Musikalsk manifest

«Writing about music is like dancing about architecture» – NN

Bare høre, ikke røre

Det er ikke enkelt å si noe meningsfullt om musikk. Les en vanlig plateanmeldelse, så skjønner du hva jeg mener. For min egen del er dessuten musikk en av få ting som er mer følelsesmessig enn intellektuelt, så jeg vil helst ikke plukke det i stykker.

Det er nemlig en motsetning der, for meg, mellom følelsene og det intellektuelle. Det oppdaget jeg den gangen jeg leste litt musikkteori på egen hånd, og merket at jeg begynte å analysere musikken istedenfor å oppleve den. Det samme skjedde da jeg var med i et cover-band for noen få år siden. Dette var musikk jeg hadde hatt et nært forhold til i mange år. Den krevde en del terping, men jeg syntes det var spennende å finne ut av akkorder og oppbygning, og avsløre «triksene». Men dermed forsvant magien. Låtene sluttet mer eller mindre å gjøre inntrykk på meg. Ikke fordi jeg gikk lei dem, men fordi jeg hadde skrudd dem fra hverandre og sett hvordan de så ut inni. Istedenfor å bli berørt av musikken, hørte jeg hvordan den var konstruert.

Emosjonell resonans

Ofte liker vi musikk fordi vi forbinder den med noe positivt: gode minner, ungdomstid, osv. Ikke alle vil vedkjenne seg slike gamle favoritter, og de unnskylder seg gjerne med at det ikke er musikken i seg selv de liker, men alt dette rundt.

Men vi opplever aldri «musikken i seg selv». Vi tolker og filtrerer gjennom den vi til enhver tid er, og etter hvert assosierer vi med hvordan tidligere lyttinger virket på oss. Med andre ord: Vi er alltid selv en del av opplevelsen. Derfor vil du aldri kunne oppfatte det samme som meg, selv når vi lytter til det samme. Vi kan egentlig ikke dele en musikkopplevelse.

Derfor blir ymse «objektive» kriterier for kvalitet bare en akademisk øvelse. Av det jeg selv liker er det noe som er banalt etter slike kriterier, mens noe er allment anerkjent som «kvalitetsmusikk». Hva som fungerer for meg går helt på tvers av slikt. Det kan sammenlignes med resonans: Noe musikk treffer «min frekvens», og trigger mine følelser.

Tilsvarende er det mye musikk som ikke treffer meg i det hele tatt. Det betyr ikke at jeg dermed regner den som dårlig. Jeg kan godt oppfatte at den er både dyktig laget og dyktig spilt, men altså uten at den gir meg noe som helst. (Mens enkelte sjangre, som f.eks. danseband, hip-hop, house og metal, ligger så fjernt fra min smak at jeg ikke engang er i stand til å vurdere hvorvidt det er dyktig gjort.)

Det er vanskelig å forklare hvorfor noe musikk ikke appellerer, men kanskje jeg kan beskrive det indirekte, gjennom å si litt om hva musikk ikke er, for meg:

1. Musikk er ikke et naturprodukt

Jeg får generelt lite ut av kombinasjonen enkelt og tradisjonsbundet, f.eks. blues, country, roots, reggea og ymse rett-fram-rock. Ofte virker det som det er en dyd å tråkke mest mulig presist i andres fotspor, og det synes jeg vanligvis blir bare snevert og kjedelig. Jeg skjønner ikke de som setter opp slike sjangre som en motsetning til «banal pop». I mine ører er mye av dette banal musikk, og ofte vel så banalt som listepop.

Når noen kaller musikken «ekte» og «ærlig», griper jeg etter min synthesizer. Musikk er ikke noe naturfenomen; det er resultatet av en kreativ prosess. Selv om inspirasjon kan komme ut av det blå, bør man ville noe, ha en idé. Man bør gjøre bevisste valg – tenke igjennom, forme og tvinge, etter egen vilje. Så kan man gjerne velge konvensjonelt, hvis det er det man mener er riktig, men da skal det altså være fordi man velger det, ikke fordi det bare faller seg sånn. Mye musikk følger minste motstands vei og er så forutsigbar at man går lei før man har hørt ferdig.

Og, nei: Akustisk er ikke mer «naturlig» enn elektronisk. Både mekaniske og elektriske svingninger er naturfenomener. Det å lage musikk av dem er det ikke, og deri ligger verdien.

2. Musikk er ikke sport

Jeg kan la meg imponere av dyktige musikere, men jeg har liten sans for prestasjoner for prestasjonens egen skyld. Dyktighet kan være en forutsetning, men det bør aldri bli et poeng i seg selv. Man skal bruke evnene sine til å uttrykke noe, ikke (mis)bruke musikken til å vise fram hvor flink man er.

3. Musikk er ikke et redskap

Mange (og særlig musikkjournalister, virker det som) er opptatt av mye rart rundt musikken: budskap, kulturelle signaler, moter, sceneshow, attityde, image, «cred», osv. Innpakningspapiret. Kanskje fordi det er vanskelig å si noe om selve innholdet? Eller kanskje det ikke er det de er opptatt av?

Noen vil at musikken skal stå for noe. Dette gjelder visst særlig rock, som gjerne skal stå for opprør og lignende. Men musikk kan egentlig ikke stå for noe som helst. Tekstene kan, selvfølgelig, og menneskene som lager eller spiller musikken. Men selve musikken har ikke noe annet meningsinnhold enn det lytteren tillegger den.

Musikk kan imidlertid brukes som et virkemiddel, f.eks. for politikk eller religion. Den kan representere et miljø eller en generasjon, og være med å definere folks tilhørighet. Den kan brukes til å danse til, eller som bakgrunnskulisse mens man jobber, fester eller snakker. Men jeg synes det er trist hvis musikk reduseres til kun å være et redskap for noe annet. Poenget bør være musikken selv. Den bør først og fremst kunne lyttes til.

For meg er heller ikke sangtekstene en del av musikken. De kan være viktige, og de kan gjøre inntrykk, men i mine ører blir tekst og musikk aldri en enhet. De er to uttrykk som konkurrerer om oppmerksomheten, og teksten er dømt til å tape, ihvertfall hvis musikken er god. Det er riktignok synd hvis en god låt er skjemmet av en dårlig tekst, men det er likevel en god låt. En dårlig låt med en god tekst er bare dårlig.

4. Musikk er ikke konsumvare

Det som kun er interessant når det er på moten, har egentlig aldri vært interessant. Musikk bør kunne fungere uavhengig av den perioden den tilhører, og den bør helst være slitesterk.

Selv om musikk er viktig for meg, lytter jeg sjelden. Eller kanskje nettopp derfor. Jeg må nemlig være i riktig «modus». Det som begeistrer eller rører meg til tårer når jeg er innstilt på å lytte, kan være helt likegyldig på feil tidspunkt. I verste fall blir det til støy, og jeg får mindre lyst til å lytte til det samme senere.

Min frekvens?

Det er enda vanskeligere å beskrive hvorfor jeg liker det jeg liker, og jeg greier ikke selv å se noen klar fellesnevner. Men harmonier og akkorder er ihvertfall viktig, og disse må gjerne brukes for selve klangen, uavhengig av funksjon. Når det gjelder melodier liker jeg både det fengende og det komplekse, gjerne i kombinasjon. Jeg liker improvisasjon, og kanskje særlig som innslag i ellers strengt arrangert musikk. Klangfarge og instrumentering betyr også mye, og jeg har sansen for akustiske og elektroniske instrumenter sammen, og de kontrastene det skaper. Og så liker jeg at det skjer noe underveis: spenning og avspenning, flere temaer, og kanskje særlig at det er en utvikling, slik at musikken slutter et annet sted enn den begynner, omtrent som en historie.

Men når jeg først liker noe, er det alltid en rent følelsesmessig sak, og det er umulig å forklare hva som skiller den store opplevelsen fra det likegyldige. Jeg kan heldigvis fremdeles bli overrasket over hva som treffer meg. Kanskje den beste musikken er den som tvinger meg til å revurdere hva som er bra?

Men hvis jeg skal definere ett kvalitetskriterium, må det gå på selve motivasjonen for å lage musikk. Det finnes etter min mening bare én gyldig grunn: at man har lyst. Kjærlighet til musikken. Om ikke resultatet trenger å bli storartet, blir det ihvertfall inspirert, og sånt pleier å merkes. Når musikken er laget av feil grunn (tjene penger, bli berømt, formidle et budskap eller en tilhørighet), merkes gjerne det også, uansett hvor kompetent det ellers måtte være.

Et representativt tverrsnitt:
Steely Dan: Doctor Wu  –  Dimitrij Sjostakovitsj: Symfoni nr. 10  –  David Bowie: Warszawa  –  Keith Jarrett: Questar  –  Tom Waits: I'm Still Here  –  Kate Bush: The Man With the Child in His Eyes  –  Maurice Ravel: Klaverkonsert i G-dur  –  Yes: And You and I  –  Peter Gabriel: No Self Control  –  Bjørk: Pleasure Is All Mine  –  Gregorio Allegri: Miserere  –  Claude Debussy: Strykekvartett i G-dur  –  David Sylvian: Laughter and Forgetting  –  Pat Metheny: Bright Size Life  –  Radka Toneff: The Moon is a Harsh Mistress  –  Blaine Reininger: Ash and Bone  –  ELP: Trilogy  –  Jan Eggum: En natt forbi  –  Eno/Byrne: Help Me Somebody  –  Rupert Hine: Surface Tension  –  Cornelis Vreeswijk: Fredmans Epistel nr. 81  –  Brad Mehldau: Unrequieted  –  Beth Gibbons & Rustin Man: Mysteries  –  Cocteau Twins: Crushed  –  Igor Stravinskij: Firebird Suite  –  XTC: Rocket from a Bottle  –  Clifford Brown: Joy Spring

This entry was posted in Kultur, Musikk. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *