Familiedrama

Jeg traff på Familien i kassakøen her om dagen. Ja, ikke min familie, men Familien. Du vet, den som befinner seg i sentrum av universet, og som benytter enhver anledning til å minne oss andre om det.

Sånt som er hverdagslig rutine for de fleste, er for noen en gylden mulighet til å iscenesette seg selv. En vanlig tur i butikken kan gjøres til teater. Handlevogn og varer er utmerkede rekvisitter, og en kø med irritable kunder kan fungere som både publikum og statister. Jo mer irritasjon, desto større drama!

Slike mennesker greier fint å bli lagt merke til når de opptrer hver for seg også. De kan for eksempel innlede en lang og høylydt samtale om trivialiteter med kassabetjeningen, eller kanskje de kommer på noe de har glemt akkurat når de skal betale, slik at hele køen må flytte seg eller betjeningen må løpe og hente varene. Enkle grep som det går an å gjøre mye ut av.

Men Familien spiller på et større register. Utgangspunktet kan være enkelt, som at ungene løper fram og tilbake mens de roper og skriker. Dette åpner for flere interessante rolletolkninger for Mor og Far. Refseren. Hønemor. Den Følsomme med mange viktige ting å tenke på. Og så videre. Uansett, poenget er ikke å få slutt på oppstyret, men å få publikums fulle oppmerksomhet.

– Vær nå forsiktig! Ikke opp på samlebåndet, kjære vene, du kan falle ned!

– Nei, du får ikke godterier i dag! Nei, sier jeg! Vi skal til bestemor i kveld, og da vet du jo … Huff, javel da, men bare den ene posen! Kom hit, vennen, så skal mamma betale.

– Nå holder dere opp! Å, jeg er så sliten! Hvorfor gjør dere dette mot meg? Hvis dere skal være sånn får dere aldri, aldri være med i butikken mer!

HØYT, selvfølgelig! Alle må høre. Og så kan scenen utbroderes videre, i flere mulige retninger: forhandlinger, kjeftbruk, følelsesutbrudd av forskjellig slag. Og blottlegging av privatlivet, ikke minst. Mor og Far kan også spille mot hverandre, eller de kan henvende seg til statistene, og framføre improviserte monologer. Det gjelder å innta det offentlige rom fullt og helt, og gjøre det til sitt eget [1].

Alle mennesker trenger å bli sett, men noen trenger visst å bli sett absolutt hele tiden. Problemet er nok at de ikke ser seg selv.

1) Ikke alle klarer seg med Facebook, hvor man bare blir en av mange.

This entry was posted in Betraktninger, Frustrasjoner. Bookmark the permalink.

10 Kommentarer til Familiedrama

Leave a Reply to Frau L Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *