Sannhet, selvrefleksjon og synsing

Jeg er ikke særlig belest uti sosiologien, må jeg innrømme. Når noen nevner Foucault, tenker jeg på Léon, ikke Michel. Og Bourdieu, er ikke det en rødvin? Og Frankfurter er vel en pølse?

Men jeg har «Det annet kjønn» stående i hylla, og jeg skal lese den. Men det blir nok Steven Pinker først.

Det er realfag jeg har et nært forhold til, og dette farger jo mitt syn på verden. Dessuten mener jeg at det er innenfor realfagene man i størst grad lever opp til de vitenskapelige idealene – ikke fordi forskerne er verken bedre eller mer redelige enn i andre fagmiljøer, men fordi disse fagene er lettest å behandle vitenskapelig.

Jeg hører imidlertid ikke til dem som fnyser av samfunnsfag og humaniora. Jeg mener ikke at hypotetisk-deduktiv metode er den eneste vei til kunnskap. Men jo mer vi fraviker det kvantifiserbare og direkte etterprøvbare, jo mindre tydelig blir skillet mellom fakta og objektive beskrivelser på den ene siden, og argumentasjon og synspunkter på den andre. Derfor er slike fag langt mer utsatt for politisering og utenomfaglige agendaer enn det naturvitenskapen er.

Det er stor forskjell på å beskrive henholdsvis fysiske fenomener og menneskelig atferd. Når vi selv er objektene for forskningen blir ikke bare sammenhengene mer komplekse; vi innfører også flere nivåer for beskrivelse og fortolkning. Vi kan studere hva mennesker gjør, hva mennesker tenker og føler, hvordan vi
reagerer på hverandres atferd, hvilke oppfatninger vi har om andres oppfatninger – vi kan beskrive beskrivelsene, studere vår egen innsikt, osv. Dermed blir skillet mindre klart mellom det som skal forstås og det apparatet vi forstår det med.

Innenfor noen fagretninger ser man ut til å ha gitt opp selve forestillingen om en objektiv virkelighet. Alt blir til konstruksjon
i hodene våre. Å beskrive virkeligheten flyter sammen med å skape den.

Da er jeg ikke med lenger.

Når metodene våre kommer til kort, er det viktig at vi aksepterer dette og innser at det er grenser for hva vi kan si noe om. For det er ikke virkeligheten som er diffus og subjektiv, det er vår persepsjon og beskrivelse av den. Dersom man ikke skiller klart mellom dette, legges fagene enda mer åpne for ideologi, synsing og
moter. I ytterste fall blir enhver virkelighetsbeskrivelse like legitim, og viten opphører å ha mening.

This entry was posted in Fag & funderinger, Frustrasjoner, Kjønn, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

9 Kommentarer til Sannhet, selvrefleksjon og synsing

Leave a Reply to Strekker Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *