Myten om den blanke tavle

Jeg har ikke pleid å anbefale bøker her i bloggen. Slikt er jo så subjektivt, og jeg ser ikke poenget med å prøve å få fremmede mennesker til å like det samme som meg.

Men ikke alt er subjektivt. Og når ei bok attpåtil handler om nettopp det å klargjøre skillet mellom kunnskap og myter, gjør jeg et unntak: Du bør lese The Blank Slate – The Modern Denial of Human Nature (2002) av Steven Pinker. Og så synser jeg litt om måten den er skrevet på: klar, overbevisende, lettlest og underholdende.

Boka handler grovt sett om de samme temaene som ble tatt opp i TV-serien Hjernevask, pluss en del mer, men uten tabloide journalistknep. Forfatteren er en av verdens ledende forskere innenfor evolusjonspsykologi, men boka er skrevet for ikke-fagfolk, noe som naturligvis innebærer forenklinger. Den er likevel grundig, nøktern og pedagogisk. Og mens Hjernevask-teamet var litt slappe med kildehenvisninger, får man det her i fullt monn.

Gjennomgangstemaet er tre myter som har lagt føringer på folks tenkning gjennom århundrene:

  • The blank slate: forestillingen om at vi fødes uten mentale trekk, slik at personlighet, moral, holdninger, osv, kun er gitt av miljøet.
  • The noble savage: forestillingen om at mennesket i «naturtilstanden» er edelt, altruistisk og fredelig, og at vold og ondskap først og fremst skyldes uheldig miljøpåvirkning fra det moderne samfunn.
  • The ghost in the machine: forestillingen om at jeget/selvet/sjelen er en entitet som er uavhengig av vår biologi.

Selv om de fleste kanskje ikke lenger tror på disse i bokstavelig forstand, viser Pinker hvordan forestillingene passer med vår intuisjon, og hvordan de fremdeles i stor grad ligger til grunn for politikk, utdanning, barneoppdragelse, kriminalitetsbekjempelse, synet på kjønnene, etc.

Boka går igjennom omfattende forskning som viser at disse forestillingene er feilaktige. Sammenhengene blir presentert på en lettfattelig måte, og underveis blir det også tydelig hvor stor forskjell det er mellom det biologisk forskning faktisk sier, og måten dette ofte blir framstilt på i offentlige debatter (med stråmannsargumentasjon mot «determinisme», «biologisme», osv).

Mye av motstanden mot denne forskningen skyldes frykten for at en biologisk forståelse av mennesket skal undergrave visse grunnleggende rettigheter og moralske prinsipper. Pinker viser at denne frykten er ubegrunnet, og at det snarere er det å benekte de biologiske sammenhengene som kan være farlig.

Pinker er innom en rekke politiske eksempler underveis, uten å ta standpunkt til selve sakene. Han påpeker derimot at avveininger mellom ulike hensyn (som jo er det politikk dreier seg om), bør være basert på best mulig kunnskap. Man bør vite så mye som mulig om de konsekvensene bestemte tiltak kan få, både ønskede og uønskede.

Han leverer imidlertid et sterkt (og vitenskapelig underbygd) forsvar av humanisme og menneskerettigheter, og viser hvordan ideologier i begge ender av den politiske skalaen bygger på uriktige forutsetninger om menneskets natur. For selv om kunnskapen ikke tvinger oss til å endre våre verdier og mål, har den likevel store konsekvenser for gyldigheten av enkelte politiske ideer og modeller. Dessverre fører dette ofte til at folk heller avviser kunnskapen enn å justere sine oppfatninger. Pinker skriver:

People’s opinion on politics, violence, gender, children, and the arts, help define the kind of person they think they are and the kind of person they want to be. They prove that the person is opposed to oppression, violence, sexism, philistinism, and the abuse or neglect of children. Unfortunately, folded into these opinions are assumptions about the psychological makeup of Homo Sapiens. Conscientious people may thus find themselves unwittingly staked to positions on empirical questions in biology or psychology. When scientific facts come in they rarely conform exactly to our expectations; if they did, we would not have to do science in the first place. So when facts tip over a sacred cow, people are tempted to suppress the facts and to clamp down on debate because the facts threaten everything they hold sacred. And this can leave us unequipped to deal with those problems for which new facts and analyses are most needed.

I Hjernevask-serien kunne man få inntrykk av at biologifiendtlighet og sosialkostruktivismens hegemoni i politikken var noe særnorsk. Boka viser imidlertid at dette preger alminnelig tenking verden over, og at de ovennevnte mytene opptrer både på høyre og venstre side i politikken. Pinker nevner flere rystende eksempler på sensurforsøk og hetskampanjer mot forskere i USA, der forskningsresultater som burde være nokså ukontroversielle har blitt forvrengt og omtalt som «nazisme», «rasisme», osv. Konfliktene mellom fagmiljøer her til lands virker nokså ubetydelige i forhold.

Du bør særlig lese boka hvis du:

  • Er oppriktig interessert i å vite hva forskningen faktisk sier om disse tingene.
  • Irriterte deg over form og framgangsmåte i TV-serien Hjernevask.
  • Synes det høres skremmende ut at «vi er styrt av genene våre».
  • Mener at kultur er uavhengig av biologi.
  • Mener at moral, holdninger, kjønnsforskjeller og atferd bare er et resultat av kultur og kan formes uten grenser, gitt de riktige sosiale betingelsene.
  • Gjerne vurderer forskningsresultater utfra antatte politiske eller etiske konsekvenser.
  • Mener at ideen om biologiske forskjeller mellom mennesker er et uttrykk for en bestemt politisk agenda.
  • Mener at kunnskap om biologiske forskjeller mellom mennesker kan være skadelig, enten dette er korrekt eller ikke.
  • Mener at fenomener som kjønnsdiskriminering, rasisme, tvangssterilisering, folkemord, osv, skyldes aksept av biologiske forskjeller mellom mennesker.
  • Er politiker, lærer eller forelder.

Les mer:
Skeptikerens grundige omtale av boka.
Pinkers artikkel Why is there peace?

This entry was posted in Etikk, Fag & funderinger, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

25 Kommentarer til Myten om den blanke tavle

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *