Jeg er ledet på ville veier. Istedenfor å passe bloggen min, har jeg henfalt til twitring.
Det vil si, jeg leser mest. Det er sjelden jeg har noe å si som kan sies med 140 tegn. Men Twitter er et utmerket medium til sitt bruk: småprat, one-liners og utveksling av linker, samt kommentering av debatter (i motsetning til å delta i dem). Og så kan man bli raskt oppdatert på nyheter, hvis man er opptatt av det. Twitter er dessuten svært demokratisk, fordi alle kan kommunisere med alle. Man kan faktisk få «makta» i tale, direkte. Men det spørs hvor mye det betyr når kommunikasjonen kun består av meldinger på maks 140 tegn og foregår mer eller mindre på sparket.
Twitter er ikke egnet til noe av det en blogg er bra til, men likevel har mange redusert eller kuttet ut bloggingen til fordel for forkortelser, dårlig grammatikk og «instant gratification». Det er synd, for det er bloggene som gir alminnelige mennesker en mulighet til å formulere seg ordentlig, framføre et resonnement, og ikke minst debattere. At en del heller bruker bloggen til å vise bilder av seg selv og reklamere for klær, endrer jo ikke på det.
En ytring er ideelt sett resultatet av en tankeprosess. Det gjelder også i debatter; det viktigste foregår mellom replikkene. En kjapp og knapp form senker kanskje terskelen for å delta, men det blir ikke nødvendigvis lettere å bidra. Kanskje tvert imot. Det krever mye erfaring å beherske en slik form.
Jeg håper ting jevner seg ut etter hvert, og at ikke det lettvinte og umiddelbare nok en gang fortrenger ettertanke og langsomhet. Det vil ihvertfall være fryktelig synd om vi med det kaster vrak på en enestående anledning til demokratisering av offentlig debatt.
4 Kommentarer til Snik-pludrifisering