Sannhet, selvrefleksjon og synsing

Jeg er ikke særlig belest uti sosiologien, må jeg innrømme. Når noen nevner Foucault, tenker jeg på Léon, ikke Michel. Og Bourdieu, er ikke det en rødvin? Og Frankfurter er vel en pølse?

Men jeg har «Det annet kjønn» stående i hylla, og jeg skal lese den. Men det blir nok Steven Pinker først.

Det er realfag jeg har et nært forhold til, og dette farger jo mitt syn på verden. Dessuten mener jeg at det er innenfor realfagene man i størst grad lever opp til de vitenskapelige idealene – ikke fordi forskerne er verken bedre eller mer redelige enn i andre fagmiljøer, men fordi disse fagene er lettest å behandle vitenskapelig.

Jeg hører imidlertid ikke til dem som fnyser av samfunnsfag og humaniora. Jeg mener ikke at hypotetisk-deduktiv metode er den eneste vei til kunnskap. Men jo mer vi fraviker det kvantifiserbare og direkte etterprøvbare, jo mindre tydelig blir skillet mellom fakta og objektive beskrivelser på den ene siden, og argumentasjon og synspunkter på den andre. Derfor er slike fag langt mer utsatt for politisering og utenomfaglige agendaer enn det naturvitenskapen er.

Det er stor forskjell på å beskrive henholdsvis fysiske fenomener og menneskelig atferd. Når vi selv er objektene for forskningen blir ikke bare sammenhengene mer komplekse; vi innfører også flere nivåer for beskrivelse og fortolkning. Vi kan studere hva mennesker gjør, hva mennesker tenker og føler, hvordan vi
reagerer på hverandres atferd, hvilke oppfatninger vi har om andres oppfatninger – vi kan beskrive beskrivelsene, studere vår egen innsikt, osv. Dermed blir skillet mindre klart mellom det som skal forstås og det apparatet vi forstår det med.

Innenfor noen fagretninger ser man ut til å ha gitt opp selve forestillingen om en objektiv virkelighet. Alt blir til konstruksjon
i hodene våre. Å beskrive virkeligheten flyter sammen med å skape den.

Da er jeg ikke med lenger.

Når metodene våre kommer til kort, er det viktig at vi aksepterer dette og innser at det er grenser for hva vi kan si noe om. For det er ikke virkeligheten som er diffus og subjektiv, det er vår persepsjon og beskrivelse av den. Dersom man ikke skiller klart mellom dette, legges fagene enda mer åpne for ideologi, synsing og
moter. I ytterste fall blir enhver virkelighetsbeskrivelse like legitim, og viten opphører å ha mening.

This entry was posted in Fag & funderinger, Frustrasjoner, Kjønn, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

9 Kommentarer til Sannhet, selvrefleksjon og synsing

  1. Strekker says:

    Ah, du kan tro jeg tenker mye på dette om dagen. Jeg vil gjerne illustrere med noen tanker om et eksempel fra mitt liv som vordende rettssosiolog (se på det som gjesteblogging i kommentarfeltet):

    Jeg er er i startfasen på et prosjekt hvor jeg skal undersøke rettskildebruk på et bestemt felt i forvaltningen. Altså: Jeg vil vite hva de som behandler en bestemt type saker, bruker for å komme frem til et vedtak – er det lov, forskrift, rundskriv fra sentral etat, lokal praksis/rutine, muntlig veiledning fra kolleger, skjønn? Svaret er sikkert en god blanding, med hovedvekt på de siste elementene i oppramsingen.

    Det er flere vansker med å undersøke dette, fordi det er mennesker som må gi meg informasjonen. De kan huske feil, misforstå spørsmål, prøve å tilpasse svaret i en retning de tror vil få dem til å fremstå i et heldig lys – og så videre, og så videre. Fordi et masterprosjekt er kortvarig, og man ikke har penger til rådighet, er det ikke aktuelt for meg å gjennomføre en større, kvantitativ undersøkelse. Det er også litt vanskelig å få utført en sånn undersøkelse i dette tilfellet, fordi det nesten ikke fins systematisk kunnskap om denne saksbehandlingen slik den foregår i ulike fylker. Det vil altså være vanskelig å utforme et spørreskjema som “treffer”. Av samme grunn er det vanskelig å utforme meningsfulle hypoteser som kan bekreftes/forkastes (se dessuten om manglende retestbarhet under).
    Kvantitativ metode er altså utelukket, og jeg skal derfor intervjue fem til ti saksbehandlere i strategisk valgte fylker (fylker som det er god grunn til å anta at har ulik praksis i denne typen saker). Fallgruvene ved intervju er dels overlappende med fallgruvene ved spørreskjema, det har noen andre fordeler og noen andre ulemper, men jeg skal ikke gå i dybden på dette her. Men min undersøkelse kan godt fungere som forprosjekt for en større, kvantitativ undersøkelse.

    Allerede nå ser vi jo at det er begrenset hva vi kan få vite om rettskildebruken i denne saksbehandlingen. Og funnene mine vil ikke være retestbare, heller ikke om undersøkelsen hadde vært kvantitativ, for det er sannsynlig at praksis i de ulike enhetene vil bli lagt om etter at jeg har gjennomført undersøkelsen. (Ledelsen kjenner til undersøkelsen, og det er sannsynlig at de vil bruke funnene til å prøve å få en mer enhetlig praksis). Dette betyr igjen at gjennomføringen av prosjektet er følsom, fordi jeg vet at noen av kildene har klare interesser i hvilke konklusjoner de vil jeg skal trekke. I verste fall vil jeg bli utsatt for bevisst vridd eller feilaktig informasjon. Undersøkelsen er på en måte politisert, enten jeg er det eller ikke. Så må jeg bare gjøre mitt beste for å holde tunga rett i munnen. Selv har jeg ingen interesse av at funnene skal være det ene eller det andre, jeg er bare oppriktig nysgjerrig på hvordan dette foregår.

    Men vanskene er ikke omme her. For at dette ikke bare skal bli en frittstående ad hoc-undersøkelse som bare kan brukes til å si noe om saksbehandlingen av akkurat denne typen saker i dette organet i disse fylkene på dette tidspunktet, forventes det at jeg knytter an til sosiologisk teori i analysen av funnene. Stemmer funnene eller stemmer de ikke med teorier om f.eks. førstelinjebyråkrater og deres mestring av stor saksmengde/begrensede ressurser/komplekse regelverk (som det har vært forsket mye på, og derav utledet teori)? Har jeg nok inforfmasjon til å antyde hva som kan forklare eventuelle store sprik mellom mine funn og sentrale teorier? Dette syns jeg er vanskelig, også fordi det er vanskelig å vurdere hva slags teorimateriale som holder vann (innenfor tidsfristene). Ideelt ville jeg gått gjennom undersøkelsene som teorien hviler på og sett på metodologien i dem, samt på metodologien i samlingen og teoretiseringen av empirien. Men det er fullstendig utelukket, så mye tid har jeg ikke. Så det er en viss fare for at jeg vil teori som kanskje ikke holder vann. Men jeg vil legge mer vekt på min empiri enn på andres teori, tror jeg.

    Så – kan vi i det hele tatt få vite noe om rettskildebruken på dette feltet? Ja, det tror jeg da virkelig vi kan, og ikke minst tror jeg at vi kan få et inntrykk av tendenser, selv med et begrenset intervjumateriale: Sentralisert og standardisert behandling, eller mye skjønn og ad hoc-løsninger? (Trenger jeg si at svaret på disse spørsmålene har politiske implikasjoner? På den ene siden kan skjønnsbehandling være bra og nødvendig fordi sakene kan være komplekse og det er vanskelig å angi nøyaktig vekting av alle mulige elementer i lov eller forskrift. På den andre siden kan utstrakt bruk av skjønn føre til veldig ulike avgjørelser i relativt like saker. Her er vi ute i normativt landskap, hva ønsker man? Likebehandling eller fleksibilitet?)

    Men jeg kommer til å være forsiktig med hva slags konklusjoner jeg trekker, og vil påvise alle de mulige feilkilder og metodiske svakheter som jeg kan se i min egen undersøkelse. Mer kan jeg ikke gjøre om jeg vil vite noe om akkurat dette. Og det vil jeg jo. Jeg ville kunne uttalt meg sikrere om jeg kunne gjennomført et kvalitativt forprosjekt, et kvantitativt hovedprosjekt, og hadde tid til å gå gjennom teorien og teoriens kilder. Men funnene ville likevel ikke vært retestbare…

    (Ps: Verken Foucault eller de Beauvoir er i nærheten av å være sosiologer, men det visste du kanskje? ;) )

  2. Strekker says:

    Slett kommentaren og henvis meg til egen blogg, dersom du syns den ble for lang. ;) Ville gjerne ta diskusjonen her, siden du skriver interessante ting i innlegget ditt.

  3. abre says:

    Takk for interessant kommentar! Langt er bare fint.

    Jeg reiser bort i påsken, og må derfor be om å få komme tilbake til saken. Litt dårlig timing, kanskje, men det tenkte jeg rett og slett ikke over da jeg postet dette.

    Inntil videre: Jeg mener at det er helt greit å benytte metoder med ulike grader av presisjon og usikkerhet, så lenge man er bevisst på dette. Du sier det selv: “Men jeg kommer til å være forsiktig med hva slags konklusjoner jeg trekker, og vil påvise alle de mulige feilkilder og metodiske svakheter som jeg kan se i min egen undersøkelse.” Da er det ikke noe problem.

    Ang. Foucault og de Beauvoir: Joda, jeg vet at de ikke er sosiologer. Men man kan kanskje si at de har vært med å prege metoder og problemstillinger innenfor faget?

    Men Lévi-Strauss laget bukser, ikke sant?

  4. Strekker says:

    Han var formgiver og skredder, ja! ;)Meget gjennomtenkt formgivning på buksene hans.

    Foucault er i alle fall sentral ved mitt institutt. Noen masterposjekter har bruk av Foucault som eneste tilknytning til fagområdet, slik jeg ser det. Når et prosjekt ikke handler om rettsvesen eller kriminalitet, ikke anvender sosiologiske/sosialantropologiske metoder, minner mistenkelig om idéhistorie – og likevel skal være kriminologi, ja da lurer jeg litt på hva “kriminologi” er. Norsk kriminologi ligner på det man andre steder vil kalle avvikssosiologi, hvor avvik er den substansielle fellesnevneren i forskningsfeltet, og metodologien(e) er hentet fra sosiologien. Men på instituttet mitt er det ofte bare en substansiell fellesnevner. Det er en grunn til at jeg har valgt å spesialisere meg i rettssosiologi, for å si det sånn. Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal forklare kriminologi, og det er snart seks år siden jeg først ble innskrevet ved instituttet. (Et institutt som jo har vært erklært politisk engasjert, med mye aktivismeforskning, men det er et generasjonsskifte på gang der.)

    Men vi blir oppfordret til faglig selvrefleksjon, det skal de ha. Mer en tvil på hva vi vet og hva vi kan få vite, såpass sterkt formidlet at jeg følte meg ganske lammet etter et år og stakk av til jussen. Jeg har ikke oppfattet mye skråsikkerhet, slik f.eks. Vibeke Ottesen sier at hun har. Jeg lurer også på om hun fulgte metodeundervisning her, eller om hun tok den også utenlands. Noen forelesere kan ha en flåsete stil, men i metodeundervisningen og -litteraturen blir det lagt stor vekt på metodenes begrensninger.

    Kom gjerne tilbake etter ferie!

  5. Cassanders says:

    @Strekker
    Jeg er en av dem som vanligvis etterlyser mer bruk av kvantitative metoder. Med forbehold om at jeg er realist (og dermed har ufullstendig kjennskap til problemstillingen) har jeg ikke så mange alvorlige innvendinger mot prosjektet, slik du beskriver det.
    Du ser nemlig ut til å ha identifisert mange av svakhetene og feilkildene.

    Jeg tror at undersøkelser som du her beskriver kan være nyttige (selv om vi kunne ønske at de skulle vært mer omfattende / bedre finansiert).
    Studier hvor usikkerhetene er identifisert og kommunisert er helt greit “i min bok”.

    Det kan imidlertid være betydelige problemer hvis (når) slike studier anvendes av beslutingstakere og/eller videreformidles av journalister UTEN at det tas hensyn til usikkerheten rundt resultatene. Og ikke minst: når de tas i bruk i en ideologisk kontekst.

    Cassanders
    In Cod we trust

  6. Strekker says:

    Cassanders: Jeg er enig med deg, både hva metode og ideologi angår. (Selv om jeg tror at det ofte er andre enn forskeren som har skylden når usikkerhet formidles, og at politiske bestlutningstakere kan ha interessse av å lese rapporter slik som det passer dem.) Jeg savner flere store, kvantitative undersøkelser ved mitt institutt. Det er et fagmiljø med klar overvekt av forskere som anvender kvalitative metoder. Vi blir frarådet å skaffe egen empiri ved hjelp av kvantitative metoder på masteren, på grunn av tids- og pengenød. Men det er ingenting i veien for at de i større grad kunne oppmuntret studentene til å gå løs på eksisterende data med kvantitativ analyse.

    Når det er sagt, vil en blandingsdesign være det ideelle for flertallet av forskningsspørsmål innenfor mitt felt (rettssystemet, i utvidet forstand). Og det forekommer heldigvis, men jeg har forstått det som at det er vanskelig å få midler. Det blir så utrolig mye dyrere med en gang man skal gjøre noe kvanitativt. Akkurat nå foregår det et stort prosjekt som skal undersøke den allmenne rettsfølelse i Norden. Man bruker blant annet en stor spørreundersøkelse (utvalget er på mer enn 2000 bare i Norge, mener jeg å huske), gruppeintervjuer og fokusgrupper. Jeg gleder meg til å se resultatene!

  7. abre says:

    Strekker:

    Påsken har fått meg litt ut av tankerekkene, men når jeg leser igjennom dette på nytt ser det da ut til at vi er rørende enige, alle sammen.

    Når det gjelder ditt prosjekt virker det som mye avhenger av hvordan spørsmålene utformes, og dette er vel nærmest et fag for seg. Er forresten anonymisering aktuelt? Hvor mange fylker velger du saksbehandlere fra? Hvor stort utvalg trenger man for å kunne si noe om tendenser?

    Vil spørsmål om det normative inngå i intervjuene? Altså hvordan den enkelte saksbehandler tenker om dette?

    Jeg er enig med Cassanders i at et slikt studium er nyttig såframt man tar de nødvendige forbehold. Ellers tenker jeg at meta-problemstillingen som ligger i å beskrive metodens begrensninger og de konsekvenser dette har for fortolkning og bruk av resultatene, er interessant i seg selv.

    Jeg ser at kriminologi er et mer sammensatt fagområde enn jeg har trodd. Jeg har tenkt at det dreier seg om å forstå årsaker til kriminalitet og hva man kan gjøre for å forebygge. Jeg ser uansett for meg nyttige (og kontroversielle) skjæringspunkter med både biologi og kulturstudier.

    Når det gjelder formidling påligger det jo alle fagfolk å påpeke forbehold, forutsetninger og betingelser. Når slikt forsvinner på veien (til både beslutningstakere og media), er dette et problem der alle parter kan ha et ansvar. Men det virker vanskelig å rette på det. I mange fagmiljøer er resultatet at man er tilbakeholdne med å forsøke å formidle utad. Og det er jo synd, det også.

  8. Strekker says:

    Urk, har hatt nok med prosjekt en stund, om jeg ikke skal bloggkommentere det også.

    Masterprosjekter har begrensede rammer, så det blir ikke ideelle forhold. Jeg kommer til å velge saksbehandlere fra tre eller fire fylker, ser det ut til nå, men jeg er jo avhengig av å få napp. Jeg må anonymisere, men det blir vanskelig, for disse har en spesifikk oppgave som det er få som jobber med. Får heldigvis kyndig hjelp til dette med anonymisering, gruer meg en del til det. Jeg kommer til å stille normative spørsmål, dvs jeg kommer til å stille spørsmål om hvordan de reflekterer over praksisen (selvfølgelig ikke formulert sånn. Og ja, det fins litteratur om hvordan man utformer sånne intervjuguider, både selve spørsmålene og dramaturgien). For eksempel når det gjelder skjønn, som jeg er opptatt av: i den sparsomme litteraturen som fins, antas det at adgang til å bruke skjønn blir oppfattet som et gode av saksbehandlere. Det fins imidlertid en eldre, norsk studie av rettskildebruk i ligningsvesenet der funksjonærer fremhever at de ikke ønsker å ha adgang til skjønn, rett og slett fordi det er vanskelig å bruke. Dette syns jeg er interessant. Skjønn/sentralstyring blir nok sentrale begreper i analysen.

    Nordisk kriminologi skiller seg veldig fra f.eks. britisk og nord-amerikansk kriminologi, som (grovt skissert) ligner mer på det du har forestilt deg.

  9. abre says:

    Har det litt travelt selv: står midt i flyttesjau.

    Men du får ha lykke til! Jeg synes dette høres ut som et godt opplegg, gitt tidsbegrensningene. Blogg gjerne noe om resultater seinere, hvis det passer seg.

    Jeg mener det sto noe om argumenter for/mot skjønn i den MacCormick-boka, du vet. (Har en pause i lesinga. Interessant stoff, men ikke akkurat lettlest, må jeg innrømme. Uvant språk for en stakkars realist… ;) )

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *