Judasøye

Vi har alle hemmeligheter. Det trenger ikke være ting vi skammer oss over. Vi trenger ikke ha gjort noe galt for å ha noe å skjule. Det er vår rett å kunne bestemme hva vi vil dele med andre, og i såfall med hvem. Det er det som er å ha et privatliv.

I den offentlige sfære er idealet motsatt: Det bør være full åpenhet så sant ikke spesielle hensyn tilsier noe annet. Vi skal vite hva makthaverne foretar seg: at de følger lover og regler, om det er overenstemmelse mellom liv og lære, hvilke allianser som inngås, osv. Vi må kunne forsikre oss om at de ikke misbruker vår tillit.

Disse prinsippene er i ferd med å snus på hodet. Myndighetene hindrer innsyn i egen maktutøvelse samtidig som de angriper folks rett til privatliv. Hemmeligheter i politikken er riktignok ikke noe nytt, men lite tyder på at man har lært av gamle feil. Hemmeligholdet blir dessuten mer påfallende når samfunnet ellers har blitt mer åpent og gjennomsiktig.

Datalagringsdirektivet innebærer kartlegging av private opplysninger for hele befolkningen, uten samtykke. Prosessen med å få dette innført har ikke akkurat vært preget av åpenhet. Etter at direktivet ble vedtatt av EU i 2006 var det stort sett stille om saken fra norske politikere, helt til etter valget. I januar 2010 ble den sendt på høring. Siden har kritiske høringsuttalelser blitt ignorert, mens det stadig vises til at direktivet er viktig for etterforskning av alvorlig kriminalitet, uten at dette har blitt dokumentert. PSTs leder spiller på frykt istedenfor å presentere fakta og argumenter.

PST representerer en kultur der hemmelighold er normalen. Innsyn kan alltid avvises ved å vise til etterforskning eller rikets sikkerhet. Dette har gitt anledning til misbruk, som f.eks. ulovlig politisk overvåkning, bevisforfalskningen i Treholt-saken, og i det siste: amerikansk overvåkning i Norge.

Men det er ikke bare saker som berører de hemmelige tjenestene som preges av manglende innsyn. Det virker som politikerne ofte prøver å unngå debatt om saker som kan være kontroversielle, enten det gjelder tvilsomme gaver, forskningsrapporter som ikke stemmer med politiske mål, politisk hestehandel eller samtaler med Hamas. Noen saker, som f.eks. den om dødstallene fra Afghanistan, har blitt tvunget fram i lyset av Wikileaks.

Reaksjonene på Wikileaks er i seg selv avslørende. Politikere kaller det uforsvarlig og i verste fall kriminelt når makthavernes handlinger offentliggjøres, og i USA ropes det til og med på dødsstraff. Samtidig ønsker man altså å sette til side enkeltindividets rett til å forvalte opplysninger om seg selv og sitt liv.

I framtidsfabelen Epp (1965) av Axel Jensen er kikkhullene i ytterdørene snudd, slik at hvem som helst kan se inn i leilighetene. Ikke bare myndighetene, men også naboene. Ingen har noe å skjule. Folk tilbringer dagene med trivialiteter og med å kikke på hverandre, men de vet fint lite om hva myndighetene foretar seg. Ikke er de så veldig interessert heller. Axel Jensen var en framsynt mann.

Se også:
Hvor farlig er egentlig terrorisme?
En teknisk justering
Hvem er redd for storebror?

This entry was posted in Etikk, Overvåkning, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

2 Kommentarer til Judasøye

  1. Znaff says:

    Det jeg lurer på når jeg leser blogginnlegget ditt, er: Hvem er myndighetene?

    Grunnen til at jeg spør, er ikke fordi jeg er uenig i innholdet i det du skriver, personlig er jeg i mot f.eks. datalagringsdirektivet, men det kan høres noe konspiratorisk ut – noe jeg ikke tror du er.

    Selv har jeg tidligere jobbet i en såkalt hemmelig tjeneste, men man har stort sett kun bruddstykker av informasjon rundt det man selv jobber med.

    Da oppstår det halv-konspiratoriske spørsmålet: Hvem er Store Bror?

    Selv så jeg aldri noe veldig “spennende”, i den forstand.

    Dersom man f.eks. tar utgangspunkt i Treholt-saken (per i dag): “Hvor har negativene til bildene blitt av?” “Hvorfor dukker det plutselig opp nye bilder?” – osv.

    Jeg har virkelig vondt for å tro at det fremedeles sitter en slags “myndighet” som instruerer de ansatte i PST til å makulere uheldige ting fra 30 år tilbake…

  2. abre says:

    Her bruker jeg begrepet myndighetene som synonymt med makthaverne, altså først og fremst regjering og departementer, men også andre offentlige organer som forvalter makt.

    Jeg tror ikke på konspirasjoner eller noen Storebror. Maktutøvelse er summen av handlingene til mange mennesker med ulike funksjoner fordelt på mange forskjellige organer, og de er i liten grad koordinert utover det som følger av rammene i lover og regelverk.

    Men maktmisbruk og hemmelighold er like fullt et problem. Jeg anser disse som to sider av samme sak, siden innsyn er en forutsetning for demokratisk kontroll. Grunnene for å ville holde noe hemmelig kan være så ymse. Mange ganger er det bare at man har gjort eller sagt noe som man helst ikke vil skal komme ut. Ingen trenger å ha snakka sammen. Andre ganger er problemet at politikerne ønsker å få igjennom en sak uten for mye oppmerksomhet og debatt. Og så er det enkelte miljøer der hemmelighold er standarden. Man må ha grunner til å offentliggjøre. Og det hender selvfølgelig at politikere og andre blir enige om ting vi ikke får vite om, også. En gang i blant, som i skandalene med politisk overvåkning, dreier det seg om et såpass systematisk og omfattende maktmisbruk at “konspirasjon” begynner å bli en passende beskrivelse.

    Men jeg tror ikke på skjulte maktstrukturer som eksisterer permanent, parallelt med de offisielle. Man trenger ikke ty til slike teorier for å forklare maktmisbruk. Det holder med anledning og motiv. Hemmelighold gir anledning, og motivet trenger ikke være noe annet enn at vi mennesker ofte vil holde ting for oss selv, særlig hvis vi kan oppnå fordeler eller unngå ubehageligheter. Men i tillegg vet jo folk med makt gjerne best, etter hvert, og makt korrumperer. Ikke fordi det er noe spesielt med disse menneskene, men fordi de er som alle oss andre.

    Vi har alle noe å skjule, og det skal vi ha lov til. Men bare på vegne av oss selv.

    Znaff: «Jeg har virkelig vondt for å tro at det fremedeles sitter en slags “myndighet” som instruerer de ansatte i PST til å makulere uheldige ting fra 30 år tilbake…»

    Det er jeg enig i. Derimot har jeg ingen problemer med å tro at det finnes mennesker med både motiv og anledning til å gjøre slike ting, og at de kanskje til og med snakker sammen.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *