Judasøye

Vi har alle hemmeligheter. Det trenger ikke være ting vi skammer oss over. Vi trenger ikke ha gjort noe galt for å ha noe å skjule. Det er vår rett å kunne bestemme hva vi vil dele med andre, og i såfall med hvem. Det er det som er å ha et privatliv.

I den offentlige sfære er idealet motsatt: Det bør være full åpenhet så sant ikke spesielle hensyn tilsier noe annet. Vi skal vite hva makthaverne foretar seg: at de følger lover og regler, om det er overenstemmelse mellom liv og lære, hvilke allianser som inngås, osv. Vi må kunne forsikre oss om at de ikke misbruker vår tillit.

Disse prinsippene er i ferd med å snus på hodet. Myndighetene hindrer innsyn i egen maktutøvelse samtidig som de angriper folks rett til privatliv. Hemmeligheter i politikken er riktignok ikke noe nytt, men lite tyder på at man har lært av gamle feil. Hemmeligholdet blir dessuten mer påfallende når samfunnet ellers har blitt mer åpent og gjennomsiktig.

Datalagringsdirektivet innebærer kartlegging av private opplysninger for hele befolkningen, uten samtykke. Prosessen med å få dette innført har ikke akkurat vært preget av åpenhet. Etter at direktivet ble vedtatt av EU i 2006 var det stort sett stille om saken fra norske politikere, helt til etter valget. I januar 2010 ble den sendt på høring. Siden har kritiske høringsuttalelser blitt ignorert, mens det stadig vises til at direktivet er viktig for etterforskning av alvorlig kriminalitet, uten at dette har blitt dokumentert. PSTs leder spiller på frykt istedenfor å presentere fakta og argumenter.

PST representerer en kultur der hemmelighold er normalen. Innsyn kan alltid avvises ved å vise til etterforskning eller rikets sikkerhet. Dette har gitt anledning til misbruk, som f.eks. ulovlig politisk overvåkning, bevisforfalskningen i Treholt-saken, og i det siste: amerikansk overvåkning i Norge.

Men det er ikke bare saker som berører de hemmelige tjenestene som preges av manglende innsyn. Det virker som politikerne ofte prøver å unngå debatt om saker som kan være kontroversielle, enten det gjelder tvilsomme gaver, forskningsrapporter som ikke stemmer med politiske mål, politisk hestehandel eller samtaler med Hamas. Noen saker, som f.eks. den om dødstallene fra Afghanistan, har blitt tvunget fram i lyset av Wikileaks.

Reaksjonene på Wikileaks er i seg selv avslørende. Politikere kaller det uforsvarlig og i verste fall kriminelt når makthavernes handlinger offentliggjøres, og i USA ropes det til og med på dødsstraff. Samtidig ønsker man altså å sette til side enkeltindividets rett til å forvalte opplysninger om seg selv og sitt liv.

I framtidsfabelen Epp (1965) av Axel Jensen er kikkhullene i ytterdørene snudd, slik at hvem som helst kan se inn i leilighetene. Ikke bare myndighetene, men også naboene. Ingen har noe å skjule. Folk tilbringer dagene med trivialiteter og med å kikke på hverandre, men de vet fint lite om hva myndighetene foretar seg. Ikke er de så veldig interessert heller. Axel Jensen var en framsynt mann.

Se også:
Hvor farlig er egentlig terrorisme?
En teknisk justering
Hvem er redd for storebror?

This entry was posted in Etikk, Overvåkning, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

2 Kommentarer til Judasøye

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *