Myten om den blanke tavle

Jeg har ikke pleid å anbefale bøker her i bloggen. Slikt er jo så subjektivt, og jeg ser ikke poenget med å prøve å få fremmede mennesker til å like det samme som meg.

Men ikke alt er subjektivt. Og når ei bok attpåtil handler om nettopp det å klargjøre skillet mellom kunnskap og myter, gjør jeg et unntak: Du bør lese The Blank Slate – The Modern Denial of Human Nature (2002) av Steven Pinker. Og så synser jeg litt om måten den er skrevet på: klar, overbevisende, lettlest og underholdende.

Boka handler grovt sett om de samme temaene som ble tatt opp i TV-serien Hjernevask, pluss en del mer, men uten tabloide journalistknep. Forfatteren er en av verdens ledende forskere innenfor evolusjonspsykologi, men boka er skrevet for ikke-fagfolk, noe som naturligvis innebærer forenklinger. Den er likevel grundig, nøktern og pedagogisk. Og mens Hjernevask-teamet var litt slappe med kildehenvisninger, får man det her i fullt monn.

Gjennomgangstemaet er tre myter som har lagt føringer på folks tenkning gjennom århundrene:

  • The blank slate: forestillingen om at vi fødes uten mentale trekk, slik at personlighet, moral, holdninger, osv, kun er gitt av miljøet.
  • The noble savage: forestillingen om at mennesket i «naturtilstanden» er edelt, altruistisk og fredelig, og at vold og ondskap først og fremst skyldes uheldig miljøpåvirkning fra det moderne samfunn.
  • The ghost in the machine: forestillingen om at jeget/selvet/sjelen er en entitet som er uavhengig av vår biologi.

Selv om de fleste kanskje ikke lenger tror på disse i bokstavelig forstand, viser Pinker hvordan forestillingene passer med vår intuisjon, og hvordan de fremdeles i stor grad ligger til grunn for politikk, utdanning, barneoppdragelse, kriminalitetsbekjempelse, synet på kjønnene, etc.

Boka går igjennom omfattende forskning som viser at disse forestillingene er feilaktige. Sammenhengene blir presentert på en lettfattelig måte, og underveis blir det også tydelig hvor stor forskjell det er mellom det biologisk forskning faktisk sier, og måten dette ofte blir framstilt på i offentlige debatter (med stråmannsargumentasjon mot «determinisme», «biologisme», osv).

Mye av motstanden mot denne forskningen skyldes frykten for at en biologisk forståelse av mennesket skal undergrave visse grunnleggende rettigheter og moralske prinsipper. Pinker viser at denne frykten er ubegrunnet, og at det snarere er det å benekte de biologiske sammenhengene som kan være farlig.

Pinker er innom en rekke politiske eksempler underveis, uten å ta standpunkt til selve sakene. Han påpeker derimot at avveininger mellom ulike hensyn (som jo er det politikk dreier seg om), bør være basert på best mulig kunnskap. Man bør vite så mye som mulig om de konsekvensene bestemte tiltak kan få, både ønskede og uønskede.

Han leverer imidlertid et sterkt (og vitenskapelig underbygd) forsvar av humanisme og menneskerettigheter, og viser hvordan ideologier i begge ender av den politiske skalaen bygger på uriktige forutsetninger om menneskets natur. For selv om kunnskapen ikke tvinger oss til å endre våre verdier og mål, har den likevel store konsekvenser for gyldigheten av enkelte politiske ideer og modeller. Dessverre fører dette ofte til at folk heller avviser kunnskapen enn å justere sine oppfatninger. Pinker skriver:

People’s opinion on politics, violence, gender, children, and the arts, help define the kind of person they think they are and the kind of person they want to be. They prove that the person is opposed to oppression, violence, sexism, philistinism, and the abuse or neglect of children. Unfortunately, folded into these opinions are assumptions about the psychological makeup of Homo Sapiens. Conscientious people may thus find themselves unwittingly staked to positions on empirical questions in biology or psychology. When scientific facts come in they rarely conform exactly to our expectations; if they did, we would not have to do science in the first place. So when facts tip over a sacred cow, people are tempted to suppress the facts and to clamp down on debate because the facts threaten everything they hold sacred. And this can leave us unequipped to deal with those problems for which new facts and analyses are most needed.

I Hjernevask-serien kunne man få inntrykk av at biologifiendtlighet og sosialkostruktivismens hegemoni i politikken var noe særnorsk. Boka viser imidlertid at dette preger alminnelig tenking verden over, og at de ovennevnte mytene opptrer både på høyre og venstre side i politikken. Pinker nevner flere rystende eksempler på sensurforsøk og hetskampanjer mot forskere i USA, der forskningsresultater som burde være nokså ukontroversielle har blitt forvrengt og omtalt som «nazisme», «rasisme», osv. Konfliktene mellom fagmiljøer her til lands virker nokså ubetydelige i forhold.

Du bør særlig lese boka hvis du:

  • Er oppriktig interessert i å vite hva forskningen faktisk sier om disse tingene.
  • Irriterte deg over form og framgangsmåte i TV-serien Hjernevask.
  • Synes det høres skremmende ut at «vi er styrt av genene våre».
  • Mener at kultur er uavhengig av biologi.
  • Mener at moral, holdninger, kjønnsforskjeller og atferd bare er et resultat av kultur og kan formes uten grenser, gitt de riktige sosiale betingelsene.
  • Gjerne vurderer forskningsresultater utfra antatte politiske eller etiske konsekvenser.
  • Mener at ideen om biologiske forskjeller mellom mennesker er et uttrykk for en bestemt politisk agenda.
  • Mener at kunnskap om biologiske forskjeller mellom mennesker kan være skadelig, enten dette er korrekt eller ikke.
  • Mener at fenomener som kjønnsdiskriminering, rasisme, tvangssterilisering, folkemord, osv, skyldes aksept av biologiske forskjeller mellom mennesker.
  • Er politiker, lærer eller forelder.

Les mer:
Skeptikerens grundige omtale av boka.
Pinkers artikkel Why is there peace?

This entry was posted in Etikk, Fag & funderinger, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

25 Kommentarer til Myten om den blanke tavle

  1. Flott omtale, omtale som gir leselyst.

  2. abre says:

    Takk, det var godt å høre.

  3. anonym says:

    Veldig godt skrevet. Er noen interessert i å utforske enda nærmere hvor langt genetisk forskning har kommet pr dags dato kan SNPedia være et fint sted å begynne. Ved å bestille en SNP test fra feks deCODEme, kan man sammenligne deler av sitt eget arvemateriale med mange av peer-review studiene som SNPedia lenker til.

  4. abre says:

    Takk, anonym.

    Og takk for interessante linker. Jeg har hørt om slike tjenester for å spore slektskap, men var ikke klar over at man kunne få vurdert helserisiko. Jeg tror nok jeg ville avstått fra slik info for min egen del.

  5. Cassanders says:

    …Been there, done that :-)

    En annen veldig god ressurs (popularisert, men krever litt ballast) er Kevin Mitchell’s “Wiring the Brain”.
    http://wiringthebrain.blogspot.com/

    Bloggen presenterer forskningsfronten i Neuroanatomi/neurofysiologi og spennende konsekvenser og nye muligheter som følge av den nye kunnskapen.

    I denne sammenhengen vil disse være aktuelle :

    http://wiringthebrain.blogspot.com/#uds-search-results

    Men det er drøssevis med andre fascinerende artikler der. Merk at artiklene vanligvis er koblet opp mot nye artikler fra primærliteraturen.

    Cassanders
    In Cod we trust

  6. Cassanders says:

    hmmm,
    Linken ble ikke helt som jeg hadde forventet. Åpne siden hans, og skriv sex inn i søkefeltet.

    Cassanders
    In Cod we trust

  7. abre says:

    Takk for tips, Cassanders!

    «Been there, done that»

    Regnet med det, ja. ;)

  8. anonym says:

    Abre, ved denne type testing er det man betaler for i realiteten rådataene. For å bruke deCODEme som eksempel igjen bruker de en chip som gir deg informasjon om en million SNP markører, som kan lastes ned som en stor datafil. Hvis man skulle ønske det vil det derfor være mulig å slå opp SNP markører assosiert med utseende, personlighetstrekk, adferd, kognitive egenskaper, IQ osv., men avstå fra å slå opp SNP markører assosiert med alvorlig sykdom. Men har man et veldig sterkt ønske om å ikke få vite om en bestemt predisposisjon, er nok det beste å ikke ta en slik test.

  9. abre says:

    Interessant. Og så lenge dette bare gjelder den enkelte, er det jo greit nok. Men jeg ser store utfordringer med hensyn til personvernet. For den dagen kommer nok da forsikringsselskaper, myndigheter, arbeidsgivere, osv. forlanger tilgang til slike data.

  10. anonym says:

    Abre, selv om jeg personlig er veldig positiv til gentesting og tror det om kort tid kommer til å revolusjonere medisinen (ved første konsultasjon hos almennlege vil man kunne fastslå predisposisjoner for sykdommer og få oversikt over medisiner som ikke virker på pasienten), deler jeg de bekymringene du nevner. Dette med forsikringsselskaper tror jeg allerede er et reellt dilemma i USA.

  11. abre says:

    Ja, som så mye annen teknologi er dette et tveegget sverd. Man kan redde liv og hindre lidelse, og man kan skape nye problemer.

    Det er verken realistisk eller ønskelig å la være å ta ny teknologi i bruk, men det går an å hindre misbruk ved å ha klare prinsipielle føringer fastlagt på forhånd. Men det var det da. Når jeg ser hvordan myndighetene forholder seg til rettsprinsipper og personvern pr. i dag, blir jeg ikke akkurat optimistisk.

  12. Oslofeil says:

    Jeg er litt skeptisk til utsagnet “Er oppriktig interessert i å vite hva forskningen faktisk sier om disse tingene” i oppsummeringen din.

    Forskningen kan si så mangt, og en oversikt over forskningen kan gjøres veldig unøyansert ved å bare velge ut visse kilder. Hva syntes du om dette da du leste boka?

  13. abre says:

    Det jeg mener med dette utsagnet er at boka er et korrektiv til det inntrykket man gjerne får i media og offentlig debatt. For biologisk forskning blir ofte skjevt framstilt.

    Nå er all forskningsformidling vanskelig. Det må gjøres forenklinger, og det kan oppstå misforståelser. Når budskapet skal presenteres av journalister som ikke kan noe om det aktuelle faget, og som dessuten gjerne ønsker en sensasjonell vinkling, kan resultatet bli oppslag som har lite til felles med det forskningen faktisk sier.

    Et par misforståelser som er vanlig i forbindelse med evolusjon og biologi:

    a) Det skilles ikke mellom det Pinker kaller «ultimate causes» og «proximate causes». Det første handler om årsakene til at et trekk har utviklet seg: et arvelig trekk som øker sannsynlighet for at individet får avkom, vil gjøre genene for dette trekket vanligere i genpoolen. Det andre handler om årsakene til at vi som individer gjør det vi gjør. Disse to typene årsaker kan være helt forskjellige for den samme atferden. Ta f.eks. sex. På individnivå har mennesker stor sett sex fordi de føler lyst. Men når man snakker om evolusjon må man spørre: hvorfor har folk (og dyr) flest denne lysten? Jo, fordi de individene som har den har mye større sannsynlighet for å føre genene sine videre enn de som ikke har, og dermed har genene som gir denne lysten blitt dominerende. Dette betyr naturligvis ikke at folk har sex i den hensikt å få barn (annet enn en gang i blant). Tvert om, de fleste gjør tiltak for å unngå å få barn. Likevel ser man i lettvinte artikler om biologi at disse to tingene blandes sammen. Her må nok forskerne selv ta en del av skylda, da slomsete språkbruk ofte kan få det det til å høres ut som at genene har hensikter (og at vi dermed har de samme hensiktene).

    b) Ofte blir «medfødt» og «genetisk» framstilt som ensbetydende med fastlagt. Det snakkes om «biologisk determinisme» men dette er altså ikke noe biologene selv tror på. I virkeligheten kan biologiske faktorer (gener, kombinasjoner av gener, hormoner i fosterstadiet, osv) påvirke sannsynligheten for visse typer atferd, akkurat som miljøfaktorer kan gjøre det. Dessuten er det ofte samspillet mellom arv og miljø som er avgjørende: vår biologi påvirker hvordan miljøet påvirker oss.

    Forenklinger og misforståelser er vanlig på de fleste fagområder, men biologien blir dessuten utsatt for en del bevisst forvrengning. Dette henger naturligvis sammen med at biologiske resultater har konsekvenser for menneskesyn og politikk (skjønt ikke på langt nær så dramatiske som noen tror), og at mange dogmer og kjepphester utfordres. Men mye av den ideologiske argumentasjonen mot biologisk forskning foregår egentlig mot stråmenn og uvitenskapelige forenklinger. Jeg tror derfor at det å lese hva forskerne sier istedenfor det media hevder at forskerne sier, vil føre til at mye av grunnlaget for denne motstanden forsvinner.

    Du har selvsagt rett i at det er faglig uenighet på en del områder. Boka nevner noen eksempler på slik uenighet, og den nevner ting som ennå er uavklart. Men hensikten med boka er å gi en generell presentasjon av forskningen på evolusjon og menneskelig atferd, og dette ser det stort sett ut til å være bred enighet om innenfor fagmiljøene. Dokumentasjonen er omfattende, men Pinker har naturligvis også kildehenvisninger til kritikerne av de resultatene han presenterer. Mitt inntrykk er at han er faglig etterrettelig og grundig, og at han presenterer innvendinger åpent og saklig. Og selv om han ikke tar stilling til de konkrete politiske sakene han nevner, prøver han heller ikke å skjule sitt ståsted i mer grunnleggende sammenhenger (religion, etikk, holdning til vitenskap og ideologi, osv).

    Det ser altså ut til at den kritikken som har kommet mot de grunnleggende konklusjonene innenfor dette fagfeltet, har vært ideologisk begrunnet. Det virker lite trolig at Pinker sensurerer relevant faglig kritikk (det ville vi nok ha hørt om), men selvsagt vil hans presentasjon være farget av hans eget ståsted (slik det jo er for alle). Men det bøter man i såfall på ved å lese flere bøker, ikke ved å la være å lese denne.

  14. Virrvarr says:

    Åh, jeg elsker Pinker. Jeg har lest «How the mind works» og denne er neste på leselisten min. Han skriver om temaer som må bli almendannelse i tiden fremover.

  15. abre says:

    Ja, han skriver godt. Jeg får vel sette «How the mind works» på min liste, da.

  16. Capercaillie says:

    Angående “frykten for en biologisk forståelse av mennesket..” bruker jeg å tenke på det slik:

    Å kjenne oss selv og hvordan vi fungerer rent biologisk, psykologisk og det som er fra naturens side, er det å da bedre kunne temme vår natur. Altså, om vi vet hvordan vi reagerer og hvordan vi oppfører oss og ikke minst hvorfor det nettopp er slik; hvilke svakheter vi har og hvilke positive egenskaper vi også har; det bør da heller kunne bidra til noe positivt enn at det skulle lede til moralsk forfall og nihilisme slik som mange svartmaler det.

    Når vi blir redde, så kanskje vi kan identifisere følelsen, sette ord på det, og kanskje jobbe mot frykten på en konstruktiv måte. Når vi blir sinte kanskje vi kan gjøre tilsvarende og stoppe raseriet før det koker over, osv.

    Når vi vet at hjernen vår leser intensjoner inn der det ikke er noe, eller ser mønstre der de ikke finnes, så kan vi kanskje stoppe overtro og konspirasjonsteoritenking før det bærer avsted i den retningen og.

    Selvsagt lettere sagt enn gjort..

    En kan jo her se på det som at man i bunnen har biologien (med variasjon i egenskaper grunnet arv), som så kan overstyres med kunnskap og kultur. Derfor må kultur og kunnskap både tilpasses det underliggende grunnlaget og variasjonen som finnes der, men også like viktig er det at man ikke er relativistisk i forhold til dette som da legges på toppen: En kultur er ikke en kultur er ikke en kultur; en religion er ikke en religion er ikke en religion; en ide er ikke en ide er ikke en ide. De kan representere forskjellige balanser av “sunne” eller konstruktive praksiser og konsepter.

    Vi må jo da revidere kulturer også når vi oppdager at de bidrar til å forsterke negative aspekter ved den underliggende naturen. Religion og kultur er her da ofte tett sammenvevd, noe som alltid vil by på problemer i forhold til dogmer og “tro”. Enda verre er det når man blander politikk inn i samme gryta.

    Ellers: gitt at du da har blitt “programmert” med f.eks. en religiøs forståelse av verden (eller et slags “metafysisk håp” om noe “mening”), har jeg jo da ellers full forståelse av at mange kan føle at det både blir grådig skummelt å gi slipp på dette: Det innebærer en stor kostnad i seg selv å erkjenne at noe ikke er helt rett, og det er også en stor jobb å måtte ta til seg noe nytt – å “reprogrammeres”. Sånn sett tolker jeg derfor svartmalingen mer som en frykt for hva som kan skje med en selv (gitt et slikt utgangspunkt), snarere enn hva som skjer dersom hele samfunnet hadde blitt “programmert riktig” i utgangspunktet.

  17. abre says:

    Ja, vi temmer sider ved vår natur, og jeg er enig: for å lykkes med dette må vi kjenne til hvordan vi fungerer. Men det vi bruker til å temme med er like naturlig som det som temmes.

    For vår natur består ikke bare av slikt vi vanligvis regner som primitivt, så som egoisme, grådighet, vold og begjær. Også trekk som empati, samarbeid, kjærlighet og moral har en biologisk basis.

    Ofte omtales kultur som om den var en frittstående faktor, helt uavhengig av biologien. Men kulturen er jo også et produkt av vår natur, der noen naturlige trekk
    forsterkes/rendyrkes/oppmuntres, mens andre holdes i sjakk, avledes eller undertrykkes.

    Pinker nevner som et eksempel den «sirkelen» som skiller «oss» fra «de andre». Opprinnelig var denne sirkelen liten, og omsluttet kanskje bare familien eller stammen. De som var utenfor var man enten likegyldig til eller fiendtlig overfor.

    Etter hvert som folk ble gjensidig avhengig av hverandre, f.eks. gjennom handel, ble denne sirkelen utvidet. Utvidelsen har fortsatt ved at mennesker har assosiert seg med stadig flere (klanen, byen, distriktet, nasjonen, kultur- og språkfellesskap, felles verdier), og i dag omfatter den i prinsipp alle mennesker, gjennom menneskerettighetene. Som en side ved denne utviklingen har vold avtatt jevnt og trutt.

    Altså en kulturell utvikling der naturlige trekk (empati, gjensidighet, tilhørighet) har blitt generalisert, forsterket og gjort til moralsk prinsipp. Men samtidig ser vi stadig at vi også har tilbøyeligheter som kan føre til at sirkelen snevres inn igjen.

    Religion er en sak for seg. Jeg skjønner at troende mennesker oppfatter en biologisk forståelse av menneskesinnet som truende. Men det er viktig å være klar over at biologien ikke kan brukes til å avvise eksistensen av verken gud, sjel eller en iboende mening med tilværelsen. Den sier bare at slike fenomener er overflødige som forklaringsfaktorer når det gjelder tenking, følelser, atferd, moral, osv. Men det er vel kanskje skremmende nok? Og det koster å endre oppfatning og selvforståelse, som du sier. Det gjelder ikke bare de religiøse, men oss alle sammen.

  18. anonym says:

    I den grad vi “temmer” sider ved vår natur, er det noen gener som “vinner” over andre. Når Richard Dawkins er ateist er det bla fordi han har gener som disponerer ham for et slikt syn, ikke fordi han kan frigjøre seg fra sitt medfødte arvemateriale. Mennesket er en biologisk organisme, og det er Richard Dawkins også. Likeledes er menneskelig kultur 100% biologi, og eksisterer ikke i en paralellverden til den biologiske verden, eller fysikkens verden for den saks skyld. Som Abre er inne på, kan ikke biologi gi svar på metafysiske spørsmål eller hvilke valg vi bør ta i livet. Biologisk vitenskap kan bare hjelpe oss til å forstå hvordan organisk liv fungerer.

    Et viktig biologisk konsept for å forstå sammenhengen mellom genetikk og adferd/kultur er Inclusive fitness.

    Studier av altruistisk adferd hos jorderkorn feks har demonstrert at et ekorns villighet til å utsette seg for risiko for å advare andre om en fare er direkte proporsjonal med hvor nært slektskap (genetisk likhet) ekornet har med individene som er i fare. Tilsvarende vil genetikk også ha betydning for graden av konflikt mellom individer, og mellom ulike grupper, i et samfunn, samt alle mulige andre aspekter ved en populasjons adferdsmønster. Forenklet kan man si at gener konkurrerer mot hverandre, og at mennesket i likhet med andre dyr er arenaer for naturlig seleksjon på gen-nivå, og at kultur speiler populasjonsgentiske forhold.

    Like lite som jordekorn kan overstyre sine egne gener, kan vi mennesker ikke “komme oss ut av” biologien. Hver enkelt av oss er født med ulike genetiske predisposisjoner, og våre tanker og følelser er et resultat av vårt arvemateriale samt den påvirkning vi møter fra våre biologiske omgivelser. Når vi foretar et valg av fri vilje, er det med andre ord en prosess styrt av våre gener. Hver og en av oss er summen av genene vi er født med, og alt vi kan gjøre er å forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen. :)

  19. abre says:

    Takk for interessant link, anonym. De genetiske mekanismene bak altruisme er fascinerende, og noe av dette er også beskrevet i Pinkers bok.

    Kulturen er selvsagt et produkt av vår biologi, men biologien gir et ganske vidt utfallsrom. Ikke alle kulturer (herunder: etiske systemer) er like robuste over tid, eller i møte med alternative tankesett. De erfaringene vi gjør er med på å bestemme hvilke ideer vi slutter oss til, og hvilke vi forkaster.

    Jeg har i en tidligere post gjort meg noen tanker om hvordan kulturell utvikling kan sees som en analogi til biologisk evolusjon, men der det er ideer som konkurrerer istedenfor gener (og «fitness» blir at ideen overlever, sprer seg, og danner opphav til nye ideer). Men biologien ligger jo i bunnen, både som opphav til kulturen i utgangspunktet, og ved at alle våre vurderinger av hvorvidt en idé (f.eks. et etisk prinsipp) er riktig og verdifullt, bestemmes av våre biologiske disposisjoner.

  20. anonym says:

    Veldig interessante refleksjoner du gjør deg i den posten Abre. Er enig i at de biologiske prosessene involvert i altruisme er fascinerende. Etter mitt syn har W. D. Hamilton levert det største teoretiske bidraget til biologien siden Charles Darwin. Som naturlig seleksjon er inclusive fitness genialt beskrivende og gjør det mulig å forstå biologisk mangfold på en helt ny måte.

    Er enig i at man kan snakke om kulturell evolusjon, men genene ligger som du sier i bunnen som en forutsetning så over tid vil kulturell utvikling speile biologisk evolusjon på gen-nivå. Vi må huske på at kultur forekommer hos mange andre arter enn vår egen. Noen bjørner feks lærer sine avkom å fiske med en bestemt teknikk. Å lære denne adferden krever visse genetiske predisposisjoner, og speiler således genetikk. Samtidig vil adferden utgjøre en del av bjørnenes omgivelser noe som igjen påvirker naturlig seleksjon og genfrekvenser i populasjonen, da den nye lærte adferden innebærer en forandring av populasjonens miljø.

    Bjørne-individer som ikke har de nødvendige genetiske predisposisjoner vil ikke adoptere fisketeknikk-memet, så skulle de på en eller annen måte utkonkurrere individene i populasjonen som benytter seg av teknikken vil fisketeknikken dø ut.

  21. abre says:

    anonym:
    Beklager sen respons, men har du link til disse bjørnene? Hadde vært interessant å kikke nærmere på. Og takk for tilbakemelding, forresten!

  22. anonym says:

    Bare hyggelig Abre. Har dessverre ingen lenke til noen artikkel om bjørner (i nordamerika) som fisker laks. De fleste studier av kultur hos andre arter enn vår egen har fokusert på primater, så for det meste er det snakk om anekdotiske observasjoner gjort i forbindelse med andre typer studier. Jeg kan ikke huske hvor jeg leste/hørte at bjørneindivider fisker på forskjellige måter (feks med labben, med munnen, ved å stå på en sten, stå dypt i vannet osv.) og at avkom tar etter sin mor, men er rimelig sikker på at jeg husker dette korrekt da det passer veldig godt med det som er kjent om betydningen av sosial læring hos bjørner (fra mor til avkom). Bjørner er i voksen alder lite sosiale og oppholder seg mest alene, men på gode fiskeplasser samles de og i og med at bjørner er intelligente vil jeg tippe det også forekommer at voksne individer noen ganger også lærer av hverandre, slik kultur spres feks hos japanske snøaper. Det er noen referanser til artikler om sosial læring hos bjørner her og her.

  23. abre says:

    OK, takk. Skal ta en titt!

  24. anonym says:

    Hei igjen. Denne artikkelen er interessant og har kildehenvisninger relatert til det vi har diskutert. Deler av konklusjonen er jeg imidlertid uenig i da jeg i likhet med E. O. Wilson tror samfunnsvitenskapene på sikt vil moderniseres og bli regnet som subdisipliner av biologi, og er tilbøyelig til å tro at gener er mer direkte knyttet til adferd/kultur enn artikkelforfatterne mener.

  25. abre says:

    Takk for artikkel! Interessante poenger, men måten de skiller mellom kultur og natur på er litt uvant.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *