Fravær og moral

I den TV-sendte sykefraværsdebatten fra Litteraturhuset torsdag 7/1 var det særlig tre uttalelser jeg bet meg merke i:

Den ene kom fra Oslos ordfører Fabian Stang. Såvidt jeg forsto var budskapet hans at han hadde hatt god nytte av sin evne til å løfte seg selv etter håret. Hans eneste anbefaling til andre som slet var visst at de også burde ha slike evner.

Den andre kom fra statsminister Jens Stoltenberg. Han tok til orde for å handle før vi har funnet ut hva som er problemet og hva det skyldes. Dette er forsåvidt kjente toner fra politikerne. Man har lange tradisjoner for både symbolpolitikk og å kaste bort store ressurser på tiltak man ikke kjenner konsekvensene av.

Den tredje var ved legen Jørgen Skavlan, som avslørte manglende tro på vitenskapen. Han mente visst at det ikke var noen vits i å forske på årsakssammenhenger, fordi fagfolk uansett ville ha flere forklaringsmodeller. Det er nokså spesielt å høre slikt fra en lege.

Debatten handlet mest om personlig arbeidsmoral. Dette er selvsagt både legitimt og interessant å diskutere. Man må også gjerne mene at dette er et viktig moment i forbindelse med sykelønnsordning og offentlige utgifter, men jeg synes at det i såfall bør sannsynliggjøres. Det virker som man bare tar dette for gitt, og ukritisk lar det få legge premissene for debatten.

Jeg er enig i at de siste par generasjoner har en annen holdning til arbeid enn generasjonene før. Pliktfølelse og lojalitet er nok ikke like sterk i dag, verken overfor arbeidsgiver eller samfunnet. Vi har blitt vant til goder og rettigheter, og vi har nok større forventninger i mange sammenhenger.

Da folk ble syke på min bestefars tid, måtte de ofte gå på jobb uansett. Alternativet var å stå uten inntekt og kanskje miste jobben. Mange kronisk syke hadde dermed en fryktelig hverdag. De som uansett ikke greide å være i fast jobb var avhengig av hjelp fra andre. I dag har vi rett til å være hjemme når vi er syke, og vi har rett til å ikke bli økonomisk skadelidende. Det er klart at denne samfunnsutviklingen har preget måten folk tenker på. Vi stiller andre krav og vi forventer mer. Men er dette negativt? Er det galt at vi regner godene våre som rimelige og rettferdige? Jeg synes ikke det. Tvert om; det er et uttrykk for framskritt at folk i dag anser trivsel, trygghet og fravær av lidelse som en normaltilstand.

Så kan man selvsagt velge å fokusere på ytterpunktene. Mange av oss (tror at vi) vet om noen som «sykmelder seg» uten grunn, som ikke gidder å jobbe, som bare krever, og som snylter på systemene. Slikt er provoserende, og det er klart vi bør forsøke å gjøre noe med dette dersom vi kan få det til med rimelige midler. Men utgjør slike problemer en vesentlig økonomisk faktor? Er de store nok til at det er riktig å legge vekt på dem når sykefravær og sosiale ordninger diskuteres? Lite tyder på det. Korttidsfraværet er stabilt, og Norge ligger helt i verdenstoppen både når det gjelder arbeidsdeltakelse og produktivitet. Jeg tror at misbruk av ordningene utgjør en forholdsvis uvesentlig andel av fravær og kostnader. Dessuten vil dette uansett aldri kunne reduseres til null. Ethvert gode vil misbrukes. Erfaringer
fra Sverige
tyder på at det koster mer enn man får inn dersom man forsøker å få tak i det misbruket som ikke fanges opp av de vanlige rutinene. Her forutsetter jeg at NAV begynner å virke igjen.

Det er langtidsfraværet som øker, og dette skyldes delvis at flere eldre og kvinner er i jobb enn tidligere, og delvis at det er flere «marginale» arbeidstakere når sysselsettingen er høy.
Jo mer inkluderende arbeidsliv, desto høyere sykefravær. Og så har finanskrise og svineinfluensa kommet på toppen. Men ikke alt kan forklares slik, hevdet statsministeren i debatten. Nei, det er mulig. Men så får vi forske på det da, sånn at vi
vet hva som er problemet. Det kan nemlig bli svært vanskelig å redusere sykefraværet når vi ikke kjenner sammenhengene, ihvertfall hvis vi skal unngå å underminere selve rettighetene i prosessen.

Andelen uføretrygdede har også økt, til tross for ambisjoner om å inkludere folk med redusert arbeidsevne. Men også her virker det snodig å fokusere på de få som ikke gidder, når så mange som vil jobbe ikke får. Private bedrifter har få insentiver til å ansette mennesker med lav arbeidsevne og null fleksibilitet. Dette burde være enklere å få til i det offentlige, hvor det tradisjonelt har vært mindre arbeidspress, og der
kravene om lønnsomhet ikke har vært knyttet til den enkelte funksjon i samme grad. Men arbeidslivet har endret seg.

Det stemmer riktignok som det ble nevnt i debatten, at arbeidet har blitt lettere enn før, i den forstand at vi jobber færre timer, har mindre fysisk krevende oppgaver, og har fått en bedre arbeidsmiljølov. Dette burde tilsi nedgang i sykefraværet. Men vi må nesten ta med den andre siden av utviklingen også: Større krav til fleksibilitet og kompetanse, raske og omfattende omstillinger i offentlig sektor, sterkere innslag av konkurranse og evaluering, usikkerhet over tid, og underbemanning. Og altså nå også mistenkeliggjøring. Skal jeg gjette – og det ser jo ut til å være metoden – vil jeg tro at disse siste faktorene har mer å si for sykefravær og uføretrygd enn antall timers arbeidsuke.

Jeg tror vi må velge. Hvis vi vil at flest mulig skal bidra i arbeidslivet med den arbeidsevnen de har, må vi legge til rette for det, og så må vi akseptere at produktiviteten blir som den blir, og at sykefraværet øker. Hvis vi vil ha høyest mulig produktivitet i alle ledd, må vi også godta at en større andel av befolkningen havner utenfor arbeidslivet.
Dersom bare trygdeytelsene blir lave nok (for eksempel null), vil det siste lønne seg. Så lenge trygdeytelsene er gode vil det imidlertid lønne seg å betale folk lønn for å gjøre litt, framfor å betale dem trygd for å gjøre ingenting. Dertil kommer de menneskelige sidene av saken.

Det hjelper heller ikke på debatten at man sammenligner epler og pærer. Det påpekes for eksempel at Norge har mange uføretrygdede og høyt sykefravær i forhold til andre land, men disse landene har stort sett lavere arbeidsdeltakelse enn oss totalt. Det er klart vi kan bli kvitt mye av uføre- og sykestatistikken hvis vi kaller disse arbeidsledige i stedet. Det sammenlignes dessuten med hvordan det var «før». Men vi skal ikke så langt tilbake før vi hadde en stor gruppe hjemmeværende husmødre. Disse sto utenfor arbeidslivet uten å havne i stigmatiserende statistikker eller ligge fellesskapet til byrde, og de utførte dessuten gratis omsorgsarbeid når de nærmeste falt utenfor. Mange land har denne modellen fremdeles. De som synes dette er et eksempel til etterfølgelse bør si det tydelig.

Jeg tror også at velferdsstaten etter hvert vil kunne bli for dyr å opprettholde på dagens nivå. Pensjonistene vil utgjøre en stadig større andel av befolkningen, og oljeinntektene vil etter hvert falle bort. Dette må vi ta på alvor. Men da bør vi diskutere offentlig sektor generelt. Jeg forstår ikke hvorfor dette automatisk gjøres til en debatt om sykefravær og sykelønnsordning. Skal syke mennesker bære hovedansvaret for at vi lever over evne? Rettighetene ved sykdom utgjør etter min mening selve kjernen i velferdsstaten, og bør være det siste vi kutter i.

This entry was posted in Etikk, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

6 Kommentarer til Fravær og moral

  1. Jeg savner det prinsippielle perspektivet i denne debatten: Hvilken type sykelønnsordning er det mest _rettferdig_ å ha?

    Kan man svare på det løser alt annet seg. F.eks. blir det mindre relevant om fraværet er stigende, synkende eller stabilt.

    Omformulert blir spørsmålet: Hvor mye kan jeg forvente å få av penger fra andre nordmenn når jeg blir syk, og hvilke krav bør de kunne stille til meg i gjengjeld?

    Fra det perspektivet virker det for meg urettferdig å ikke ha karensdager. Det er urettferdig å få støtte når du sannsynligvis ikke trenger det.

    Det er også urettferdig å gi penger til langtidssykemeldte som potensielt kunne vært i jobb, hvis de bare fikk nok oppmuntring og hjelp. Samtidig er det rettferdig at de som ikke kan jobbe, slipper å bli stresset og mistenkeliggjort.

    Dette er en vanskelig grense å trekke. Men til forskjell fra debatten om sykefraværet går dette til kjernen av hva saken handler om.

  2. abre says:

    Hva som er rettferdig er et verdispørsmål, og dermed vanskeligere å diskutere enn noe annet. Men jeg er enig i at hver enkelt bør gjøre seg opp en mening om dette, og redegjøre for det i debatten.

    Selv synes jeg for det første at sykelønnsordningen må legges opp etter de som faktisk er syke, og som dermed ikke velger sin situasjon selv. Jeg synes videre det er et rettferdig utgangspunkt at man ikke skal tape økonomisk på å bli syk, uten at jeg dermed mener at dette skal være helt rigid.

    Jeg er enig i at det er urettferdig å gi penger til langtidssykemeldte som kunne vært i jobb, men problemet er jo å skille disse sikkert fra langtidssykemeldte som ikke kunne vært i jobb.

    Jeg er ikke prinsipielt imot karensdager, men ser ikke helt hvordan det vil hjelpe noe særlig på langtidsfraværet. Og det kan gi store økonomiske utslag for lavtlønte som er ofte (kortvarig) syk.

  3. Verdispørsmål er vanskelig å diskutere, men vi lurer oss selv hvis vi tror at velferdsordninger ikke først og fremst handler om verdier.

    Korttidsfraværet er uviktig i det store bildet, på samme måte som det er uviktig om staten mister en milliard eller to. Hvis vi ser dette fra et prinsippielt perspektiv blir det derimot et mål i seg selv at ordningene våre er rettferdige.

    Vi kan ikke bare legge opp sykelønnsordningen etter de som er syke, men også etter de som ønsker å utnytte systemet. Hvis alle var å stole på hele tiden var det mange problemer som ville vært mye enklere. Men sånn er det ikke, så vi trenger iallefall en ordning som er slik at ikke utnyttingen tar overhånd. Jeg hørte nylig om en arbeidsplass hvor noen truet arbeidsgiveren sin med å sykemelde seg hvis de ikke fikk viljen sin i en konflikt. Det fikk de ikke, og like etterpå hadde de en måneds sykemelding.

    Men vi kan ikke bare tenke på snylterne heller – jeg tror ikke de er så mange. Jeg tror en større gruppe er folk som kunne vært i jobb, men som trenger en kombinasjon av hjelp, oppmuntring og et spark bak for å komme seg ut av en fastlåst situasjon. I dette tilfellet kan sykelønnsordningen være urettferdig både mot de som betaler for den og for den som benytter den.

  4. abre says:

    Jeg mener at man må ta utgangspunkt i de som faktisk er syke. Det er dem ordningen er til for. I hvilken grad man så må tillempe systemet med tanke på misbruk kommer an på hvor stort dette problemet er, samt hvilke konsekvenser dette får for de reellt syke. Det ser ut til at dette problemet er lite.

    «Jeg tror en større gruppe er folk som kunne vært i jobb, men som trenger en kombinasjon av hjelp, oppmuntring og et spark bak for å komme seg ut av en fastlåst situasjon.»

    Det er jeg enig i. Men foreløpig virker det som det er mest moralisering basert på antakelser.

  5. Sus Scrofa says:

    Sykelønn er en forsikringsordning, og jeg synes ikke det er noe urettferdig i seg selv med forsikring uten egenandel. Det kan være uhensiktsmessig, men det er noe annet.

    Jeg ser at forskerne er ravende uenige også:
    http://www.dn.no/forsiden/naringsliv/article1815954.ece
    http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/article1816200.ece

    Begge fra i dag.

  6. abre says:

    Interessant. Når forskerne er uenige må forskningen være mangelfull.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *