Menn som stirrer på verktøy

Jeg er nok en typisk mann på mange områder. Men enkelte såkalt mannlige trekk forekommer meg å være like gåtefulle som, la oss si, skosamling hos kvinner.

Ta for eksempel dette med håndverk og verktøy. Og da tenker jeg ikke på dem som har dette som yrke eller hobby, og som først og fremst er opptatt av å skape noe. Heller ikke på det å være praktisk anlagt, sånn at man er i stand til å gjøre selv det som må gjøres. Nei, jeg sikter til menn med en sterk fascinasjon – for ikke å si fetisj – for selve utstyret, og det å håndtere det. Jobben som skal gjøres er mest et påskudd for å få boret og hamret og pumpet litt, og befølt redskapen.

Du kan se dem luskende omkring hos byggvare- eller jernvarehandlere, uten noe egentlig ærend. De går bare og titter fascinert på verktøy og materialer, som barn i en lekebutikk, mens de snuser inn duften av trespon og maling. Kanskje slår de av en prat med de ansatte, spør litt om priser, deler noen erfaringer.

Men du treffer på dem overalt. Prøv for eksempel å sette i gang med noe arbeid i garasjen, med åpen port. Da kommer de gjerne stimlende, de mannlige naboene man ellers ser så lite til. Mannfolk synes nemlig det er mye enklere å slå av en prat dersom det kan foregå over en motordrevet innretning eller et fettete koppnøkkelsett.

Selv driver jeg og pusser opp for tida, og har forsåvidt sansen for det. Jeg liker å planlegge hvordan det skal bli, og det er stas når ting blir ferdig. Alt imellom er imidlertid bare noe som må gjøres. Det meste er helt greit arbeid, for all del, og man kan la tankene vandre mens man jobber, men interessant er det ikke. Det er ikke noe å snakke om. Selv om jeg gjerne nevner for venner hva jeg driver med, og godt kan spørre folk om råd, er ikke dette stoff som er egnet til konversasjon. Mener jeg.

Mange menn ser vesentlig annerledes på det. Når jeg kommer bærende på et spann maling og en tapetrull, står de der, med oppspilt mine:

– Ja, se der ja! Oppussing på gang?

– Joda …

Og dermed får jeg lange foredrag om maling og fuging og lim, detaljerte beskrivelser av ymse snekkerprosjekter, betraktninger om ulike kvaliteter av ditt og datt. Og verktøy. Særlig verktøy. Jeg har overhørt vidløftige diskusjoner bare om slagbormaskiner. Jeg har sett det glitre i øynene til menn når de snakker om å bruke ei motorsag. Og da hender det jo at jeg får lyst til å bidra med egne erfaringer. Kanskje noen ord om tannpuss eller støvsuging? Eller om gleden ved å håndtere en skikkelig ostehøvel?

Se også:
Stereotypisk
Om menn og klær
Social behaviour in the male primate

This entry was posted in Betraktninger, Kjønn, Tant & fjas. Bookmark the permalink.

6 Kommentarer til Menn som stirrer på verktøy

  1. Hehe. Jeg har nok redskap til å drive en hel byggevirksomhet. Men i motsetning til deg stanser det gjerne ved beundringen. Bruken blir det sjelden noe av.

  2. abre says:

    Med meg er det omvendt. Jeg mangler stadig det rette verktøyet, og må kjøpe etter hvert. Jeg er ikke i stand til å skille mellom god og dårlig kvalitet, men har skjønt såpass at man ikke skal handle på Europris.

  3. Anathema says:

    He he he, lykke til med oppussingen, sier nå jeg. Menn som står med stjerner i øynene og ser på powertools, ja. Det høres velkjent ut. Jeg synes faktisk det er litt søtt.

  4. hildeG says:

    Hehe, det går greit å handle på Europris dersom du 1. kjøper noe de har tatt inn som partivare av et kjent(og godt merke), 2. Vet med sikkerhet at dette er noe du ikke kommer til å bruke med enn en gang (og derfor vil betale minst mulig).
    Her i huset er det stort sett jeg som håndterer den type verktøy, og har antagelig omtrent samme innstillingen som deg. Men av en eller annen grunn kommer ikke mannfolka bort og prater med meg, gitt. Hva det nå enn kan skyldes…

  5. abre says:

    Anathema:

    Takk skal du ha. Og joda, de er så søte så. :)

    HildeG:

    Da jeg trengte pussemaskin til en engangsjobb for noen år siden, kjøpte jeg på Europris. Men skrujern og sånt har jeg lært meg å handle andre steder.

    Dårlig gjort av gutta å ikke slå av en prat. Men det er kanskje en slags “male bonding”-greie, det der.

  6. hildeG says:

    Det er utvilsomt noe med “male bonding”, ja. De snakker ikke til meg, de snakker om meg. Da jeg byttet ut kjøkkenet for noen år siden, hadde de litt av hvert å snakke om i gata her, skjønte jeg. Gærne kjerringa…
    Nærmeste naboen er grei, da. Han har lært meg å bruke motorsag og kommer og hjelper meg når det er kinkige trær som skal ned.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *