Ondskap på boks

Når stillferdige, innadvendte ungdommer plutselig dreper, trenger vi en forklaring. Helst en enkel en.

Film, for eksempel. Det viser seg nemlig ofte at disse ungdommene har sett mye voldsfilm, eller porno. Kanskje begge deler. Rock er en annen mulighet. Dyster og aggressiv rock, med satanistiske symboler på coveret. For ikke å snakke om dataspill, med skyting og dreping: – Han holdt seg mye for seg selv. Satt time etter time og spilte 'Doom-slayer-zombie-whatever'.

Så må man bare late som man ikke vet at massevis av andre ungdommer kikker på de samme filmene, hører på den samme musikken og spiller de samme spillene, uten å opptre aggressivt eller unormalt.

I gamle dager, før film og rock og PC, hadde man enda enklere forklaringer. Da gjorde mennesker grusomme ting fordi de var onde. Ingen spurte hvorfor de var onde; det var bare noe man var. Det vil si, det fantes en gang en forklaring på det også: djevelen.

I dag vet vi at atferd har årsaker, og at disse sjelden er enkle. Vi vet f.eks. at personlighetstrekk i stor grad er arvelige, og at man kan være mer eller mindre disponert for å ty til vold. Men de fleste blir jo ikke mordere, uansett personlighetstrekk. Videre vet vi at det er mindre vold i dag enn i tidligere tider, og at måten samfunnet fungerer må ha mye å si. Dessuten påvirkes vi naturligvis av individuelle opplevelser, også dataspill og andre medier. Men de fleste blir altså ikke voldelige. Hvorfor går det så galt for noen?

Det er neppe mulig å si noe sikkert om verken bakenforliggende eller utløsende årsaker i enkelttilfeller. I beste fall kan man finne korrelasjoner mellom visse faktorer – biologiske, kulturelle, sosiale – og visse typer atferd. Noen av faktorene er like for mange, andre er individuelle. Noen påvirker oss over tid, andre er skjellsettende enkeltopplevelser. Felles for de fleste av dem er at de er utenfor den enkeltes kontroll.

Det siste har mange problemer med. For hvor blir det i såfall av det personlige ansvaret? Da er det nok greiere å tro på ondskapen i form av video, spill og musikk – konkret og håndgripelig og tydelig merket. For da vet vi jo hvor vi har ham, djevelen.

Se også: Hva hvis ansvar ikke finnes?

This entry was posted in Betraktninger, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

4 Kommentarer til Ondskap på boks

  1. Sigrun says:

    Selv om faktorer som påvirker er utenfor ens kontroll, så kan man selv velge om man skal løfte hånda i været og slå eller om man skal holde hånda i ro. Det er nettopp at man har dette valget folk med trøbbel burde få lære på skolen, hos terapeuter, sosialarbeidere, etc.

  2. abre says:

    Sigrun: «Selv om faktorer som påvirker er utenfor ens kontroll, så kan man selv velge om man skal løfte hånda i været og slå eller om man skal holde hånda i ro.»

    Det er ikke opplagt, det heller (se linken under posten). Men enig i at vi bør se det sånn, uansett.

  3. Inger says:

    Aggressive dataspill kan vel virke i begge retninger. De kan være en kanal for å få ut indre aggresjon slik at trykket letter,og de kan fjerne hemnninger mot å gi uttrykk for den indre aggresjonen.
    Jeg vet at det også finnes kriminalforfattere som stiller seg dette spørsmålet: Hvorfor er det ofte de stille og tilbaketrukne som utfører den verste volden,ikke de utagerende “slåsskjempene”? Jeg tror det er fordi de aldri har gjort erfaring med ekte verdsetting og omsorg,og derfor forsøker å lage en mest mulig perfekt ytre fasade for å gjøre seg verdige til fellesskap og kjærlighet. Men dermed lagres stadig større mengde bitterhet og frustrasjon innenfor fasaden inntil trykkokeren eksploderer.

  4. abre says:

    Jeg er enig i at omsorg og verdier må læres. Men det er visst en myte at aggresjon er et “indre trykk” som man bør lette på. Det ser ut til at det er motsatt: Man blir mer aggressiv av å ta ut aggresjon.

    Se f.eks. http://www.psykologibloggen.no/?p=1243

Leave a Reply to Inger Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *