? Det er jo lov å mene noe om det også, men når man så har gjort det klart hvor man står en del ganger, holder det kanskje? Vi har jo fått det med oss.

Kunsten må være fri. Ikke bare fri fra forbud og reguleringer, men fra markedssignaler, fans, trender, tidsånd, presse og kunstpoliti. Det samme gjelder forsåvidt «ren underholdning»; den blir nok også best når den ikke er for kalkulert, men heller er et resultat av frie tøyler, lek og overskudd.

Forfatteren må være suveren: Gud i sitt eget univers. Han bestemmer tema, han skaper sine egne mennesker, steder, situasjoner og dialoger, og han velger det språk og den form som han synes er riktig.

Det er bare forfatteren selv som vet hva han vil med det han skriver. Ønsker han å fortelle en spennende og fengende historie, så er det naturligvis det han skal gjøre. Ikke fordi det selger, men fordi han vil. Ønsker han å ta utgangspunkt i sitt eget liv, legge hovedvekten på språket, bryte med konvensjoner, etc, så gjør han det, alt etter hva han mener må til for det han vil oppnå. Men uavhengig av kritikere, litteraturvitere eller trenden i tida. Og hvis han vil skrive ei bok som skal tjene en sak eller fungere som politisk pamflett, blir det dermed det riktige å gjøre. Hva gamle raddiser mener om saken spiller ingen rolle.

Den eneste synden (mener jeg) er å tilpasse seg andres forventninger og krav. Det er å svikte sin kreativitet, og det blir like galt enten det er salgslister eller akademia man kneler for. Det man skaper skal være et uttrykk for det man selv har på hjertet, og så får man akseptere det som kommer: refusjon eller utgivelse, slakt eller skryt, nulling eller suksess.

Er man heldig, kan man få et publikum til det man har valgt å skrive (istedenfor omvendt).

Se også:
Godt for meg, godt for deg?
Kjapp kvalitetskontroll

This entry was posted in Betraktninger, Kultur, Litteratur. Bookmark the permalink.

5 Kommentarer til Den riktige litteraturen

  1. Titta says:

    Min spontane respons er at ja, jeg er enig, men at da vil det være umulig å ha kunst som levebrød under rådende økonomiske system? Og da blir det bare dem som ikke trenger arbeide for føda som har tid til å ofre seg for kunsten – og de har som oftest litt av hvert annet å stri med (jeg tenker på pensjonister av ulikt slag).

    Frihet fra markedet har vel bare de som har blitt suksessforfattere og eventuelt også oppnådd å bli filmet, satt opp på scenen osv. – og en del av dem har kanskje oppnådd nettopp dette etter at de begynte å skrive for å nå et slikt marked? (Ja, jeg tenker konkret på Renberg).

    Bare løs synsing fra min side,dette! Og en anledning til å nevne en hjertesak jeg ikke har krefter til å kjempe for: Borgerlønn!

  2. Dette er ingen dum synsing. Spørsmålet er i hvilken grad kunstnere tvinges til å bli en del av et marked, for å overleve som kunstner. Ideelt sett har du helt rett, og det er slik jeg liker å se for meg kunst, – og kunstneren

  3. abre says:

    Svært få av de som bedriver kreative sysler i Norge har det som levebrød. Men alle som har annen inntekt, er fri fra markedets krav.

    Det er nok jevnt over mer penger i bred underholdning enn i smal kunst, men jeg tror at man uansett bør ta det som en gledelig bonus hvis det viser seg at man kan leve av det.

    Hvis man forsøker å spekulere i hva som vil selge (og dette krasjer med hva man selv føler for), blir det ikke bare dårligere; det er stor sannsynlighet for at det ikke selger noe bedre heller.

  4. hildeg says:

    Her var det dukket opp flere interessante innlegg siden jeg var innom sist. Gert Nygårdshaug er vel først og fremst opptatt av egen pr og økt oppmerksomhet ift egne bøker? Eller hva tror du? Forlagsbransjen i et lite språkområde som Norge er et kapittel for seg. Jeg har forsøkt meg en runde – med et krimmanus jeg selv hadde moro av å skrive. Fikk mange tilbakemeldinger – svært mange forlag spanderte konsulenter på det. Men tilbakemeldingene var så motstridende at jeg orka ikke mer. For som du sier – jeg har noe annet å leve av, jeg skrev dette for moro. Nå har jeg lagt det ut på Amazon, og der ligger nok framtida – noen forlagsfolk bør nok bekymre seg, tror jeg…Det er jo et spørsmål om både hvordan kvaliteten skal sikres i framtida (kanskje det er opp til publikum, men mange forfattere in spe trenger nok litt hjelp og veiledning) og hvorvidt det er mulig å drive forlag når hvem som helst kan legge ut hva som helst på nett.

  5. abre says:

    Jeg skal ikke spekulere i Nygårdshaugs motiver. Det er godt mulig at han sier sin oppriktige mening, men jeg synes uansett det er ufint å belære andre om hva slags bøker de burde skrive. Men gjør han dette kun som et PR-stunt, er det jo enda verre.

    Artig at du har skrevet manus, og av riktig grunn!

    Jeg tror at forlagene – i likhet med plateselskapene – vil forsvinne. På en måte er det synd, for det er jo nå, når hvem som helst kan utgi, at publikum trenger litt hjelp til silingen, selv om det blir aldri så subjektivt. Men denne funksjonen blir nok ivaretatt på andre måter, gjennom fagtidsskrifter og blogger, med anbefalinger, anmeldelser, osv. Det samme gjelder råd til forfatterne.

    Jeg tror det er sunt at dette spres på mange ulike stemmer istedenfor at man får en tilsynelatende objektiv vurdering gjennom forlagene.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *