Utjevning eller likestilling?

Harald Eia og Ole-Martin Ihle fra TV-serien Hjernevask spør om et kjønnsdelt arbeidsmarked kan skyldes biologiske kjønnsforskjeller istedenfor forskjellsbehandling. De peker på at Norge, som ligger på topp på FNs likestillingsindeks, har et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Kan det tenkes at jo friere kvinner og menn får velge, jo mer forskjellig velger de?

Jeg er verken biolog eller samfunnsviter, og vet ikke svaret på dette spørsmålet. Men en ting vet jeg: svaret er helt uavhengig av hva vi måtte synes om det. Vitenskapelige resultater er ikke verdivalg. Derimot er det et verdispørsmål hva slags samfunn vi vil ha, og dermed hvordan vi bruker de vitenskapelige resultatene vi kommer fram til.

Astrid Sinnes, førsteamanuensis i realfagsdidaktikk, stiller i en kommentar i Dagsavisen følgende spørsmål tilbake: Blir et kjønnsdelt arbeidsmarked OK dersom det skyldes biologiske forskjeller? For å få fram poenget sammenligner hun med kvinneundertrykkelse: Hvis dette skulle vise seg å være «naturlig», lar vi da være å gjøre noe med det? Svaret er selvsagt nei. Eia og Ihle hevder da heller ikke at «naturlig» betyr «OK». Tvert imot. Dette er jo en av kjepphestene til de som kjemper for at biologi må tas på alvor innenfor f.eks. kjønnsforskning: Det at noe henger sammen på en bestemt måte i naturen sier ingenting om hva som er ønskelig.

Så selvsagt betyr ikke eventuelle biologiske kjønnsforskjeller at vi bør gi opp kampen for likestilling. Derimot kan dette være avgjørende for hvorvidt en skjev kjønnsfordeling er noen brukbar indikator på manglende likestilling. For det er vel ikke skjev fordeling i seg selv som er problemet? Jeg har ihvertfall alltid trodd at poenget med utjevning er å veie opp for underliggende forskjellsbehandling, motivere folk til å våge å velge det de egentlig vil, samt å alminneliggjøre. Jeg har gått ut fra at problemet var forskjellsbehandling og ulike muligheter, ikke brøkene i seg selv.

Kanskje bør man rett og slett forklare eksplisitt hva man mener med likestilling, for her ser det ut til at folk snakker forbi hverandre. Jeg mener altså likestilling betyr at irrelevante egenskaper ikke skal påvirke hvilke muligheter vi har. Når vi velger utdanning og yrke er det evner og interesser som skal avgjøre, ikke religion, legning, inntekt, hårfarge eller kjønn. Vi skal ha de samme rettigheter. Vi skal behandles som individer, og vi skal ikke hindres fordi vi tilhører en bestemt gruppering.

Skjev kjønnsfordeling er derfor et problem i den grad det indikerer ulike muligheter. Hvis de skjevhetene vi ser i dag derimot primært skyldes ulik fordeling av interesser, gir det liten mening å arbeide for utjevning. I verste fall kan da utjevningstiltak stå i veien for likestilling og frie valg.

Jeg tror ikke sannheten er så enkel som det Eia og Ihle antyder. Selv om vi er blant de mest likestilte land i verden, drar vi fremdeles på vaner og konvensjoner fra tidligere tider. Dessuten er nok såvel konservative holdninger som kameraderi mellom menn ennå utbredt i arbeidslivet. Men jeg tror heller ikke det er så enkelt som mange kjønnsforskerne påstår: at det bare er snakk om «strukturer». Sammenhengene er antakelig komplekse, her som ellers, og de biologiske og kulturelle faktorene er innvevd i hverandre.

Men dette spiller bare en rolle dersom vi insisterer på å bedrive likestillingsarbeid gjennom direkte påvirkning av kjønnsfordeling. Hvis vi derimot fokuserer på den enkeltes muligheter, blir årsakene til skjevhetene irrelevante.

Å arbeide for likestilling betyr å arbeide for at kjønn blir irrelevant. Å fokusere på kjønn og fordeling er det stikk motsatte. Det er å opprettholde kjønn som avgjørende faktor.

Hvis vi kunne være sikker på at alle valgte det de helst ville; hadde det da spilt noen rolle om kjønnsfordelingene ble 50/50 eller 90/10? Eller sagt på en annen måte: Hva om fordelingen av hårfarge er annerledes i visse yrker enn i befolkningen totalt? Bør vi gjøre noe med det?

Se også:
Kvotekvinner og ignorerte individer
Stereotypisk

This entry was posted in Kjønn, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

5 Kommentarer til Utjevning eller likestilling?

  1. Cecilie says:

    Veldig bra skrevet!

  2. abre says:

    Takk for det, Cecilie.

  3. Titta says:

    “Å arbeide for likestilling betyr å arbeide for at kjønn blir irrelevant. Å fokusere på kjønn og fordeling er det stikk motsatte. Det er å opprettholde kjønn som avgjørende faktor.”

    Tiltredes!

  4. Anathema says:

    Et lite apropos:

    “Norge, som ligger på topp på FNs likestillingsindeks, har et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Kan det tenkes at jo friere kvinner og menn får velge, jo mer forskjellig velger de?”

    Det finnes en kulturelt basert forklaring på dette, men den er forsåvidt også linket til de kvinnelige egenskapene. Geert Hofstedes “Cultures and Organisations – Software of the Mind”: Det finnes fem store samfunnskulturelle dimensjoner som de fleste av verdens nasjoner er målt langs i hans forskningsprosjekt. Norge og Sverige skårer svært høyt på feminin side langs den feministiske-maskulistiske indeksen, hvilket i Hofstedes modell innebærer at nordmenn (og svensker) har over gjennomsnittet myke verdier; de er opptatt av barn, familie, omsorg, beskjedenhet osv og mindre karriere. Både kvinner og menn i et ‘feminint’ samfunn skårer dårligere enn kvinner og menn i et ‘maskulint’ samfunn når det gjelder ambisjoner, jobbdrive, karrieremotivasjon osv.

    “Paradokset er at på grunn av den tradisjonelle mannsdominansen i arbeidslivet, har kvinner vært nødt til å være svært ærgjerrige for å slå ut sine mannlige kolleger i kampen om høyere stillinger. (…) Ærgjerrige kvinner ses oftere i maskuline enn i feminine samfunn. I feminine samfunn er det ikke så stor motstand mot at kvinner går inn i høyere stillinger. På den annen side er kandidatene ikke så ærgjerrige. Disse to faktorene ser ut til å nøytralisere hverandre, slik at det ikke blir særlig flere kvinner i høyere stillinger i feminine samfunn enn i maskuline samfunn.”

    Malapropos: Kom over en annen snurrighet mens jeg lette etter sitatet ovenfor; i sin iver etter å forklare forskjellen på maskuline og feminine samfunn påpeker Hofstede at i USA (et av de mest maskuline samfunn i hans indeks) er uttrykket “aggressive leader” positivt, mens i Norge og Sverige gir “aggressiv leder” utelukkende negative assosiasjoner.

  5. abre says:

    Anathema:

    Dette høres rimelig ut. Men jeg mener det blir noe litt annet, siden ambisjoner og karriere ihvertfall delvis kan betraktes uavhengig av den inndelingen de opererte med i Hjernevask, mellom sosiale og tekniske yrker. Ifølge denne inndelingen blir jo egentlig ledelse, hvor det jobbes med mennesker, en “feminin” jobb. Dessuten er vel ledelse et av de områdene der det faktisk har vært en betydelig kjønnsutjevning?

    Som Hofstede påpeker, er det generelle nivået av ærgjerrighet o.l. kulturavhengig (eller ihvertfall: slike egenskaper har ulik status i ulike kulturer). Spørsmålet blir om også kjønnsforskjellene mhp. slike egenskaper blir mindre når samfunnet er mer likestilt (eller mer “feminint”, ifølge Hofstede). Hvis kultur betyr mest, er det vel en rimelig antakelse.

    I såfall kan det kanskje hende at noen kjønnforskjeller reduseres når kjønnene behandles likt, mens andre (de overveiende biologiske) trer tydeligere fram?

Leave a Reply to abre Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *