Arbeidernes dag?

Har 1. mai noe for seg i dag? Jeg synes det er flott at dagen markeres for å minne om den kampen som har ført til sosiale ordninger og arbeiderrettigheter, og dermed dagens velferdssamfunn. Men har 1. mai noen betydning som kampdag, i dag?

Det er ikke lenger så lett å si hvem som utgjør arbeiderklassen. Er det de som har fysisk arbeid? De ufaglærte? Folk uten høyere utdanning? Lavtlønte? Dette er grupper som bare delvis overlapper. En vanlig industriarbeider eller håndverker tjener ofte langt bedre enn mange akademikere. De som virkelig faller utenfor – f.eks. uføre og syke, rusmisbrukere, en del utenlandske arbeidere, noen minstepensjonister, aleneforeldre og nyetablerte familier – er for få og for forskjellige til å utgjøre noen politisk maktfaktor, og de omfattes bare delvis av kravene fra fagbevegelsen.

Mange mener at 1. mai har blitt avlegs. Det skyldes nok blant annet at de godene som har blitt kjempet fram tidligere, i dag tas for gitt. Det skyldes også at idealene i dag er annerledes. Solidaritet og offentlige ordninger står ikke lenger like høyt i kurs. Men dette er igjen et resultat av at vi tar ting for gitt. Vi ser ikke lenger behovet for noen avveining mellom personlig frihet og kollektive løsninger, når alle fundamentale behov (og mer til) for lengst er dekket.

Men nettopp dette, at man tar velferden for gitt, kan etter hvert føre til endringer som gjør 1. mai mer aktuell som kampdag igjen. Den politiske utviklingen er ikke bare en jevn endring fra en type samfunn til et annet, det er også en pendel som svinger.

Jeg har aldri gått i verken 1. mai-tog eller demonstrasjonstog. Det er liksom ikke meg. Jeg skriver heller på nettet. Påvirkningsmuligheten er vel omtrent den samme i begge tilfeller: ca. null. Det å gå i tog handler dessuten ikke nødvendigvis om å overbevise andre. Det er nok oftere et uttrykk for gjensidig bekreftelse mellom de som deltar, og en følelse (illusjon?) av samhold og felles sak.

Jeg har tatt en titt på noen av fagbevegelsens paroler i de største byene, for å se om 1. mai i år har relevans for meg, utover å være en historisk markering:

«Samarbeid for arbeid»

Dette vil hvem som helst kunne stille seg bak, og parolen har dermed ikke noe meningsinnhold. Ingen vil motsette seg at vi bør samarbeide for å skape arbeid. Spørsmålet er hvordan.

«Kamp for likelønn og lavtlønte – moderasjon garanterer ikke arbeidsplasser»

Nei, moderasjon garanterer ikke arbeidsplasser, men det kan kanskje bidra til å gjøre dem tryggere? Det interessante er jo hvordan dette skal skje. Ved å framstille moderasjon som noe negativt framstår man bare som useriøs. Kamp for lavtlønte: enig, men hva betyr kamp for likelønn? Begrepet brukes om forskjellige ting, blant annet om lik lønn mellom kjønnene, uavhengig av fordeling på ulike yrker, og da blir det etter min mening tøv.

«Innfør skatt på aksje og valutahandel – bekjemp skatteparadis»

En vakker tanke, men er det mulig?

«Norge er ei miljøsinke – milliarder til klimavennlig energi og industri»

Dette er jeg enig i. Men har det noe særlig med 1. mai å gjøre?

«Nei til velferdskutt – ikke straff syke og uføre»

Enig i det siste, men noe kan vi bli nødt til å kutte i. Det er ikke sikkert at dagens offentlige sektor vil være bærekraftig i framtida. Men da er det naturligvis viktig at man ikke begynner i feil ende. Politikerne har dessverre pleid å hoppe rett på syke- og uføreordninger, og det er kjørt rene kampanjer der problemene har blitt skjevt framstilt.

«Velferd skal ikke være butikk»

Jeg tror også det er en del uheldige sider ved å sette enkelte offentlige tilbud ut til det private. Men det er konsekvensene som må vurderes. Dette bør ikke være noe absolutt og religiøst som man ikke kan diskutere.

«Veto mot EUs tredje postdirektiv»

Dette er ihvertfall en konkret sak som faller naturlig inn under dagens innhold. Så spørs det hvor viktig den er. Jeg må innrømme at jeg har satt meg litt for dårlig inn i den. Men det er påfallende at ropet på veto kommer på denne saken, mens det var tyst om datalagringsdirektivet. Ikke et ord om dette i 1. mai-parolene heller, ser jeg. DLD burde være en sak med relevans for vanlige folks rettigheter. OK, saken er avgjort, men det har jo aldri pleid å være noen hindring.

«Norges soldater ut av Afghanistan – økt bistand inn»

Jeg har etter hvert også landet på dette standpunktet. Men jeg skjønner ikke hva det har med arbeidernes dag å gjøre.

«Anerkjenn Palestina. Fjern skammens mur. Boikott Israel»

Enig i de to første. Uenig i det siste. Og heller ikke dette spørsmålet har noe med arbeidernes dag å gjøre, mener jeg.

«Forby atomvåpen!»

Som over. Helt på siden av dagen.

«Barn er ikke en handelsvare – nei til anbud i barnevernet»

Enig i at det neppe er lurt med anbud i barnevernet. Men barn blir jo ikke handelsvare selv om dette settes ut på anbud. Det er slik argumentasjon som gjør at man ikke blir tatt seriøst av sine meningsmotstandere.

«Mer rettferdig fordeling – strengere markedsregulering»

Joda, når noen faller utenfor, har dette delvis med føringer for markedet å gjøre. Men det virker snodig å framsette dette som et generelt krav. Reguleringer kan like godt få motsatt resultat. Her bør man være mer konkret, selv i en parole.

«Sosial dumping skaper A og B lag – Norsk lønn i Norge!»

Enig. De reglene som gjelder i Norge, bør gjelde alle.

«For frihet, likhet og et folkestyrt sosialistisk Norge»

Nå kan sosialisme bety så mangt, men jeg tror at det å bruke begrepet på en parole i dag er det samme som å si at man ikke bryr seg om noen bred støtte.

«Lik strømpris i hele landet nå»

Dette er en tapt sak. Elektrisitetsmarkedet har vært deregulert i tjue år. Men prisen kan i praksis bli mye mer lik i hele landet dersom den får flyte friere mellom områdene. Dette krever omfattende bygging av «monstermaster».

«Forsvar velferdsstaten! Ingen nedskjæringer i offentlig sektor»

Ingen nedskjæringer? Hvis man mener alvor med å forsvare velferdsstaten bør man heller diskutere hva som er viktigst.

«Lovfest retten til hel stilling»

Høres fint ut, men er det lurt? Resultatet kan bli at færre ansettes i det hele tatt.


Jeg skjønner jo at man ikke kan ha lange resonnementer og forbehold på plakater, men likevel: Det meste av dette virker enten naivt og bombastisk, eller irrelevant. Så jeg gjør som jeg pleier: holder meg hjemme, men lar være å jobbe i hagen. Så sender jeg heller en tanke til de som kjempet fram det samfunnet som gjør at man nå må lete etter saker å kjempe for.

This entry was posted in Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

8 Kommentarer til Arbeidernes dag?

  1. Milton says:

    Om ikke annet er det underholdende at Kulakpartiet SP sitter i regjering med Proletar-slynglene fra SV og AP, og hilser og vinker smilende i solidaritetens navn – uvitende om at den russiske revolusjonen fremfor alt handlet om å slakte bønder.

    “Å, så det var du som sløyde oldefar og voldtok oldemor – før du begravde begge levende? Fantastisk jobb! Gratulerer med dagen!!!”

  2. abre says:
    Nåja, 1. mai har ikke stort med den russiske revolusjon å gjøre, og i Norge ble det nettopp revolusjon arbeiderbevegelsens historie ikke handlet om. Og verken Ap eller SV er revolusjonære partier, opphavet til tross. Aps historie er vel så mye preget av anti-kommunisme.
  3. Milton says:

    APs historie før slutten av 2. verdenskrig, var heller rød, med en hang til Sovjet-romantisering. Ellers har antikommunismen hatt sine epoker i både AP og SP – om enn med en viss tidsforskyvning. ;oD

    Selve kjernen i ideen bak 1. mai er dog den samme: Arbeidernes kamp, som rettferdiggjør at flertallet tar fra mindretallet med bruk av makt. Sånn sett er forskjellen fra det revolusjonære en tilpasning av virkemidlene – ikke målene.

    I dag er AP ganske sprikende – men rommer mange sentralt plasserte elementer som ideologisk sett hører hjemme i epoken før 2. verdenskrig.

    Tenk på regjeringens politisk betente fattigdomsdefinisjon, som reelt er en likhetsdefinisjon. Det latterlige er at målet ville medføre at mange lutfattige land, hvor alle er like fattige, ville fremstå som mer vellykket i kampen mot fattigdom iht. dette målet.

    Ideologisk er dette forstemmende likt sovjet fra 1917 til Glasnost (?). Målet er likhet, og avskaffelse av ulikhet kan skje ved å “knerte” de rike. Det er bedre at alle er fattige enn at noen er rike.

    Forståelsen av verdiskapning er forsvinnende liten, og i den grad noen i regjeringen tar ordet i sin munn, er det for å frarøve det ethvert innhold. Alt er verdiskapning. Da ender man lett opp med en manglende forståelse for at penger skal tjenes før de skal brukes. At de så fant “bankboka til barnebarna” er så bare en ulykkelig hendelse i historiens gang. Magisk er det i alle fall ikke. Også jeg kunne fremstå som rik og vellykket om jeg fant 10-20 millioner.

    Som en liten eksersis kan man jo forsøke å forklare forskjellen på SVs valgspråk “Del godene” og utsagnet “Del verdiene”. Det er ikke lett.

  4. abre says:

    Jeg ser ikke at arbeidernes kamp mot undertrykking og utbytting nødvendigvis måtte innebære bruk av makt, eller at det i såfall er nødt til å være galt. Det siste forutsetter i såfall at ethvert utgangspunkt med et priviligert mindretall er moralsk riktig, uavhengig av både menneskelige konsekvenser og hvordan situasjonen har oppstått. Det synes jeg er en noe spesiell historieforståelse.

    En relativ fattigdomsdefinisjon er ikke noe spesielt for den rødgrønne regjeringen, og ikke engang for Norge. Den brukes overalt. Begrunnelsen er pragmatisk: opplevd livskvalitet (som jo er det som betyr noe, tross alt) avhenger av relative forskjeller til andre i det samfunnet man opplever seg som en del av. Det er sånn folk flest er skrudd sammen, nokså uavhengig av ideologisk tilhørighet. Man trenger selvsagt en absolutt fattigdomsdefinisjon i tillegg, og det finnes da også, selv om den er av begrenset interesse i dagens Norge. Noe som igjen henger sammen med velferdsstatens fremvekst.

    Ellers synes jeg venstresidas politikk i dag er en helt annen diskusjon enn bakgrunnen/begrunnelsen for 1. mai. Jeg betrakter ihvertfall dagen først og fremst som en markering av en historisk utvikling.

  5. Milton says:

    ’1. mai er en feiring i falske klær.

    Ser man på hva som ble oppnådd før krigen, vet man hvor AP og SP stod dengang. Å påstå at dagens utvikling er som disse ville hatt den, om de bare hadde hatt makt nok, er historieforfalskning.

    Arbeiderbevegelsen har aldri stått for de moderate løsningene, men man ser tilbake og sier “Dette skapte vi!”, når sannheten er at resultatet aldri ville blitt dagens, om ikke arbeiderbevegelsen hadde blitt bremset. Hvor hadde vi egentlig vært i dag, dersom Arbeiderbevegelsen hadde hatt større makt?

    Ser vi hva som ble oppnådd etter krigen frem til første oljekrisen, så hadde Norge konsekvent lavere vekst enn andre europeiske land. Det lukker man øynene for. Man feirer Gerhardsen – “mannen som skapte slik vekst”.

    Det man burde feire 1. mai, er at arbeiderbevegelsen ikke har vært mektigere enn den har vært.

  6. abre says:

    «Ser man på hva som ble oppnådd før krigen, vet man hvor AP og SP stod dengang.»

    Og vi vet hvor f.eks. Høyre stod dengang. Det er heller ikke nødvendigvis så pent. Eller særlig interessant.

    Jeg vet ikke om noen som påstår at dagens utvikling er som «disse» ville hatt den, hvis du med «disse» mener mellomkrigstidens kommunister. Vi vet sånn noenlunde hva slags samfunn de ønsket, og vi har sett hva resultatet ville blitt dersom de hadde fått bestemme.

    Den utviklingen vi faktisk fikk er naturligvis et resultat av at ulike interesser og ideer har stått mot hverandre. Det er det som er demokrati. Man kan like gjerne spørre: Hvor ville vi vært i dag dersom arbeiderbevegelsen ikke hadde hatt noen makt? Det å la én gruppe/interesse få bestemme uten motstand er sannsynligvis en oppskrift på katastrofe uansett hvilken retning eller interesse vi snakker om.

    «Det man burde feire 1. mai, er at arbeiderbevegelsen ikke har vært mektigere enn den har vært.»

    Det gjør vi vel på sett og vis hele året, i den forstand at (nesten) alle er takknemlig for at utviklingen skjedde innenfor rammen av demokratiet, og ikke i form av revolusjon.

  7. ld'en says:

    Punkt en. jeg er sen til å kommentere, men oppdaget bloggen først nå.

    Punkt to; Du skriver om uføretrygdede som om de har det vanskelig. Det gjelder langt fra alle. Selv faller jeg inn under den kategorien og har faktisk mer utbetalt som uføretrygdet enn jeg hadde når jeg gikk i full jobb. (takket være god pensjonsordning hos arbeidsgiver)

    Punkt tre; Norsk lønn i Norge. Vel, dersom man har mulighet til å ansette utenlandske arbeidere til en lønn som langt overstiger lønnsnivået i vedkommendes hjemland så hvorfor ikke? F.eks. i Italia så er det en mengde mennesker fra Bulgaria og Romania som arbeider som hjemmehjelpere for mennesker som ikke er i stand til å ta vare på seg selv. De bor hjemme hos dem som de passer og har en månedsbetaling på ca € 800-900. Som beskattes. De bor gratis og kan tjene langt mer enn det som kunne tjent i sitt hjemland. De jobber omtrent like mye som de ville gjort om de jobbet hjemme, men tjener mye, mye mer. Er det utnyttelse eller er det hjelp?

    Det er langt billigere for samfunnet og pårørende enn å plassere de hjelpetrengende på sykehjem. To fluer i en smekk, man hjelper de som trenger det og man hjelper de som trenger jobb. Jeg selv er ikke i tvil. Jeg ville mye heller hatt en hjelper hjemme enn å havne på sykehjem. Jeg ville langt heller hatt en fra Bulgaria boende hjemme og betale vedkommende 7-8000 pr måned og samtidig hjelpe vedkommende i stedet for å la samfunnet betale sykehjemsplass til minst 700.000 pr år.

  8. abre says:

    Hei, og velkommen hit! Sen kommentar gjør ingenting.

    Jeg mener selvsagt ikke at alle uføretrygdede sliter økonomisk. Ikke alle rusmisbrukere eller aleneforeldre heller. Men de som er dårligst stilt økonomisk er gjerne å finne i de gruppene jeg nevnte, mens det er få fattige i gruppen “industriarbeidere og håndverkere”.

    Når det gjelder norsk lønn i Norge mener jeg at:

    a) Det bør være (noenlunde) lik lønn for likt arbeid. Jeg synes det er galt at noen arbeidere skal få langt mindre betalt enn alle andre i samme bransje, bare fordi de er vant til elendige betingelser og derfor godtar det meste.

    b) Lønnsnivået i Norge må stå i forhold til prisnivå og generell levestandard i Norge. Det er irrelevant hvordan utenlandske arbeidere hadde det i hjemlandet før de kom hit. For å sette det på spissen: I noen land er forholdene så ille at alt annet en slavearbeid og mishandling vil være en radikal forbedring. Det må altså regelverk til; kyniske arbeidsgivere setter ikke nødvendigvis noen grenser selv.

    c) Når mange nok er villige til å jobbe for luselønn, kan det presse ned lønnsnivået også for andre arbeidere i Norge. Det kan naturligvis diskuteres hvorvidt lønnsnivået i Norge er riktig, men det bør uansett ikke være slik at andre vilkårlige lands kostnadsnivå og (manglende) velferd blir styrende for lønnsnivået i enkeltbransjer i Norge.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>