Digital navlelo

Sosiale medier er en historisk sjanse som folk flest takker nei til.

Da jeg begynte å debattere på nettet for 18 år siden, trodde jeg på en demokratisering av offentligheten: at vanlige mennesker ville bruke de nye mulighetene til å delta aktivt i utveksling av synspunkter og ideer, til å skaffe seg erfaring i å argumentere og ordlegge seg, og til å fortelle andre om det de er opptatt av. Jeg trodde at folk i mye større grad enn før ville påvirke det samfunnet de er en del av. Kort sagt: Jeg trodde den digitale utviklingen ville bidra til at folk flest løftet seg selv opp til et visst nivå.

I stedet ser det ut til at det er offentligheten som har sunket, ned i det trivielle.

«Sosiale medier» er ikke bare sosiale i betydningen gjensidighet og interaksjon, men også i betydningen pludring, kos og utbretting av privatlivet. Mest rendyrket er dette på Facebook, men man finner mye av det samme på Twitter. Når det gjelder bloggerne er bildet mer blandet, men det ser ut til at de seriøse er på retur, mens de som løftes fram i media stort sett er fjortis-kloner som viser fram klær og prater om fester.

Folk flest er ikke interessert i samfunn, saker og argumentasjon. Når de får sjansen til å dele med omverdenen, velger de å dele trivialiteter og selvfølgeligheter – sånt som egentlig ikke er noe å snakke om, men så snakker man altså om det likevel. Og ikke bare til de nærmeste, men til hvem som helst. Ingenting er for smått eller for nært. Istedenfor å møtes omkring saker av felles interesse, kikker man inn i hverandres intimsfære.

Nå er riktignok ikke sladder noe nytt, men det har pleid å være kjendiser man sladret om. Nå sladrer vanlige mennesker om seg selv, helt frivillig.

Folk må selvsagt få bestemme grensene selv, og det er ikke sladringen i seg selv jeg reagerer mest på. Derimot synes jeg det er urovekkende at dette er nok for de aller fleste.

Hva gjør dette med oss?

Jeg tror at vi blir enda mer overflatiske og nærsynte, enda mer opptatt av det umiddelbare og konkrete, og tilsvarende mindre opptatt av saker og sammenhenger. De sosiale mediene bidrar i såfall til ytterligere passivisering istedenfor det motsatte.

Jeg tror også at denne måten å bruke mediene på kan bidra til å undergrave opplevelsen av fortrolighet, og utydeliggjøre forskjellene mellom vennskap, bekjentskap og fremmedskap.

Dessuten lurer vi hverandre til å tro at vi er like. For på overflata er vi like. Mat, søvn, familie og hverdagsliv, jobb, skole, barnehage, TV – her kan vi finne hverandre. Så slipper vi å snakke om det som gjør oss forskjellige – det som kjennetegner oss som individer, og som kunne gjort oss i stand til å virkelig blitt kjent med hverandre. For inni er vi ikke like. Det krever en innsats å virkelig forstå et annet menneske.

Intimitetstyranniet bereder dessuten grunnen for overvåkningssamfunnet. Som jeg har nevnt tidligere, tror jeg at datalagringsdirektiv og lignende – med alle utvidelser og oppfølginger som vil komme – vil møte stadig mindre motstand, rett og slett fordi stadig flere ikke har noe forhold til privatliv.

Se også:
Meta-manifest
De tauses stemme
Akkurat passe medium
Snik-pludrifisering
Hvem er redd for storebror?
Judasøye
Den farlige middelmådigheten

This entry was posted in Frustrasjoner, Media, Meta, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

2 Kommentarer til Digital navlelo

  1. Anathema says:

    God post som vanlig, og jeg er helt enig (som jeg ofte er). Likevel er det litt forstemmende å se at du er blitt så desillusjonert.

    Du glemte forresten å nevne Instagram, som i mine øyne er enda et skritt i forlengelsen av sosiale mediers uendelige letthet. Der Facebook i det minste består både av bilder og tekst består Instagram bare av bilder. Man trenger ikke å si noe som helst lenger, det holder med et bilde i treningsklær.

    Det har forresten i det siste foregått en relatert diskusjon i og rundt bloggen til Frøken Makeløs om bloggeres eventuelle ansvar for å fremstille livene sine som annet enn perfekt.

    Det med å bruke sosiale media som utstillingsvindu er kanskje ikke helt det samme som det du tar opp, men minst like skremmende. Folk holder i stadig større grad kontakt med hverandre på nett i stedet for IRL, og her er jo mulighetene til å redigere seg selv endeløse. Folk skylder på at de “ikke vil utlevere alt”, men det de i virkeligheten gjør er å utlevere bilder av treningsøkter, kakebakst og det perfekte interiøret, mens alt det mindre vellykkede er for privat. Jeg tror det gjør noe med oss, langsomt blir det mindre akseptert å være mindre enn perfekt.

  2. abre says:

    Jeg virker kanskje mer negativ her enn jeg egentlig er, for alt det positive og konstruktive som jeg etterlyser skjer jo også. Heldigvis. De sosiale mediene har i seg muligheter som vi ennå bare har sett starten på (bokanbefaling: “Here comes everybody” av Clay Shirky), og det er ingen tvil om at samfunnet vil bli endret av det, og – tror jeg – i all hovedsak til det bedre.

    Men det er skuffende at så få er interessert i å ta del i dette. Kanskje er det bare som man må forvente. Folk flest er ikke så veldig engasjert utover det som berører dem personlig i andre sammenhenger heller.

    Det at folk framstiller seg selv idealisert er også et problem, men det følger vel av at man tross alt har noen stengsler, og da blir det som du sier gjerne det man er minst stolt av som føles mest privat.

    Jeg tenker at det burde være omvendt: Det kan noen ganger være riktig og viktig å være åpen om private ting, men da handler det nettopp om å sette ord på det som er vanskelig og skamfullt, sånn at man dermed kan være til hjelp for andre. Så jeg forsvarer gjerne blogger om psykiske problemer, sykdom, vanskelig oppvekst, osv, så lenge det er gjort på en OK måte. Selvfølgeligheter og selvskryt er i beste fall veldig kjedelig.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>