Familiedrama

Jeg traff på Familien i kassakøen her om dagen. Ja, ikke min familie, men Familien. Du vet, den som befinner seg i sentrum av universet, og som benytter enhver anledning til å minne oss andre om det.

Sånt som er hverdagslig rutine for de fleste, er for noen en gylden mulighet til å iscenesette seg selv. En vanlig tur i butikken kan gjøres til teater. Handlevogn og varer er utmerkede rekvisitter, og en kø med irritable kunder kan fungere som både publikum og statister. Jo mer irritasjon, desto større drama!

Slike mennesker greier fint å bli lagt merke til når de opptrer hver for seg også. De kan for eksempel innlede en lang og høylydt samtale om trivialiteter med kassabetjeningen, eller kanskje de kommer på noe de har glemt akkurat når de skal betale, slik at hele køen må flytte seg eller betjeningen må løpe og hente varene. Enkle grep som det går an å gjøre mye ut av.

Men Familien spiller på et større register. Utgangspunktet kan være enkelt, som at ungene løper fram og tilbake mens de roper og skriker. Dette åpner for flere interessante rolletolkninger for Mor og Far. Refseren. Hønemor. Den Følsomme med mange viktige ting å tenke på. Og så videre. Uansett, poenget er ikke å få slutt på oppstyret, men å få publikums fulle oppmerksomhet.

– Vær nå forsiktig! Ikke opp på samlebåndet, kjære vene, du kan falle ned!

– Nei, du får ikke godterier i dag! Nei, sier jeg! Vi skal til bestemor i kveld, og da vet du jo … Huff, javel da, men bare den ene posen! Kom hit, vennen, så skal mamma betale.

– Nå holder dere opp! Å, jeg er så sliten! Hvorfor gjør dere dette mot meg? Hvis dere skal være sånn får dere aldri, aldri være med i butikken mer!

HØYT, selvfølgelig! Alle må høre. Og så kan scenen utbroderes videre, i flere mulige retninger: forhandlinger, kjeftbruk, følelsesutbrudd av forskjellig slag. Og blottlegging av privatlivet, ikke minst. Mor og Far kan også spille mot hverandre, eller de kan henvende seg til statistene, og framføre improviserte monologer. Det gjelder å innta det offentlige rom fullt og helt, og gjøre det til sitt eget [1].

Alle mennesker trenger å bli sett, men noen trenger visst å bli sett absolutt hele tiden. Problemet er nok at de ikke ser seg selv.

1) Ikke alle klarer seg med Facebook, hvor man bare blir en av mange.

This entry was posted in Betraktninger, Frustrasjoner. Bookmark the permalink.

10 Kommentarer til Familiedrama

  1. Tor Arne says:

    Jeg er en type som i ett og alt prøver å ta minst mulig plass i det offentlige rom. Å kalle det sosialfobi vil på ingen måte være å ta for hardt i. Sånn sett utaktisk av meg, da, å gå hen å skaffe meg et barn, for de vanskeliggjør denne prosessen noe voldsomt. Nå har poden blitt to år, og å komme seg gjennom butikken uten å tiltrekke seg belliggerente blikk er blitt rene linedansen. Jeg er gjerne både svett og mentalt utslitt etter en tur på butikken fordi “alle” himler med øynene til bråkebøtta på armen min som hyler og SKAL ha kinderegg og river tak i ting i reolene mens vi går forbi og spreller for å få klatre på rullebåndet. Den lille jæveltassen tar faen meg ikke det grann hensyn til sin fars nevroser! Toåringen i et nøtteskall.

    Jeg mistenker at folk som spiller Familien har gitt opp å være usynlige og heller bare iscenesetter seg selv så mye som mulig som kompensasjonsmekanisme. Sannsynligvis mindre slitsomt enn måten jeg holder på.

  2. abre says:

    Småunger gjør jo gjerne en del av seg, men det får vi andre tåle. Det er heller ikke så rart at noen foreldre resignerer en gang i blant. Jeg går ut fra at de fleste gjør så godt de kan.

    Det jeg prøver å beskrive er voksne med barnets behov for bekreftelse. Når disse har barn selv, blir vel familien et naturlig ensemble, der levenet kan utnyttes til å lage forestilling. Andre er alene, og må dermed opptre alene. Leven blir det lell. :)

  3. Tor Arne says:

    Hnngh, og/å-feil… :(

  4. abre says:

    Dessverre, jeg vet ikke om noen som kjører faste forestillinger i mitt nærområde. Eller heldigvis, får jeg vel si.

  5. Cassanders says:

    hmmmm,
    Kanskje abre kunne tipse Tor Arne mer nøyaktig om hvor han kan finne et høvelig utvalg “Familier”? Det høres ut som det finnes atskillige muligheter til å finne effektvie røyktepper som kan redusere T.A.’s eget ubehag :-)

    Cassanders
    In Cod we trust

  6. Frau L says:

    da jeg nevnte for min oslotante en gang for hundre år siden at jeg fant oslo altfor upersonlig, sa hun at innen et par år i tigerstaden vil jeg bruke fortauet som en sofa. hun fikk litt rett.

    det eneste som virkelig langt inn i margen irriterer meg er folk som ikke tar ansvar for hvor de er. mødre med skrikende unger; ja unger skriker, slutt å be om forlatelse. 50åringer med tunge bæreposer; ja det er trangt på bussen, slutt å syt. folk i kø som himler med øynene fordi den gamle dama bruker alle myntene for å betale. folk som ikke takler…. ….ooo…oo jeg hisser meg opp. det er for seint, det er sovetid.
    tok litt plass her ser jeg. jaja. ;)

  7. abre says:

    Helt enig, hvis jeg har forstått deg riktig. Å ta ansvar for hvor man er må gå begge veier: forsøke å ta hensyn til andre, men tolerere sånt som man må regne med i det offentlige rom. (Personlig vil jeg gjerne kunne reservere meg mot oppsøkende teater).

  8. hehehe :-) Herlig beskrevet!

    Jeg møter ofte Familien i min butikk også.

    Jeg elsker slike observasjoner.

  9. abre says:

    Godt det ikke bare er meg. ;)

Leave a Reply to Cassanders Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *