Juleevangelium 2.0

Det skjedde i de dager at det utgikk befaling fra EU om at alle innbyggere skulle lagres i register. Ved å logge hvem som befant seg hvor, hvem de snakket med og hvor ofte, skulle myndighetene bli bedre i stand til å nedkjempe hordene av røvere og barbarer som oversvømte riket på denne tiden.

Ikke alle landsbyhøvdingene syntes dette var en god idé. Men når de talte til folket om saken var de forsiktige med å kritisere. Noen av dem lot som de støttet befalingen. Enkelte tok i litt ekstra, fant på ville historier, og hevdet at dette var aldeles genialt. For ingen hadde lyst til å terge EU. Trass og obsternasighet kom det aldri noe godt ut av.

I ei lita bygd i Nord-Norge bodde et ungt par, Jon og Marie. En kald vintermorgen pakket de kofferten og la avgårde i sin gamle Toyota, på dårlige dekk og med defekt varmeapparat. Turen gikk til Trondheim, hvor Marie skulle føde. Lokalsykehuset var nedlagt for lenge siden, så det var ingen annen råd.

Hele dagen kjørte de, i snøvær og vind. Det gikk sakte, for veiene var isete og sporete. Vedlikeholdet var satt bort på anbud, og det lønte seg ikke å gjøre noe før fremkommeligheten ble nesten null. Dessuten hadde samme firma bilbergingen også, og det kastet tross alt mer av seg.

Da de endelig kom fram var det blitt kveld, og Marie hadde veer. De stoppet ved første og beste hotell, men der var det ingen ledige rom. Dette var nemlig midt i julebordsesongen, og alt var booket for lenge siden. Så prøvde de å ringe andre hoteller, men etter å ha tastet seg gjennom menyer og hørt på panfløytemusikk i en times tid, bestemte de seg for å heller kjøre rundt og spørre. Slitne og forfrosne dro de fra hotell til hotell, men det var fullt overalt.

Til slutt fant de et snuskete lite pensjonat som hadde et ledig enkeltrom. Bygningen lå innerst i ei blindgate, og de måtte parkere flere kvartaler unna og bære koffertene langs glatte fortau og opp tre bratte trapper.

De hadde bare såvidt satt bagasjen fra seg da vannet gikk, og deretter skjedde alt fryktelig fort. De innså at de ikke ville klare å komme seg til bilen, og da de prøvde å ringe etter drosje sto de som nummer hundre i køen. Så der, i ei gammel jernseng i et nedslitt, innrøkt rom med utslagsvask og vindu mot bakgården, fødte Marie en sønn.

~

Det var blitt natt. Marie og gutten sov, Jon lå våken og tenkte. Han hadde gjort de riktige tingene helt av seg selv, og han hadde ikke engang hatt tid til å få panikk. Nå var han bare lykkelig. Han visste godt at det ikke var han som var faren, men det brydde han seg ikke om. De var glade i hverandre, og nå var de en familie.

Han hadde akkurat slumret inn da det banket hardt i døra. Marie satte seg opp i senga og ba ham gå og se. Han dro på seg en slåbrok og åpnet, og der sto tre gamle studiekamerater i festhumør. De visste at Jon og Marie skulle til byen, så de hadde fulgt dem via en av de nye GPS-tjenestene på nettet. De hadde med gaver: gullsmykke til den lille, sigarer til far, parfyme til mor. Og tre flasker juleakevitt.

Mens barnet sov, satt de voksne og skålte og lo. Stemningen ble høy etter hvert, og det var bare såvidt de husket å legge ut den glade nyheten på Facebook og Twitter.

Lite visste de at guttungen en gang ville bli en viktig person. Kvikk i hodet og full av ideer, lite opptatt av penger og makt, men med sterk rettferdighetssans og omtanke for andre. Dermed var kursen lagt: Allerede som tenåring kom han til å gjøre seg bemerket innenfor hacking, fildeling og sosiale medier. Han ville få mange følgere, og nettet ville bli hans kongerike. Han ville kjempe for åpenhet og for at informasjon av allmenn interesse ikke skulle gå tapt, men ha evig liv. Maktmennesker i alle land kom til å frykte ham.

Fritt etter Lukas, 2. kap. og Matteus, 2. kap.

This entry was posted in Fortellinger, Overvåkning, Pastisj, Religion, Samfunn & politikk, Tant & fjas. Bookmark the permalink.

8 Kommentarer til Juleevangelium 2.0

Leave a Reply to Skarntyde Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *