Den riktige litteraturen

Gert Nygårdshaug har skrevet et åpent brev til Karl Ove Knausgård, hvor han beskylder ham for å kaste bort talentet sitt på navlebeskuelse. Ifølge Nygårdshaug skal litteraturen ta opp verdensproblemer, og den bør bevege verden fremover. Han er dermed en av mange som tar på seg å diktere et slags credo for litteraturen. Jeg synes det minner mest om moralisme: en påpekning av hva som er riktig og galt, og hva andre bør gjøre.

Men som så ofte når noen har fasiten: Det finnes flere. Noen avviser den politiske romanen, og vil f.eks. at litteraturen skal handle om individets indre kamp. Andre er mest opptatt av selve språket, og har bare forakt til overs for god, gammeldags historiefortelling. Og mange sabler jevnlig ned krim og annen «sjangerlitteratur», samt det meste annet som selger godt.

Alle har rett til sin mening om hva som er godt eller dårlig, og man må jo gjerne bekjentgjøre hva slags litteratur man selv har sans for og hva man synes er bortkastet. Men kanskje burde man være litt tilbakeholden med å fortelle andre hva de bør bruke talentet sitt til? Det er jo lov å mene noe om det også, men når man så har gjort det klart hvor man står en del ganger, holder det kanskje? Vi har jo fått det med oss.

Kunsten må være fri. Ikke bare fri fra forbud og reguleringer, men fra markedssignaler, fans, trender, tidsånd, presse og kunstpoliti. Det samme gjelder forsåvidt «ren underholdning»; den blir nok også best når den ikke er for kalkulert, men heller er et resultat av frie tøyler, lek og overskudd.

Forfatteren må være suveren: Gud i sitt eget univers. Han bestemmer tema, han skaper sine egne mennesker, steder, situasjoner og dialoger, og han velger det språk og den form som han synes er riktig.

Det er bare forfatteren selv som vet hva han vil med det han skriver. Ønsker han å fortelle en spennende og fengende historie, så er det naturligvis det han skal gjøre. Ikke fordi det selger, men fordi han vil. Ønsker han å ta utgangspunkt i sitt eget liv, legge hovedvekten på språket, bryte med konvensjoner, etc, så gjør han det, alt etter hva han mener må til for det han vil oppnå. Men uavhengig av kritikere, litteraturvitere eller trenden i tida. Og hvis han vil skrive ei bok som skal tjene en sak eller fungere som politisk pamflett, blir det dermed det riktige å gjøre. Hva gamle raddiser mener om saken spiller ingen rolle.

Den eneste synden (mener jeg) er å tilpasse seg andres forventninger og krav. Det er å svikte sin kreativitet, og det blir like galt enten det er salgslister eller akademia man kneler for. Det man skaper skal være et uttrykk for det man selv har på hjertet, og så får man akseptere det som kommer: refusjon eller utgivelse, slakt eller skryt, nulling eller suksess.

Er man heldig, kan man få et publikum til det man har valgt å skrive (istedenfor omvendt).

Se også:
Godt for meg, godt for deg?
Kjapp kvalitetskontroll

This entry was posted in Betraktninger, Kultur, Litteratur. Bookmark the permalink.

5 Kommentarer til Den riktige litteraturen

Leave a Reply to Fred Rune Rahm Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *