Leseglede

Det finnes lister over 1000 bøker man bør lese før man dør. I tillegg kommer alle de man har lyst til å lese.

Man kommer igjennom et veldig lite utvalg bøker i løpet av et liv. Ihvertfall jeg, som sjelden får lest mer enn 10 – 20 bøker i året. Har jeg da egentlig tid å kaste bort på lettygd underholdning som er fort glemt? Burde jeg konsentrere meg om de «viktige» bøkene? Kanskje alle bøker jeg leser heretter bør være slike som står på disse listene over 1000 anbefalte?

Næh. Det er med bøker som ellers i livet: Man vil ha store opplevelser, læring og utvikling, men man vil også ha underholdning, avkobling, tull og tøys. Alt skal jo ikke planlegges, heller. Man må kunne gi etter for innfall.
Og framfor alt skal lesing være lystbetont. Enten man leser lette eller tyngre bøker, bør det først og fremst være fordi man har lyst, og så får man heller lese noe man bør en gang i blant. Så det blir nok fortsatt en god blanding.

Derimot bør man vel unngå å kaste bort tid på det som verken er underholdende eller berikende, men bare dårlig. Både Esquil og Bjørn Stærk har nevnt at de gjerne legger bort bøker som ikke fenger etter noen sider. Jeg synes dette gir mening for noen typer litteratur, f.eks. den som er ment å være spennende. Dessuten ser man jo fort om ei bok er fryktelig dårlig skrevet. Men av de bøkene som har gjort mest inntrykk på meg er det veldig få jeg har vært i stand til å vurdere etter bare noen sider. De ble gjerne gode etter hvert. Noen av dem ble gode først en stund etter at de var ferdigleste. Så noen sjanser får man ta.

20 sist leste (skjønnlitteratur) i omvendt rekkefølge:
Ove Røsbak: Lommelyktgutten  – 
Torgrim Eggen: Jern  – 
Salman Rushide: Maurerens siste sukk  – 
Gert Nygårdshaug: Afrodites basseng  – 
Tom Egeland: Lucifers evangelium  – 
Gilbert K. Chesterton: The Man Who Was Thursday  – 
Jorge Luis Borges: Labyrinths  – 
Henning Mankell: Hundene fra Riga  – 
Jane Austen: Fornuft og følelse  – 
Antoine de Saint-Exupéry: The Little Prince  – 
Kristine Tofte: Song for Eirabu  – 
Åsa Linderborg: Meg eier ingen  – 
Alastair Reynolds: Chasm City  – 
Roy Andersson, m.fl: Frys  – 
Ray Bradbury: The Golden Apples of the Sun  – 
Karl Frode Tiller: Innsirkling  – 
Henrik Ibsen: Rosmersholm + Fruen fra havet  – 
Tom Egeland: Paktens voktere  – 
Karin Fossum: Den som elsker noe annet  – 
Henry Thoreau: Walden

This entry was posted in Betraktninger, Kultur, Litteratur. Bookmark the permalink.

2 Kommentarer til Leseglede

  1. Det med å legge bort bok etter noen sider er et risikoprosjekt. Noen ganger orker jeg ikke å fortsette, mens jeg noen ganger tvinger meg videre, – og blir fascinert

  2. abre says:

    Nettopp. Man kan gå glipp av en stor leseropplevelse hvis man gir opp ei bok for tidlig. Nå kan selvsagt det samme sies om de bøkene man aldri får begynt på fordi man blir sittende å streve med ei bok som ikke fenger. Men det å forlange at bøkene skal fenge etter noen få sider begrenser nok hva slags opplevelser man kan få ut av lesingen.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *