Musikalsk manifest

«Writing about music is like dancing about architecture» – NN

Bare høre, ikke røre

Det er ikke enkelt å si noe meningsfullt om musikk. Les en vanlig plateanmeldelse, så skjønner du hva jeg mener. For min egen del er dessuten musikk en av få ting som er mer følelsesmessig enn intellektuelt, så jeg vil helst ikke plukke det i stykker.

Det er nemlig en motsetning der, for meg, mellom følelsene og det intellektuelle. Det oppdaget jeg den gangen jeg leste litt musikkteori på egen hånd, og merket at jeg begynte å analysere musikken istedenfor å oppleve den. Det samme skjedde da jeg var med i et cover-band for noen få år siden. Dette var musikk jeg hadde hatt et nært forhold til i mange år. Den krevde en del terping, men jeg syntes det var spennende å finne ut av akkorder og oppbygning, og avsløre «triksene». Men dermed forsvant magien. Låtene sluttet mer eller mindre å gjøre inntrykk på meg. Ikke fordi jeg gikk lei dem, men fordi jeg hadde skrudd dem fra hverandre og sett hvordan de så ut inni. Istedenfor å bli berørt av musikken, hørte jeg hvordan den var konstruert.

Emosjonell resonans

Ofte liker vi musikk fordi vi forbinder den med noe positivt: gode minner, ungdomstid, osv. Ikke alle vil vedkjenne seg slike gamle favoritter, og de unnskylder seg gjerne med at det ikke er musikken i seg selv de liker, men alt dette rundt.

Men vi opplever aldri «musikken i seg selv». Vi tolker og filtrerer gjennom den vi til enhver tid er, og etter hvert assosierer vi med hvordan tidligere lyttinger virket på oss. Med andre ord: Vi er alltid selv en del av opplevelsen. Derfor vil du aldri kunne oppfatte det samme som meg, selv når vi lytter til det samme. Vi kan egentlig ikke dele en musikkopplevelse.

Derfor blir ymse «objektive» kriterier for kvalitet bare en akademisk øvelse. Av det jeg selv liker er det noe som er banalt etter slike kriterier, mens noe er allment anerkjent som «kvalitetsmusikk». Hva som fungerer for meg går helt på tvers av slikt. Det kan sammenlignes med resonans: Noe musikk treffer «min frekvens», og trigger mine følelser.

Tilsvarende er det mye musikk som ikke treffer meg i det hele tatt. Det betyr ikke at jeg dermed regner den som dårlig. Jeg kan godt oppfatte at den er både dyktig laget og dyktig spilt, men altså uten at den gir meg noe som helst. (Mens enkelte sjangre, som f.eks. danseband, hip-hop, house og metal, ligger så fjernt fra min smak at jeg ikke engang er i stand til å vurdere hvorvidt det er dyktig gjort.)

Det er vanskelig å forklare hvorfor noe musikk ikke appellerer, men kanskje jeg kan beskrive det indirekte, gjennom å si litt om hva musikk ikke er, for meg:

1. Musikk er ikke et naturprodukt

Jeg får generelt lite ut av kombinasjonen enkelt og tradisjonsbundet, f.eks. blues, country, roots, reggea og ymse rett-fram-rock. Ofte virker det som det er en dyd å tråkke mest mulig presist i andres fotspor, og det synes jeg vanligvis blir bare snevert og kjedelig. Jeg skjønner ikke de som setter opp slike sjangre som en motsetning til «banal pop». I mine ører er mye av dette banal musikk, og ofte vel så banalt som listepop.

Når noen kaller musikken «ekte» og «ærlig», griper jeg etter min synthesizer. Musikk er ikke noe naturfenomen; det er resultatet av en kreativ prosess. Selv om inspirasjon kan komme ut av det blå, bør man ville noe, ha en idé. Man bør gjøre bevisste valg – tenke igjennom, forme og tvinge, etter egen vilje. Så kan man gjerne velge konvensjonelt, hvis det er det man mener er riktig, men da skal det altså være fordi man velger det, ikke fordi det bare faller seg sånn. Mye musikk følger minste motstands vei og er så forutsigbar at man går lei før man har hørt ferdig.

Og, nei: Akustisk er ikke mer «naturlig» enn elektronisk. Både mekaniske og elektriske svingninger er naturfenomener. Det å lage musikk av dem er det ikke, og deri ligger verdien.

2. Musikk er ikke sport

Page 1 of 3 | Next page