Hvem er redd for storebror?

At datalagringsdirektivet vil føre til en videre utglidning når det gjelder personvernet, er ikke lenger noe vi trenger å anta; det kan observeres direkte. I EU-parlamentet blir det nå foreslått at direktivet bør utvides til å gjelde søk på nettet.

Samtidig skjer det en utglidning med hensyn på hvem som skal få tilgang på data. En nylig dom i høyesterett gir medhold i at sivile aktører kan få utlevert taushetsbelagt informasjon om privatpersoner. Bare formålet er godt nok …

Når man spør tilhengerne av DLD om hvor grensen bør gå, virker det som at noen av dem slett ikke har tenkt over det. Andre har en klarere oppfatning, men mener at grensen går et annet sted enn der vi er nå. Og det er jo forståelig. Der man er «nå» vil til enhver tid fortone seg som bare litegrann forskjellig fra der vi var i går. De små steg virker ikke dramatiske, og det vil alltid være mulig å finne gode argumenter for å tillate litt mer. Men resultatet kan bli at det egentlig ikke eksisterer noe grense.

Det at politikere og EU-parlamentarikere av og til foreslår ting de ikke skjønner konsekvensene av (eller rett og slett bare ikke skjønner), trenger ikke å være noen katastrofe i seg selv. Ikke hvis vi har en våken opinion som setter ned foten når det trengs. Men vi har ikke det. Folk flest synes ikke det er så farlig. For de «har ikke noe å
skjule
».

Jeg er redd for at motforestillingene mot overvåkning bare vil bli mindre og mindre i årene som kommer, da det ser ut til at store deler av den oppvoksende generasjon ikke har noe forhold til konseptet privatliv. Det meste deles de fleste steder. Det er synd for oss andre, som fremdeles har noe å skjule.

This entry was posted in Frustrasjoner, Overvåkning, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

2 Kommentarer til Hvem er redd for storebror?

Leave a Reply to abre Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *