Digital navlelo

Sosiale medier er en historisk sjanse som folk flest takker nei til.

Da jeg begynte å debattere på nettet for 18 år siden, trodde jeg på en demokratisering av offentligheten: at vanlige mennesker ville bruke de nye mulighetene til å delta aktivt i utveksling av synspunkter og ideer, til å skaffe seg erfaring i å argumentere og ordlegge seg, og til å fortelle andre om det de er opptatt av. Jeg trodde at folk i mye større grad enn før ville påvirke det samfunnet de er en del av. Kort sagt: Jeg trodde den digitale utviklingen ville bidra til at folk flest løftet seg selv opp til et visst nivå.

I stedet ser det ut til at det er offentligheten som har sunket, ned i det trivielle.

«Sosiale medier» er ikke bare sosiale i betydningen gjensidighet og interaksjon, men også i betydningen pludring, kos og utbretting av privatlivet. Mest rendyrket er dette på Facebook, men man finner mye av det samme på Twitter. Når det gjelder bloggerne er bildet mer blandet, men det ser ut til at de seriøse er på retur, mens de som løftes fram i media stort sett er fjortis-kloner som viser fram klær og prater om fester.

Folk flest er ikke interessert i samfunn, saker og argumentasjon. Når de får sjansen til å dele med omverdenen, velger de å dele trivialiteter og selvfølgeligheter – sånt som egentlig ikke er noe å snakke om, men så snakker man altså om det likevel. Og ikke bare til de nærmeste, men til hvem som helst. Ingenting er for smått eller for nært. Istedenfor å møtes omkring saker av felles interesse, kikker man inn i hverandres intimsfære.

Nå er riktignok ikke sladder noe nytt, men det har pleid å være kjendiser man sladret om. Nå sladrer vanlige mennesker om seg selv, helt frivillig.

Folk må selvsagt få bestemme grensene selv, og det er ikke sladringen i seg selv jeg reagerer mest på. Derimot synes jeg det er urovekkende at dette er nok for de aller fleste.

Hva gjør dette med oss?

Jeg tror at vi blir enda mer overflatiske og nærsynte, enda mer opptatt av det umiddelbare og konkrete, og tilsvarende mindre opptatt av saker og sammenhenger. De sosiale mediene bidrar i såfall til ytterligere passivisering istedenfor det motsatte.

Jeg tror også at denne måten å bruke mediene på kan bidra til å undergrave opplevelsen av fortrolighet, og utydeliggjøre forskjellene mellom vennskap, bekjentskap og fremmedskap.

Dessuten lurer vi hverandre til å tro at vi er like. For på overflata er vi like. Mat, søvn, familie og hverdagsliv, jobb, skole, barnehage, TV – her kan vi finne hverandre. Så slipper vi å snakke om det som gjør oss forskjellige – det som kjennetegner oss som individer, og som kunne gjort oss i stand til å virkelig blitt kjent med hverandre. For inni er vi ikke like. Det krever en innsats å virkelig forstå et annet menneske.

Intimitetstyranniet bereder dessuten grunnen for overvåkningssamfunnet. Som jeg har nevnt tidligere, tror jeg at datalagringsdirektiv og lignende – med alle utvidelser og oppfølginger som vil komme – vil møte stadig mindre motstand, rett og slett fordi stadig flere ikke har noe forhold til privatliv.

Se også:
Meta-manifest
De tauses stemme
Akkurat passe medium
Snik-pludrifisering
Hvem er redd for storebror?
Judasøye
Den farlige middelmådigheten

This entry was posted in Frustrasjoner, Media, Meta, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

2 Kommentarer til Digital navlelo

Leave a Reply to Anathema Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *