Opp og fram

«Karrierestigen» er et forbausende vanlig bilde i arbeidslivet: at man klatrer. Gjerne over andres rygg.

Man utvikler seg naturligvis. Man lærer stadig mer, og får mer erfaring, og etter hvert søker man gjerne andre (og kanskje større og mer utfordrende) oppgaver. Dette kan jo beskrives som et steg videre eller oppover, men det er vanligvis ikke det man mener med «karriere» og «avansement».

Man mener ledelse. Noen ganger fungerer dette nærmest som en påskjønnelse: Hvis man har vært flink til noe en stund, eller har mer erfaring enn de andre, har man liksom fortjent å «rykke opp». Og det forventes at man ønsker det.

Selv har jeg aldri skjønt dette. For det første skjønner jeg ikke ambisjonen: at mennesker som har tatt en bestemt utdannelse innenfor et bestemt fag plutselig snur om og får lyst til å koordinere og administrere andre i stedet. Men her spiller det selvsagt inn at avansementet innebærer økt lønn og status. Dermed fristes mange til å ta på seg oppgaver de egentlig ikke er motivert for.

For det andre skjønner jeg ikke koblingen til status. Kan det være så enkelt at primitivt maktbegjær fremdeles bestemmer hva som verdsettes? Er det tidligere tiders dyrking av maktposisjoner som ennå henger igjen? Men i dag er ledelse et fag. Det er noe man bør være utdannet til og interessert i. Det forutsetter også visse personlige egenskaper. Det bør ikke være noen målestokk på generell erfaring eller faglig dyktighet. At man er god i sitt eget fag tilsier på ingen måte at man har forutsetninger for å administrere andre innenfor samme fagfelt. Og ihvertfall ikke innenfor andre fagfelt, noe som også er forholdsvis vanlig.

Det har heldigvis blitt mer vanlig å belønne faglig utvikling, slik at den som vil «klatre» kan gjøre det i en stige bestående av kompetanse og spesialisering, istedenfor i et hierarki. Men fremdeles er det nok lederansvar som gir mest status, og mange er veldig opptatt av det. Det er deprimerende å tenke på hvor mye kompetanse som er bortkastet og hvor mye dårlig ledelse som finnes, bare på grunn av denne forestillingen om at man skal «oppover».

Se også:
Hva er vellykkethet?
Hva slags konkurranse?

This entry was posted in Betraktninger, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

2 Kommentarer til Opp og fram

  1. Jeg har inntrykk av at “karrierestigen” bare er viktig nettop for de som sikter mot lederstillinger. Der er det viktig å klatre, og komme videre og oppover.

    Men det betyr ikke at det bare er de som klatrer stigen som bryr seg om status, bare at andre bryr seg om andre former for status.

  2. abre says:

    Jo, men hvorfor? Det å være opptatt av ledelse (som fag) burde ikke tilsi at man er opptatt av klatring. Hvis det er maktbegjær som ligger bak blir det enkelt å forklare, men er det sånn?

    Jeg stusser også over de mange som etter noen år havner i lederstillinger, uavhengig av hva de har utdannet seg til og hva de ellers er interessert i. Jeg gjetter på at det er fordi det gir (mest) status (og at det igjen henger sammen med makt?), samt på grunn av forventninger/press fra omgivelsene (f.eks. ved at man blir smigret av å bli vist tillit). Jeg tror dessuten at forestillinger om «oppover» og «videre» er veldig grunnleggende i vår kultur, og i arbeidslivet er hierarkiet den mest opplagte stigen.

    Noen vil nok påstå at det er ansvar som gir status, men det tror jeg er feil. F.eks. er ikke sykepleier et høystatus-yrke.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *