Å lese science fiction

Noen lesere regner realisme som et kvalitetskriterium: Litteratur skal beskrive virkelige mennesker og problemstillinger, man skal kunne kjenne seg igjen, osv.

Men det er mange måter å si noe om virkeligheten på. Å skildre den direkte er en litterær metode. Alle som har lest et dikt eller et eventyr vet at det finnes flere.

Science fiction er en slik metode. Den har visse likhetstrekk med fabelen, men baserer seg ikke på symbolikk i samme grad. Ofte setter den kjente problemstillinger i perspektiv, f.eks. ved å plassere dem i en ny og uvant sammenheng slik at man ser dem med nye øyne, eller ved å beskrive dem gjennom en fremmeds blikk.

Science fiction kan også være «tenk om»-litteratur, der man enten spinner videre på tendenser som kan observeres i virkeligheten, eller introduserer hypotetiske problemstillinger som ikke lar seg behandle i realistisk litteratur. Science fiction er følgelig svært godt egnet til samfunnskritikk. Tor Åge Bringsværd har gått så langt som å si at dette er den eneste virkelig samfunnskritiske litteraturen.

Følelsen av gjenkjennelse kan være like sterk i science fiction som i realistisk litteratur. Først og fremst gjelder dette ideer og det allmennmenneskelige, men også enkeltkarakterer og konkrete situasjoner, selv om sjangeren er mindre avhengig av dette enn hva tilfellet er for realismen. Hva som er gjenkjennelig er uansett subjektivt. Selv identifiserer jeg meg f.eks. lettere med karakterene hos Ray Bradbury og Orson Scott Card enn hos Knut Hamsun.

Og skjønnlitteratur er uansett fiksjon. Enten man skriver en historie fra den norske landsbygda i 1890-åra eller fra Mars i 2050, så er det oppdiktet. Selv når historier tar utgangspunkt i virkelige personer og hendelser, er det fiksjon. Man endrer, trekker fra og legger til. Man finner på – det er det som er poenget.

Men romvesener og stjerneskip finnes ikke, innvender den jordnære.

Nei, men det gjør for eksempel ikke løytnant Glahn heller. Han er ikke mer virkelig enn noe romvesen. Han er ikke engang en person. Han er en romanfigur som er ment å representere visse menneskelige trekk. Men også ikke-realistisk litteratur kan framstille sider ved mennesker. Det gjøres bare med andre virkemidler.

Enten litteraturen er realistisk eller ikke, bør den være troverdig. Det vil si: Handlingen må virke troverdig gitt de premissene som gjelder i romanen og sjangeren. Dette er ikke nødvendigvis noe enklere i realistisk litteratur. Kanskje tvert imot. Jo større rolle det individuelle, konkrete og hverdagslige spiller, desto større fare for at leseren har andre erfaringer og ikke kjenner seg igjen.

Jeg tror kanskje science fiction appellerer minst til de som helst tenker konkret og spesifikt, og mest til de som foretrekker å tenke abstrakt og generelt. Og kanskje hjelper det å være mer interessert i mennesket enn i mennesker?

Men science fiction kan være mye forskjellig. Mange anser det først og fremst som underholdning, og ser nok for seg reiser i verdensrommet, avansert teknologi og skapninger fra andre kloder. Vitenskap er riktignok et sentralt tema i sjangeren, men en mer dekkende fellesnevner er nok det som ikke finnes (ennå). Ofte handler dette vel så mye om sosiale forhold, politikk og samfunnsformer som om teknologi. Det virker som mange har lettere for å akseptere politiske og sosiale ekstrapolasjoner i litteraturen, enn teknologiske. Noe som er litt rart, da teknologien endrer seg mest og raskest.

Hvis man kun kjenner sjangeren fra film, er det nok fort gjort å tro at den bare dreier seg underholdning og eventyr. De andre aspektene kan være vanskelig å overføre til film, og ofte drukner de i visuelle effekter.

Men naturligvis er det en viktig side ved science fiction at den viser oss noe annet. Den tar oss med til en annen virkelighet, setter i gang andre tanker. Man kan gjerne kalle det eskapisme, men alle kulturelle uttrykk – enten de betegnes som kunst eller underholdning – handler om å skape opplevelser. Vi leser ikke skjønnlitteratur utelukkende for å få innsikt, men også fordi vi vil oppleve noe mer enn vår egen virkelighet.

Se også:
Bakkemannskapet
Leseglede
Den riktige litteraturen

This entry was posted in Betraktninger, Kultur, Litteratur. Bookmark the permalink.

3 Kommentarer til Å lese science fiction

  1. Cassanders says:

    hmmm
    Jeg ser for med to løp her. En er fremtidsromaner – gjerne dystopier som “Salamanderkrigen” av Karel Capek (med senere referanse av Kurt Vonnegut i “Galapagos”), og Brave New World, 1984 og Farenheit 451 av hhv, Aldous Huxley, George Orwell, og Ray Bradbury.
    Dette er en mer eller mindre ubrutt tradisjon av “social fiction” hvor fremtidsaspektet som sådan først og fremst var et tematisk-tekninsk grep.

    Science Fiction proper har vel røtter tilbake til Jules Verne og muligens før, men ble også sterkt influert av utbredte “comic”-striper som Lyn Gordon. Det ble fabuleringene omkring teknologien som sådan mer fremtredende.

    R. Bradbury har skrevet innenfor begge “undergenrene” med “Farenheit 451” og “Den illustrerte mannen” som “Social fiction” mens “Martian Chronicles” er mer typisk “Science Fiction”.

    Kurt Vonneguts alter ego: Kilgore Trout figurerer i flere av bøkene hans. Ofte som litt “mislykket” scifi forfatter hvor forlaget har pakket det hele inn i et eksplisitt omslag med løfte om Wide open beavers inside. :-) Leseren fikk imidlertid hverken bilder av gnagere eller noe annet…….

    Isaac Asimov med sin Foundation-serie, osv var nokså i grenselandet, der var det jo “prediktiv historie” som var science’en, mer enn teknologien.

    Jeg har med skam å bekjenne ikke følge godt med i timen de senere årene, den eneste jeg har fått med meg er Dan Simmon’s “Hyperion”, som i grunnen står seg bra.

    Cassanders
    In Cod we trust

  2. abre says:

    Ja, dette er en vanlig inndeling. Men det finnes flere. Noen har en svært snever definisjon av science fiction, som f.eks. ekskluderer Star Wars. Og såvidt jeg husker regnet Bradbury selv ikke Martian Chronicles som science fiction.

    Og siden mange dystopier med vekt på samfunnsendringer også handler om tenkt teknologi (og omvendt), kan det være vanskelig å gå opp klare grenser. Jeg synes egentlig ikke det er så viktig; det handler i begge tilfeller om å tillate seg å fabulere og forestille seg framtida.

  3. abre says:

    Dessuten: Vitenskapen og teknologien i science fiction er ikke nødvendigvis viktig i seg selv, men de ideene som presenteres må ha en plausibel forklaring. Da det ofte er teknologiske begrensninger som gjør at ideene ikke er realiserte, må de sannsynliggjøres gjennom teknologi.

    Det å kunne reise mellom stjernene, f.eks, handler ikke primært om selve romskipene, men er en idé som gjør oss i stand til å utforske andre ideer. På samme måte som f.eks. dobbelttenkingen i 1984 og boktabuet i Fahrenheit 451.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *