Vitenskap og etikk

Som alle andre mennesker har også forskere verdier og holdninger. Disse vil, sammen med samfunnets felles normer, legge føringer på forskningen. For det første gir de en motivasjon for å finne ut av bestemte ting, og dessuten danner de etiske rammer for det man gjør.

Forskningspraksisen i seg selv skal imidlertid være mest mulig nøytral og objektiv. Dette er et ideal; i praksis bærer vi med oss våre holdninger hele tida, og vi betrakter virkeligheten med disse holdningene som filter. Men dette er ikke et argument for å gi seg over, og la vitenskapen underlegges politikken. Det er heller ikke et argument for postmodernistisk tåkeprat om at det ikke finnes objektive sannheter, osv. Tvert om, det er et argument for å være ekstra påpasselig, og sørge for gode kontrollrutiner.

Det er derfor provoserende når forskere forsvarer sitt arbeid utfra hvorvidt det tjener en bestemt holdning eller politikk, og blander forskningsarbeid med aktivisme. Det er også provoserende at enkelte miljøer innenfor samfunnsforskningen velger å tømme begreper for innhold istedenfor å avdekke faktiske sammenhenger, og at de – når de kritiseres for dette – svarer med at heller ikke naturvitenskapen er objektiv (og så viser de til ideologisk misbruk av naturvitenskap, som om dette var en feil ved den vitenskapelige metode).

Samfunnforskning bør fungere etter akkurat de samme idealer som all annen forskning. Resultatene vil kunne bli nyttiggjort av politikere og andre, men forskningen må aldri bli et verktøy for å fremme bestemte verdier og mål i samfunnet. Det innebærer en fundamental misforståelse av hva forskning er, og man burde ikke trenge mye fantasi for å skjønne at det er akkurat denne koblingen som fører til farlig misbruk av vitenskapen.

Å la ideologi styre forskningen er uetisk, uansett hvilken ideologi vi snakker om, og uansett hvor prisverdige målene måtte være. Det vil dessuten resultere i gale svar, og dermed dårligere måloppnåelse.

Se også:
Med rett til å jukse?
Sannhet, selvrefleksjon og synsing
Myten om den blanke tavle
Kjønn som akademisk konstruksjon

This entry was posted in Betraktninger, Etikk, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

2 Kommentarer til Vitenskap og etikk

  1. Inger says:

    Et eksempel på samfunnsforskning kan være virkningene av konkurranseutsetting. Hvilket svar en får tror jeg avgjøres av hvor bredt forskningsgrunnlag en tar utgangspunkt i. Den som skal betale for forskningen vil vel kunne bestemme premissene, og derfor langt på vei resultatene?
    Hvis forskningen på konkurranseutsetting bare skal finne ut om en på denne måten kan “skvise sitronen for noen flere dråper” så tror jeg resultatet blir positivt.
    Hvis en derimot tar utgangspunkt i det menneskesynet som FNs menneskerettigheter bygger på om at alle mennesker har den samme verdi, så tror jeg tvert imot at vi får et negativt resultat. Konkurranseutsettingen belaster arbeidstagerne ved å skape utrygghet og stress. Disse negative resultaten vil ut fra dette menneskesynet veie tyngre enn de ekstra fordelene en kan få ut av arbeidstagerne. Belastningene fører også til større utgifter for fellesskapet f.eks. i form av mer sykefravær, mer hjelp av leger/psykologer og kanskje tidligere pensjonering. Det er det perspektivet forskningen tar utgangspunkt i som langt på veg bestemmer resultatet, ikke hvor objektiv selve forsknignen er.

  2. abre says:

    Ja, problemet er nok størst ved oppdragsforskning.

    Det er ikke alt som kalles forskning som fortjener den betegnelsen. Resultatene blir jo ikke pålitelige hvis ytre føringer hindrer alle relevante momenter å komme fram, eller dersom oppdraget egentlig består i å få bekreftet et ønsket resultat.

    Men det trenger ikke være noe problem at ulike grupper ønsker å undersøke ulike sider av en sak. Ikke hvis man kan sikre at oppdragsgiverens påvirkning begrenser seg til å formulere problemstillingen.

    Når det f.eks. gjelder konkurranseutsetting vil det være noen som ønsker å finne ut om det går ut over trivsel og helse, mens andre ønsker å finne ut om det gir økt lønnsomhet, bedre effektivitet, bedre kvalitet på tilbud, osv. Det bør ikke være problematisk at hvert prosjekt bare ser på en enkelt problemstilling, så lenge det gjøres klart hva man har begrenset seg til å undersøke, og man tar de nødvendige forbehold.

    Det er alltid viktig at det er fritt innsyn i hva som er gjort. Dette blir spesielt viktig når oppdragsgiver kan tenkes å ha interesse av et bestemt resultat.

    Problemstillingene må være utvetydig formulert og klart avgrenset. Data må kunne behandles kvantitativt. Det må være full åpenhet om oppdrag, finansiering, premisser, framgangsmåte, omfang, osv. Og ikke minst: Alt må være etterprøvbart, og kunne sammenlignes med andre (evt. senere) undersøkelser.

    Selv om man ikke nødvendigvis kan konkludere direkte fra et enkelt prosjekt, vil man over tid kunne si noe om hvilke resultater det er grunn til å feste lit til. Hva som så skal veie tyngst av de konsekvensene som eventuelt avdekkes, blir en verdivurdering som ligger utenfor forskernes mandat.

Leave a Reply to abre Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *